onsdag, januar 25, 2006

Skal det være en novelle?

I dag slår vi på stortromma her på bruket og legger ut en hel novelle, den har tidligere vært publisert i Bark, magasinet til Ark bokhandel. Og så kan mann stille seg spørsmålet, hvor ble det av gamle dagers sommerferier? Hvor er de nå? Pakket ned og lagt i esker på loftet? Ikke vet jeg.


IRGENDWIE, IRGENDWO, IRGENDWANN
(sommer 1986, 1989, 1991 etc.)
(4-track demo version)

Hast du etwas Zeit für mich?
Dann sing ich eine Lied für dich.
Jeg er åtte og sitter i indianerstilling på gulvet på rommet mitt og hører på en kassett og utenfor regner det fra himmelens våte ballonger. Nena. Den samme sangen om og om igjen. Neunundneunzig Luftballoons. Mor spiller Wenche Myhre ute i stuen, de gamle slagerne, Er hat ein Knallrotes Gummiboot, Flower Power, Einsamer Boy, deutsche schlagerparaden, det er sensommer 1986 og det er tre dager til jeg begynner på skolen igjen, vi har vært på ferie i Tyskland i sommer, Köln, far ville vise oss Ruhrområdet, ”Ruhrgebiet”, stedet vi alle skal lære å frykte senere, på ungdomsskolen, i tysktimene der, stemmen på det utslitte kasettbåndet fra læringsopplegget i undervisningen, stemmen i hodetelefonene våre der vi sitter i hver vår lydbås i språklabaratoriet på skolen har nesten frykt i stemmen da han sier ”Ruhrgebiet”. Ruhr. Gebiet. Og han ber oss gjenta etter oss den tyske setningen som vi senere på dagen får i prøve å oversette, og jeg tror jeg oversetter korrekt, med en lignende frykt, nesten: ”I Ruhrområdet vokser det knapt en løvetann. Tanja og Rutger ønsker å flytte til Spania.”
Men vi dro ikke til Ruhrområdet den sommeren.
Mor ville ikke gi oss kreft.
Hun hadde nettopp fått ny jobb. Jeg har glemt hvor. Hun var mye borte.
Vi blir værende i Köln, jeg sitter på hotellrommet og ser på tv. Er redd for sur nedbør.

På veien hjem vurderer foreldrene våre å vise oss Berlinmuren. Men redselen for å bli sittende i øst-Berlin med frastjålne papirer ved Checkpoint Charlie tar overhånd. Jeg ser for meg hvordan vi vil bli nødt til å starte helt på nytt. Jeg vil måtte begynne på en fattig, tysk skole, kanskje med kommunistiske lærere. Mor og far vil måtte jobbe på fabrikken hvor lønningene er så lave, så lave, og søsteren min vil se seg nødt til å ta seg jobb som hushjelp for de få familiene i øst-Berlin som fremdeles har penger. Om kveldene vil vi samle oss i den lille stuen i leiligheten i tredje etasje, med utsikt over til vesten, og vi vil sitte i stuen og holde rundt hverandre, bare holde rundt hverandre, vi kunne like godt vært i Warszawa 1942, den lille ghettoen.

I stedet for å dra til Berlin kjøper mor et kart over byen, bretter det i to der hvor muren øyensynlig går, slik at vi bare ser de vestberlinske gatene. – Sånn, sier hun. – Sånn føles det, man vet ikke lenger hva som er på den andre siden. Man vet nesten ikke om hverandre lenger.

For mor er det safety first i Tyskland. Vi kjører utenom Berlin. Vi overnatter på et gjestehus langs en stor vei, et steinkast fra autobahn, og innehaveren liker ikke barn og det er så vidt vi får bli, hans kone fødte dødfødt i fjor, forteller han og vi sover stille i sengene, våger ikke drømme dramatisk i redsel for å bli sendt på dør, det hele er veldig brødrene Grimm, men det tenker jeg først senere.

Vi bruker formiddagen på å handle i en liten by like ved, jeg husker ikke hvilken, vi har ennå ikke kjøpt noe utenom maten vi kjøpte i Köln siden vi hadde leid en sommerleilighet mens vi var der. Nå kjøper mor Wenche Myhre-platene hun ikke har funnet i Norge, de tyske platene, bare at her heter hun Wencke og det er mer pop, sier hun og ser på meg med et tilgivende blikk som skal foregripe den angeren hun er sikker på at hun vil føle når jeg i hennes hode om noen år kommer til å tyvlåne disse platene, så fort jeg blir gammel nok til å forstå at dette er moderne pop, ”slik jeg liker”. Jeg får kjøpe Nena-kassetten. Den er noen år gammel, den også, men det er min aller første kassett, og jeg vil det skal være den. Har hørt den på radioen. Vet at den er tysk. Neunundneunzig luftballoons. Jeg vil ha en blå ballong, tenker jeg, og jeg vil hjem til kassettspilleren min i Norge, på rommet mitt, sette på kassetten. Far kjøper en bok med fotografier og tekst fra Ruhrgebiet. Denne boken skal komme til å ligge fremme på stuebordet, til skrekk og advarsel for den nye generasjon av miljøsyndere. I hvert fall i et par år, frem til den erstattes av en bok om Tsjernobyl, som bare får ligge et par uker, før mor sier det er nok, og vi tetter vinduene med teip slik at vi ikke skal få kreft og katten vår får ikke være ute lenger, den dør vinteren etter, kanskje av kjedsomhet, kanskje av stråling, det er ikke godt å si. Søsteren min er den eneste som ikke kjøper noe i Tyskland. Hun er trassig, pubertal, later som om hun blir kvalm av oss, vi bare kjøper, kjøper, sier hun og nekter å gå ut av bilen, blir bare sittende i timevis mens vi er i butikkene, og hun oppnår ingenting, selvfølgelig, utover at far tror hun er syk. Det vil si, som følge av det får hun så mye brus hun vil ha, og det, tenker jeg, er alltids noe.

Danmark er bare en eneste rød pølse og rette veier og veikart i fanget og fylling av bensin til randen på den siste bensinstasjonen før Hirtshals, før vi kjører om bord i danmarksfergen til Kristiansand.

Vi får kjøpe snop i taxfreen på båten, mens mor og far kjøper Prince-mild sigaretter, for Prince er dansk og dansk er trygt og hyggelig og heller ikke kreftfremkallende, og om natten sover vi i liggestolene på øverste dekk, og ingen sover noe særlig, far er ualminnelig sur i bilen hjem, den siste timen før Stavanger sier han bare ja en eller to ganger. Jeg sittert i baksetet og jeg får låne walkmanen av søsteren min, og en halvtime er det bare meg og Nena, jeg har ansiktet klemt mot ruten, jeg ser etter luftballongene, nittini i tallet, og jeg finner dem, men så sier mor at jeg skitner til vinduet og ber meg sette meg skikkelig, slik vanlige folk gjør. Like etter vil søsteren min ha walkmanen sin tilbake, jeg lurer på hva hun hører på, men da jeg spør sier hun bare at det er et band jeg ikke har hørt om. I det vi parkerer bilen i garasjen og begynner å bære bagasjen inn, er sommeren allerede over.

Men det finnes alltid lyder som sitter igjen, tatoverte minner. Det er sensommerlyder, august måned, lydene jeg hører fra sengen på rommet mitt om kveldene de siste dagene før skolen begynner igjen tre somre senere. Det er lyden av andre barn som leker, jeg har blitt ropt inn, må legge meg, men jeg hører at de andre fremdeles er ute, får vel lov til det, de er alle ett år eldre enn meg, derfor får de være ute en time lenger, slik er det, sånn er loven, og rommet er så varmt, jeg snur dynen, men følelsen av ubehag kommer tilbake etter få minutter, jeg sover med vinduet lukket, jeg er redd for veps og nattsvermere, jeg ligger i sengen og hører de andre leke der ute, hører at de ler, hører navnet mitt, de roper på meg, kommer på baksiden av huset, kaster småstein på ruten, vil ha meg ut igjen, til dem, vil at jeg skal bli med videre. Han sover, hører jeg en stemme si, tror det er Fredrikke, og så synger hun, synger 99 Luftballoons, for vi har blitt fan, jeg har omvendt henne eller omvendt og hun har teskjorte og plakat og jeg hører mor som går ut døren, som går rundt på baksiden av huset, bak til ungene, og jeg hører henne si at jeg har lagt meg, at de må være stille, at de må gå. Men jeg sover ikke, jeg ligger lys våken og jeg sover ikke, jeg lytter, våger ikke røre meg, later som om jeg sover, i tilfelle de fortsatt holder øye med vinduet mitt, det er flaut, jeg later som, uten helt å vite hvem jeg forsøker å overbevise, og det lukter gress av fingrene mine, nyslått gress i rommet og under joggeskoene ved sengen, lukter gress og nyvaskede laken, tøymykner, jeg er sur i magen etter alle grobladene vi har stappet i oss ute på marken, disse sure bladene, det er visst ugress, men likevel er de gode, vi spiser dem selv om vi vet at vi får mageknip av det, er verdt det, og jeg hører mor komme inn i huset igjen, hun låser døren og ungene beveger seg bort fra vinduet, jeg hører det, står opp, forsiktig, nå våger jeg, lister meg bort til gardinene, lager en liten glipe med jeg kan se ut gjennom, og så ser jeg dem, der ute, de sitter på asfalten ved de to kumlokkene, de tegner med kritt, de skal leke ”Kapre land”, og jeg hører Gaute kreve å få være Vietnam, Olav vil være Sovjetunionen og jentene, Fredrikke og Kine vil begge være USA, så Kine velger til slutt Sverige, men det går ikke, Sverige er nøytralt, ok, sier hun og velger Norge, tegner opp på asfalten, land i en sirkel, Gaute styrer og jeg ser på dem gjennom glipen i gardinen, tenker at de nok får være ute en time lenger, siden de begynner med dette nå, så sent, men det er fortsatt lyst ute og det er ingenting å gjøre, jeg går tilbake og legger meg, sovner før Sovjet faller, før Tyskland gjenforenes og når jeg våkner regner det, selv om det er fredag.

Men det er et mildt regn. Jeg står i gangen, tar på meg skoene, de nye joggeskoene, blå Adidas håndballsko, knall blå, jeg knytter lissene mens jeg ser etter i sekken om jeg har fått med alle bøkene, jeg gjør det selv om jeg vet at de er der alle sammen, at jeg alltid har med meg alle bøkene selv om klasseforstanderen vår har sagt at vi må være greie å bare ta med oss de bøkene vi trenger hver dag, og at vi ikke må bære sekken på den ene skulderen, slik ungdomsskoleelevene gjør, men på begge skuldrene, det er fort gjort å ødelegge ryggen, man kan risikere å måtte gå foroverbøyd for resten av livet, men jeg er så redd for å glemme, jeg må ha med alle bøkene i sekken, og jeg presser bæreposen med gymtøyet på toppen av alt, tvinger reimene over og fester dem nederst, knytter ferdig den siste skoen, og mor kommer ut fra kjøkkenet, stanser opp, ser på meg, sier at jeg bare kan glemme å gå med joggesko i dag, og det går et ras i meg, jeg spør hvorfor, selv om jeg vet svaret, fordi det høljregner ute, sier hun, du tar på deg støvler som vanlige folk, sier hun, og går bort til skapet i entreen, tar ut Vikingene, de stygge mørkeblå, setter dem ned foran meg og mitt forsøk på motstand avfeies med at hun sier tøys!, ikke mer, bare det, at det er tøys det hele, og hun går tilbake til skapet, henter ut regntøyet, det røde regntøyet mitt og kaster det på gulvet foran meg, jeg forsøker å overse det, og jeg tenker at mor burde lære av eskimoene som har så mange ord for snø, for mor har bare ett eneste ord for regn, enten det er et usynlig yr som faller eller om det pøser ned, det høljregner sier mor, ingen nyanser, som åttiårenes politiske slagord og jeg reiser meg opp, skal til å ta på meg sekken, over begge skuldrene, regntøy!, nesten roper hun, stemmen hennes er så lite foreslående at jeg gir opp, drar på meg det overdimensjonerte regntøyet, hun kommer bort til meg, snører hetten fast slik at bare nesen min og det venstre øyet stikker frem, og jeg løfter på meg sekken (begge skuldrene!, ja), mor gir meg et kyss på regnjakken, like over øret, tror jeg, og så går jeg ut døren, mot bussholdeplassen og det har nesten sluttet å regne, det er varmt, en fredag i august og allerede på bussholdeplassen, hvor de andre står, ser jeg at jeg er den eneste med støvler på, alle de andre har lette sommersko, nye høstsko, og jeg fikler opp knuten på hetten med tennene, drar den over hodet, går på bussen, setter meg med Fredrikke og får låne den ene av hodetelefonene til walkman’en hennes, og hun ser på støvlene som skal føles tunge hele dagen, jeg blir ikke med på slåball i friminuttene, jeg kan ikke løpe i disse støvlene, de er for store, de er til å vokse i, men jeg har ikke vokst fort nok, i stedet blir jeg dommer, og det er idet Simen fanger ballen slik at utelaget hans kommer inn, idet Simen slår en lang ball slik at han kan løpe forbi alle basene, home run, det er da jeg ser at Simen har fått blå joggesko, knall blå håndballsko fra Adidas, og i gymtimen får han ha de på, for læreren har engang spilt på fylkeslaget, men det er lenge siden, og jeg har glemt gymskoene hjemme oppdager jeg, jeg blir nødt til å tørke av gummistøvlene og klabbe rundt i salen mens vi leker Haien kommer og jeg blir tatt med en gang og gymlæreren gir meg en anmerkning for glemming i den oransje boken sin og ber meg passe på litt bedre til neste gang, siden vi bare har gymnastikk to ganger i uken, mandag og fredag, som en inngang og utgang av uken, med styrke skal landets mennesker bygges, blod, svette og tårer, i hvert fall svette, kanskje tårer, og på vei hjem fra skolen går jeg sammen med Fredrikke som forteller om en hun har blitt forelsket i, men som hun ikke vil si hvem er, i stedet forteller hun masse om ham uten at jeg spør, og jeg vet at det er meg hun snakker om, men jeg later som ingenting, spør henne om noe annet, hun svarer, jeg har glemt hva, og vi snakker ikke mer om det, selv om jeg egentlig vil, selv om det ikke er noe annet jeg heller vil, går som vanlig opp på den store haugen for å kaste matpakkene våre utfor stupet, ingen av oss spiser matpakker, på tross av at mødrene våre nokså simultant smører to brødskiver med brunost til oss, hver morgen, pakker dem inn i gråpapir, krøller endene slik at det skal se ut som drops, men det gjør det ikke, så vi kaster matpakkene våre utfor det vesle stupet, står helt stille og venter på lyden av brødskivene som treffer de andre matpakkene som har samlet seg opp etter noen år med denne aktiviteten, de små dumpene, den hvislende lyden av papiret, før matpakkene mister farten, legger seg på plass, på toppen av brødberget. (Senere, mange år senere, dro jeg ned hit, hvor vi pleide å kaste matpakkene, jeg gikk opp på toppen, og gjorde det vi aldri gjorde den gang, jeg kikket utfor, så ned stupet. Det var ingen matpakker der, heldigvis, alt forsvunnet, ingenting å se, bortsett fra et mistenkelig frodig kratt, store, grønne vekster.)

Jeg kommer inn døren hjemme og far står påkledd i entreen, klar med bilnøklene i venstre hånd, han sier at mor må jobbe overtid på kontoret i dag, så jeg får bli med ham på trening på Statoil og få en pølse i kantinen der. Jeg setter fra meg sekken, tar ut gymtøyet og kaster det i skittentøyskurven på badet, går ut til far i bilen, han har starter motoren, har kjørt bilen fram, og da han girer opp i tredje ute på hovedveien, ser han på føttene mine, lener seg over ratter, ser opp mot skyene som ikke finnes, spør hvorfor jeg har støvler på og ikke de nye joggeskoene, når det tross alt ikke regner, og slik fortsetter det, jeg er alltid for sent ute, kledd til feil anledning, jeg sover når de andre leker, går i kortbukser når det regner og regntøy i varmen, og slik ligger jeg også på svaberget et par år senere, i midten av sommeren 1991, den varmeste sommeren på det jeg kan huske, tenker at det kanskje har å gjøre med oljebrønnene som fortsatt brenner i Irak og som ingen orker slukke, global oppvarming, og jeg burde hatt på meg kortbukser, men jeg har lange bukser, er kledd for kaldere kvelder som aldri kommer, sitter og svetter i solen, forsøker å få temperaturen på brusen under kokepunktet og fyr på grillen til Mats med fyrstikkene jeg har lånt fra mannen i iskiosken oppe ved parkeringsplassen, og jeg får fyr, får flamme, det brenner bra, snart blir det pølser og alle kommer hit i kveld, klart det, nesten alle fra klassen vår, en del fra de andre klassene, den store festen denne sommeren, og den aller første festen, egentlig, når jeg tenker meg om, vi synes vi er ekstra tøffe, har fått lov til å grille på egenhånd av foreldrene våre, Mats, Harald og jeg, på betingelsen av at vi kun bruker den tilskrevne mengden tennvæske som far til Harald hadde målt opp til oss i et beger på forhånd og at vi har to bøtter vann stående ved siden av, at vi griller så nært fjorden som mulig og at vi lover å avbryte det hele om vi som mye som aner en antydning til at det begynner å blåse opp.

Så der sitter vi, indianeromringende grillen vår på svaberget, blant eldre og mer erfarne grillfamilier som snart skal gå, for det begynner å blåse og det begynner å bli sent, klokken er over seks og i hjemmene er det dagsrevyer som skal sees, unger som skal legges og ligge lyttende til lydene fra oss som fortsatt er utendørs, og flammene står høyt fra grillen, vi legger pølsene på og pølsebrødene brenner fugl føniks opp foran øynene våre, før vi rekker å redde dem, men det gjør ingenting, og jeg kjenner etter i lommene mine, jo, jeg har dem enda, hele summen, nesten, og jeg ser på klokken, er på tide å skaffe til veie de siste kronene, og jeg unnskylder meg, sier at jeg snart er tilbake og rusler oppover svaberget mens svetten renner, speider etter gjenlagte flasker, legger dem i posen min, trenger bare åtte stykker, og finner dem, tar ikke så lang tid, og så har jeg nok, har spart hele sommeren, pantet alle flaskene i hele verden, renset byen for pant og jeg tar med meg de siste flaskene opp til kiosken, leverer fyrstikkesken tilbake og får penger for flaskene, går tilbake til Mats og Harald, setter meg sammen med dem og spiser pølser, forteller ingenting.

De andre kommer senere. Kommer klokken åtte. Halv ni. Nesten hele klassen vår. Og Fredrikke, i midten av mengden, kommer og setter seg ved siden av meg. Og så glemmer jeg alt annet.
Husker ikke hva vi snakker om.
Ikke den første timen.
Kanskje vi snakker om alt.
Kanskje vi ikke snakker om noe spesielt.
Husker vi begynner å snakke om krigen, tror det er jeg som begynner, vet det er jeg som tar det opp, jeg som sier tror du det er over nå? I Irak, altså? og hun rister på skuldrene, vet vel ikke hun.
De har satt fyr på oljebrønnene sine, sier jeg.
Hvorfor det?
Vet ikke.
Jeg har pengene i lommen. Alle pengene jeg trenger. Jeg ser rundt meg, ser opp mot parkeringsplassen. Ser på klokken. Hvert øyeblikk nå.
Jeg fatter ikke at de gidder.
Hva da? Spør jeg.
Krige. At de ikke bare kan ta han der Saddam.
Det er ikke så lett, sier jeg.
Jeg liker det ikke.
Er du redd? For at det skal bli verdenskrig? Tenker du på det?
Det er klart jeg er redd. Er ikke du?
Så ser jeg ham.
Vent her, sier jeg.

Jeg reiser meg, småløper opp til parkeringsplassen, opp til pensjonisten som selger gassballonger, han har gått den siste runden for kvelden, er på vei hjem nå, og det ser ikke ut til at det har vært noen god dag for ham, er egentlig sånn alle dager. Han har for mange ballonger, for få barnehender.
Hvor mye per stykk? Spør jeg.
Det vet du, da, du spør jo hver gang.
Man kan aldri vite, i disse tider. Inflasjon, vet du.
Hæ?
Ingenting.
Femten kroner. Fortsatt.
Da skal jeg ha alle.
Alle ballongene?
Hver eneste.
Er du sikker på at du vil bruke alle pengene dine på dette?
Jeg skal få meg kjæreste med dem.
Og hvorfor trenger du alle disse ballongene da, om jeg tør spørre?
Fordi det er krig.

Jeg gir ham pengene, ber ham stille seg borte ved skogholtet og telle, går ned igjen til Fredrikke og de andre, setter meg. Og alle ser på meg. Jeg smiler. Prøver.
Hast du etwas Zeit für mich? sier jeg til Fredrikke.
Hæ?
Dann sing ich eine Lied für dich. Sier jeg.
Hæ?
Husker du ikke sangen? Neunundneunzig Luftballoons?
Jo. Likte den kjempegodt da jeg var liten. Vi satt hjemme hos eg og hørte på den, gjorde vi ikke?
Den handler om fred, sier jeg.
Gjør den? Ja vel.
Så sier jeg ikke mer.
Jeg vet jeg at jeg er en idiot.
Jeg vet at jeg er for sent ute.
Og jeg håper at han skal ha hørt hva hun har sagt, på en eller annen måte. At han skal ha forstått, gi meg pengene tilbake, si at det er greit. At det var et godt forsøk.
Og så slipper han gassballongene. Vinker til meg. Smiler.
Luftballonger over jorden. De svever over stranden og svabergene, over Fredrikke og mitt idiotiske hode.
Hun ser opp.
Så ser hun på meg.
Jeg sier ikke noe, spiser en kald pølse, den legger seg tungt i magen og jeg later som ingenting.
Hva er det du holder på med, egentlig?
Ingenting.
Ingenting?
Nei.
Er det dine ballonger?
Det er jo det. Mine penger gått opp i luft.
På sett og vis, sier jeg. Neunundneunzig Luftballoons. Betyr fred.
Har du kjøpt alle de ballongene bare for å sende dem opp slik?
I bunn og grunn.
Hvorfor det?
Fordi jeg er utrolig forelsket i deg.
Og dette er måten du viser det på?
Ja?
Herregud.
Så sier hun ikke mer.
Og over oss stiger syvhundreogfemti kroner i ballonger oppover, oppover, uten mål og mening. Ser dem da jeg går hjemover også, et par timer senere, ser dem langt der oppe, idet de begynner å dale nedover igjen eller fortsetter oppover, til de sprekker av trykket.

Og det er dette jeg tenker på nå, stående utenfor på torget i Bergen sammen med datteren vår, Pia, mens Fredrikke er inne på Body Shop for å kjøpe seg et eller annet, og det er en hvilken som helst dag i juli, 2001, sikkert femogtyve grader og jeg har bukser på, holder på å forgå i varmen, og jeg spør Sarah om noe, men hun blir distrahert, ser en annen vei, før hun drar meg i armen, peker, roper, pappa, pappa, kan ikke jeg få en sånn flygeballong? Og jeg ser mannen på torget som beveger seg mellom folkene med luftballongene festet til den ene armen, og jeg venter et øyeblikk før jeg sier, nei, Pia, det der er bare å kaste penger ut av vinduet.

(C)J.Harstad 2004/2005. All rights reserved bla bla bla.