onsdag, november 02, 2005

new adventures in lo-fi prose #1

Hotellrom, Ålesund, 2004.
LENGE TENKTE JEG PÅ Å FORSVINNE. Bli borte for godt. Jeg satt på et hotellrom i denne byen og hadde planene klare. Jeg hadde regnet det ut til minste fingernegl. Først skulle jeg komme meg usett ut i korridoren, ta heisen ned, om noen kom på underveis, skulle jeg gå av i første, spørre om noe i resepsjonen og gå tilbake til heisen, ta den enda en etasje ned, til garasjen, komme meg usett ut på gaten, videre til fots langs de mest trafikkerte gatene, tatt flybussen nøyaktig en og en halv time før avgang, billetten kontant og under falskt navn, jeg skulle ha kjøpt en koffert i en av butikkene, sjekket den inn og gått inn i avgangshallen, kjøpt et eller annet i tax-freen, satt meg på flyet, gått av i et annet land, stjålet en sykkel i nærmeste by, syklet oppover fjellene, så langt bort det gikk an å komme, hvor jeg hadde tømt lommene for de medbrakte remediene, saks, blekemiddel, lighter, jeg skulle ha klippet håret, bleket det, jeg skulle ha satt fyr på alt og kvittet meg med bevisene, pass og papirer, syklet ned igjen, til byen, tatt inn på hotellet med de siste pengene, skaffet meg en jobb i løpet av de nærmeste dagene, kun snakket engelsk, aldri røpet hvor jeg kom fra, aldri fortalt anekdoter som var sanne, alltid byttet ut navn og sted, geografisk forvirring, jeg skulle ha vært en mønsterarbeidstaker som ingen la merke til, spart meg opp penger, til jeg hadde nok, til jeg hadde nok til å kjøpe en båt, ingen stor båt, men en liten en, en seilbåt, av den unnselige sorten, og så hadde jeg fjernet alle klærne mine, alle eiendelene fra hotellrommet, vasket vegger og dører, lusket ned til båten og seilt ut, og så hadde jeg forsvunnet. Eller, det var slik jeg tenkte, før det også slo meg at jeg ville ha blitt oppdaget av overvåkingskameraene allerede idet jeg krysset garasjen i hotellets kjeller, et titalls mennesker ville av forskjellige grunner ha festet seg ved meg etter hvert som jeg passerte dem på veien til flybussen, videokameraet i bussen ville ha fanget meg opp, smilende som en annen tulling, noen ville ha reagert på at jeg ikke fylte den nyinnkjøpte kofferten med noe, kan hende ville jeg også blitt avkrevd pass ved billettkjøp og i så fall ville navneforvirringen være total, jeg ville blitt fratatt saks, blekemiddel og i verste fall lighteren før ombordstigning, og man ville på bakgrunn av dette merket seg denne passasjeren, antatt at han hadde dulgte motiver, skjulte hensikter, sykkeltyveriet anmeldt, jakten gjenopptatt og jeg ville ha blitt funnet på kaien, klar til å løsne fortøyingene, jeg ville blitt fraktet tilbake, dit jeg kom fra, sparkende og skrikende, plassert på et hotellrom i denne byen, med en vakt på utsiden, mens de ventet på at klokken skulle gå, at det skulle bli morgen, at jeg skulle gjøre den jobben man hadde bedt meg om å gjøre.