mandag, januar 23, 2006

Bo på Briskeby blues (revisited)


BO PÅ BRISKEBY BLUES REVISITED (etter J.E. Volds Bo på Briskeby blues, 1967))
(dette er et førsteutkast, med alle sine feil, mangler etc.)

Jeg vet ikke riktig hva
jeg skal begynne med men om jeg sier det er en sprekk
i mitt tak så er det sant, en gang (og det
kan ikke ha vært så veldig lenge siden) var jeg så fortvilt

at jeg hoppet i taket med knokene
først, fremdeles kan jeg stirre opp og se merkene
etter knytteneven min i takplatene, men hva det var
jeg var så fortvilt for

er (nesten) glemt, jeg bor på Briskeby. På Briskeby
er greitt å bo, her er svindyrt å bo, sentralt,
fredelig og med hyggelige folk på mange kanter, slikt et trivelig
gammelt mursteinsbygård er det jeg bor i, med alskens rare vinkler

og romløsninger, hvitmaling som bobler til i de underligste mønstre på den ene veggen, jeg har en trapp som jeg deler med de andre i oppgangen og denne skal vaskes av vaktmester Abdul, når han selv finner det nødvendig, som er oftere enn meg, Abdul er kanskje en smule mer påpasselig enn meg, han bærer litt over

med forfatteren (tenker han) - jeg har koselig inne, et relativt stort krypinn
høyt under taket og nesten ingen dører, hvit fiskebenmønstret tapet, bokhyller, stereoanlegg, unødvendig moderne Nokiatelefon (99636971) og bilder på veggene som jeg har fått av Kristine, Reidar, Kamilla og meg selv,

ingen fare så lenge bygården står, med sofa som vegg har jeg delt av en liten bibliotekseksjon, en loppete stoll og leselampe, teppe og hørselvern (! naboen handler på hi-fi klubben), 200 meter
til posthus den ene vei, 200 meter til (selvbetjenings)polet den andre, mellom der nesten ingen av de butikker som trengs (banken har blitt meglerfirma og forfatteren

må rusle den halve kilometeren opp til Bogstadstripa for å finne bokhandlerne, der til gjengjeld Ark, Norli og Tanum på rekke og rad mellom glorete lysskilt), trikk som stanser på hjørnet oppe i gata og steinblokkgelender opp bakken til Uranienborg kirke (og Uranienborgparken!), plattformen øverst bruker jeg gjerne til tenkestein

og går jeg litt lenger bort kan jeg se stedet hvor Ane og Egil engang bodde - det trehuset stod ikke i lengden, ble revet for tusen år siden, som nabohusene også forsvant i vinden på forsommeren annerledesåret, det var fint har jeg hørt, trikkeblått, de rev det på fire dager, og utenfor vinduet mitt ser jeg de nye hus som

plutselig skjøt opp i høyden allerede enn mannsalder før jeg kom hit, husene i betong, og som det forsinkede mennesket jeg er, snek jeg meg en natt i november rundt på tomtene med et gammelt briskebykart, krøp over tak og hoppet over gjerder, det var noe ekkelt med bygningene, husene av betong som forlengst har

skjult utsikten til syrinbuskene i Pres. Harbitz gate (til slutt rev de også syrinbuskene), jeg hadde tenkt å ta meg til toppen av det høyeste bygget men kom ned en trapp i stedey, til en kjeller med piplende vann, avløp, stålrørsarmering, surklende lyder i natten, var det enda en kjeller under denne? jeg hadde lest om

hvor dypt de gravde før de begynte å bygge
her, byggekrana som svingte kjempesylinderen
med støpemasse raget nesten like høyt som kirkespiret, jeg mintes en notis et sted fra, om nyfødt unge gjenfunnet i støpemasse - hvorfor gjorde jeg det? huset som
skjøt og skjøt i høyden, glade arbeidere bar planker

på skulderen som solen lyste gule på dagtid, ja jeg sitter ofte
og ser ut, disse husene som vokste og vokste seg inn i bildet, han som går med posten her har skiftet tema, fra Congratulations til XXXXXXX, jeg så ham bøyd over trallen sin nå, skyggen av alt som ikke virker kastet mot

nabohusets enorme mursteinsfasade, jeg satt der og tenkte: Her sitter du i et hus av stein, om få år kan du gå forbi med dine barn (om du får noen)
(jo jeg får!), peke og si at der bodde far en gang, og forhåpentligvis står det ennå, om det ikke blir krig, om det ikke blir krise, fordelen med murstein er at det krever

mer enn rå makt å rive, kanskje derfor at prisene stiger og stiger og stiger her, fordi dette bygget må sprenges om det skal fjernes, og hvem vil vel finne på å sprenge på briskeby i disse usikre dager (tenker jeg), uansett, om få år vil jeg kunne gå forbi
og si at her bodde jeg en gang, da jeg ennå hadde råd til dét, om få år går kanskje en italiensk designersofa tvers gjennom magan på deg der du sitter nå, så dette er ikke noe

blivende sted, på den ene eller andre måten, og bak gardinene sitter de store entreprenører og spekulanter, men ikke for deg, ikke for folk men for slike som kan betale, denne slags hus er beregnet på fienden, vi kommer til å tape denne fronten, hvem andre har råd til å kjøpe 77m2, stor stue, solvendt balkong, soverom og kjøkken fra IKEA med isbitproduserende widescreen kjøleskap pluss pluss, peis i stua

og furuparkett på gulvene, for 3200000 norske kroner, til odel og eie, jeg ringte selv revisoren forrige dagen og spurte, garasje og alt - skriv en bok om dét!
Nå hadde man riktignok tenkt på, sa Sand, han jeg leier hos, at man også burde rive huset til Albin Upp for å få bukt med det gamle, en gang for alle, folk må ha sted å bo, sa han,

og jeg hold munnen lukket, feig som alltid, for også jeg klorer meg fast på feil side av byen, det som en gang var riktig side, før alt ble snudd på hodet i et annet årtusen, for slik er det det foregår, fienden overtar bykjernen og vennene spres langs horisonten, for vanskeligere å kunne omgås, også Harald, Helge, Bjørn og

Tonje og Kelly skvises ut av de skakke gulvene øverst på Grünerløkka, et pistolskudd herfra, ethvert opprør holdes i tøyle ved å la folk jobbe tiltak og omtanke av seg for å kunne holde tak over hodet, hvordan skal et anstendig menneske kunne tjene til å flytte inn for 3200000, på syttisyv kvadrat! - nei, man

kunne fristes til å uttale seg om verden
av mindre, denne verden av kostbar betong vi bygger opp og
bygger opp, river alle trehus og rimelige leiligheter med skeive gulv og boblende tapet, overser sykkelstier, nedlegger trikkeruter og skal ha breiere gater, flere biler,

kortere jobbetid og mere ståler, folk flytter ut og fienden
inn, livsforsikringsselskaper og skipsredersønner, speilglassruter og glatte fjes, nei - jeg har ikke noen tro på denne byen, vi har skoger i utkanten men ingen hus

å bo i, jeg har ikke tro på dette landet, GONORÉ, kongeriket GONORÉ, det skal svi å bo her!, gjerne for meg, i andre byer, i andre land, river man også gamle trehus man er glad i, for å gi bilene plass men man bygger dem opp igjen, planke for planke, i et flott og kostbart museumsnybygg, inngang kun kr.75 (stud/honnør/barn/

nullskatteytere 50), det skjer i Moskva, kunne det skje her? (nei det er bare et spørsmål, den får svare som føler seg kallet), ja, jeg skjønner alle argumenter, jeg skjønner (eller skulle ønsket jeg forstod!) Welhaven der han sitter, med hånden på kinnet, den andre på hjertet (og ene foten halvt kantret over den andre) stirrende

tomt ut mot hvor Camilla Collets vei ender, det er ikke bare Camilla det er krise med, det er krise med verden
ikke mindre - ja, jeg har selv stått på bakken foran ham og stirret opp i hans utslitte ansikt, hans vakre ansikt, resignasjonen er også en blomst, en blomst

av stein, visst er det en traurig historie det hele, men likevel,
jeg tenkte på Johan Sebastian, vend begeret om, slipp taket
der nede på havbunnen, du er ikke død, du lever ennu, ja
du husker vel jeg også var oppå deg forrige dagen og klappet deg

på kinnet gamle venn, som Jan Erik gjorde en gang, jeg var nok óg litt nærgående der, du har aldri likt denslags du, men du vet, verden er jo like
jævli nå som i 1967, bare vent
så skal du få sitte med skvaldrende kvinnfolk, hysteriske feite, med

brei aksent på benkene nedenfor deg, ingen Briskebypreik men
damer i rosa, med fjollete hatter, så vi får alle
vårt, jeg skal ikke klatre oppå deg mer men nøye meg, som mange før meg, med å stryke deg litt på foten, blanke gode irrfrie foten din, det har du vel ikke noe imot, vi er mange

som sitter og kantrer fot som deg, og setter pris på deg slik du er, vi søker trøst når vi er dypt fortvilte, hos deg, som ikke er mindre fortvilt, så blir det et felleskap - din del av gleden vet du mest om, men vår blir større, en smule (og det kan trenges!) ved tanken på allverdens umulige avtaler, byggeprosjekter og begravde kjærlighetsforhold hvor fingrene fremdeles stikker opp av jorden, la bare fienden rykke inn, han vil likevel aldri ha sansen for foten din!

og piletreet, se! som har mistet bladene foran ditt blikk, det fins en virkelighet det fins en virkelighet og den er ikke av betong hverken i by eller hjertet, den er i rörelse hele tiden, derfor er det du ikke mer får se en del av de tingene du skulle ønske var her, folkene som er borte, Oliver tok livet av seg få dager før jeg fikk min første telefon fra Gyldendal og ble

funnet etter to døgn selv om han bodde med 50 andre, hvorfor er det sånn, og hun som jeg var så glad i den gang, hun som jeg ville ha som kjæreste da jeg var fjorten, hun som ble myrdet for fire år siden og funnet etter fem uker i kloakken, hvor er hun nå? jeg var på andre kanten av landet og så bildet hennes over hele dagbladet, visste at de aldri kom til å finne

henne, for folk forsvinner, en etter en, og selv om noen kommer tilbake så er de borte like forbanna, heller ikke Buzz Aldrin kom tilbake, for du har vel et øye for Buzz Aldrin midt i din sorg, Johan? det må du ha, Aldrin er på vårt parti vet du, han vil ingen katt fortred (jo, takk som spør, jeg har øye for trikken også, bevares, 19-trikken som tar den drøye svingen i krysset Inkognitogata/Riddervoldsgate så passasjerene helt bakerst kan sees

slengende fra side til side om en er på vei hjem, slik jeg er nå), men tiden får rynker, den er lett som en fjær, blåser bort mens jeg venter, lister seg ut mens jeg sover, folk forsvinner og kommer ikke tilbake, enten man vil eller ei, enten levende eller døde, men skal man slutte å håpe av den grunn, skal man slutte å fotografere hver kveld fra vinduet ned mot Arno Bergs

plass, slutte å sende de bildene til noen, selv om himmelen hver kveld er enda mer fantastisk enn kvelden før, er det sånn det har blitt (jeg bare spør), jeg husker en av de første gangene jeg var på besøk i Oslo, på denne siden av byen, som allerede har blitt feil side, fiendens side (jeg tenker at jeg jobber innenfra, infiltratør, eller har jeg allerede selv blitt

fienden, det er ikke godt å si, ikke på så overskyede dager som dette, man får vente på sommeren og se det hele an), jeg hadde vært på en fest nede ved Olav Kyrres plass og jeg var på vei hjem til en uoppredd seng, gjennom gater jeg ikke kunne navnet på, som å krysse land og verdensdeler, jeg var full og gikk midt i Bygdøy Allé,

det eneste målet var å komme seg hjem og sove, men før jeg gjorde det, var jeg nødt til å se at menneskene kom, at solen stod opp, og den gjorde det, idet jeg lukket døren og var inne i denne leiligheten og det er hundrevis av år siden allerede, for alt jeg vet er gatene allerede lagt ned til fordel for andre, hvem vet, ikke jeg, men jeg tenker på DORA aven eller annen

grunn (hvorfor gjør jeg det nå? jeg vet ikke), kjære Dora, der du er nå, jeg spionerte på deg i årevis, visste du det, svære Dora i Trondheim der jeg bodde i mange år før, og Dora er altså ingen kvinne men den ruvende ubåtbunkeren tyskerne begynte byggingen av høsten ´41, det skulle bli den største marinebasen i Europa og herfra skulle havet kontrolleres, seksten

ubåter hadde den plass til og to hundre tusen tyskere, og om noenn fant det for godt å skyte mot den kunne Dora 1 lukke seg selv hermetisk og stenge mann og mus inne bak tre og en halv meter jernarmert betong, jeg så det selv en gang da jeg var nede på kaien og ruslet forbi en liten åpning i veggen hvor man lett kunne se betongens konnstruksjon, den

kraftigste betongen noen gang laget i følge dem som kan sin arkitektur, kanskje derfor Trondheim kommune til slutt måtte gi opp planene om å fjerne bunkeren, det var enten å sprenge bort hele byen eller la skiten stå, men Dora er ikke som andre betongklosser, Dora later ikke som ingenting men er åpen om sitt og huser øvingslokaler og bowlinghaller og

rimelige ting for vennene, fiendens bygg har blitt tatt tilbake av vennene og ikke en eneste våtdrømmende eiendomsmegler vil kunne finne på å lage boliger her, ikke faen, da er jeg personlig på første fly, la det være en advarsel (om enn tom, eller (jo,jo, men likevel)), så vi skal nok stå over dette også

og jeg er altså på vei hjem, men la meg bare gi deg et siste bilde til, mens jeg passerer huset til Albin Upp, fine gule huset i tre som ennå består, enn så lenge, og det bildet er av Jan Erik og meg selv, rotende rundt inne i Grønligrotta i Mo i Rana en formiddag for et par år siden, tre hundre meter inne i fjellet, vi lå på magen og kravlet oss innover fjellet mot

Avgrunden, guiden ble ikke med så langt inn, og det var bare oss to der, inne i fjellet, og vi hadde hjelmene våre på og vi hadde hodelyktene våre på og vi hadde det bra da, den dagen virket alt som det skulle og vi var to skolegutter som skulle bevise for oss selv eller hverandre eller hvemsomhelst at det gikk an å komme seg gjennom, og han sa ingenting

om det, men han kunne ha gjort det, han kunne ha sagt det er ikke betongen i seg sjøl, Johan, det er ikke steinene vi er sinte på, men det er hva de bruker den til, ikke sant, og jeg ville ha nikket (hvis det var plass til å bevege hodet) og lyset fra lykten ville ha vippet opp og ned, og jjeg ville ha svart ja, det gjelder mange ting, det der, og vi ville ha forstått hverandre

eller ikke forstått hverandre der inne,
ja - , slik var altså det, jeg tror vi setter punktum her, vårt flyktige bekjentskap, sier godnatt til herr Welhaven her, vår mer permanente venn, godnatt til gamle Upp og dem som kom etter ham og godnatt til Jan Erik Vold, godnatt godnatt, og går opp trappen til det egne bo, i

ytterligere nogle funderinger over den mer oversiktlige fortid vi kom fra og
den sementerte fremtid vi synes å gå i møte, med et siste glimt
av sprekken i taket kanhende, og en tanke om at det blir bedre, også denne
gang, i morgen eller en annen dag, til sommeren,

pleie våre planer om at her skal alt pusses opp, males og lakkes, i leiligheter, hjerner og slagsiderammede kjærlighetsforhold uten brukermanual før jeg gir opp, skal denne byen og vi gå ned skal det skje med flagget til topps - til noen også har hvisket forfatteren god natt: GOD NATT -