mandag, februar 20, 2006

B-SIDENE er her!


Lacktr prpgnda har i lang tid hatt et samarbeidsprosjekt gående med denne Johan Hajsan (eller hva han heter) om en bok med tittelen "B-SIDER". Tanken er og har vært å samle tekster som ble skrevet av Harskstad under arbeidet med de foreløpig tre utgitte bøkene og i forbindelse med andre prosjekter. Det dreier seg om førsteutkast, alternative versjoner av tekst, outtakes og tekster som rett og slett ikke kom med på grunn av lengde, form, innhold, det som er. En slik bok vil også inneholde tegninger, grafikk, fotografier og whathaveyounot, samt muligens ett eller to ferdige skuespill, noveller og tekster publisert i aviser, magasiner etc etc etc. En skikkelig nnisjebok for de tre-fire spesielt interesserte, altså. En slik bok vil i så fall utgis av Gyldendal, om alle involverte (inkl Gyldendal) skulle ha ønske om det og komme rett i pocket til en tåpelig lav pris, trykket på dårlig papir osv. Det finnes foreløpig ingen konkrete planer om denne utgivelsen, derimot finnes det gode grunner til både å utgi og la være å utgi en slik bok. I mellomtiden velger derfor Lacktr Txt å ta på seg jobben med å publisere noen av tekstene her på denne bloggggggggggggggggggen, da det er gratis, og da antallet mennesker med tilgang til denne siden er begrenset. Hvorvidt de tre (eventuelt fire) som har interesse av dette i det hele tatt har denne adressen, gjenstår å se. Eller er oss revnende likegyldig. Vi gjør akkurat hva vi vil. Og derfor legger vi ut de 14 første B-Side-tekstene, komplett med mer eller mindre vettuge kommentarer av forfatteren sjøl, Johan Hatskstad.

oh, hvis boken hadde kommet ut i morgen, ville omslaget sett slik ut:

men den kommer altså ikke ut i morgen. men avisen gjør. hver dag kommer de. det er alltids noe.


B-SIDER: 001-014

001.
(NOTE: En tekst som aldri kom med i debutboken "Herfra blir du bare eldre", kanskje fordi den var for drøy, eller latterlig, men min absolutte favoritt fra det bokarbeidet, og jeg kommer aldri helt over at jeg ikke tok den med. Tror det var en feilaktig vurdering.)

DET ER EN FAMILIE I BYGNINGEN som ustanselig krangler om inntekt og penger brukt på veddeløpsbanen. Naboene klager på lyden, og jeg har naturligvis ingen problemer med å forstå hvorfor. Det som jeg imidlertid ikke kan fatte og begripe er hvorfor i all verden de klager til meg, og ikke til vaktmesteren eller huseieren. Jeg bor ikke i samme etasje som denne familien, jeg har aldri snakket med dem, jeg vet ikke engang hvordan de ser ut. Bråket deres holder meg våken om nettene. Jeg konsumerer store mengder Melatonin hver kveld. Jeg aner begynnende sorte sirkler og dansende foran øynene. Nesen blør, øynene er røde, hodepinen er i ferd med å bli kritisk. På en særdeles vanskelig kveld, etter å ha sett Ungkarsbabyen to ganger, bestemmer jeg meg endelig for å koke og spise familien, og på den måten holde dem fra å formere seg videre, hvilket på sin side bare ville vært ensbetydende med at bråket tiltok i styrke.


002.
(NOTE. Denne pussige analysen kommer fra kuen Mattias har en samtale med rundt s. 460 i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" og ble tatt ut for å gjøre scenen kortere og begrense idiotiet. Men det er ingen dårlig analyse/refleksjon, til å komme fra en ku. Kuen på fotografiet over er forøvrig av den samme kua, tatt en lignende morgen som den som beskrives, på nøyaktig det samme stedet i Kollafjørdur.)

”Jeg har alltid tenkt at hunder må være de ensomste dyrene som finnes,” begynte den, ”det er derfor de alltid beholder disse saktmodige blikkene. Tenk på hunder i bånd som møter andre hunder ute på tur, hvordan de rykker i båndene, gjør det de kan for å komme i kontakt med den andre, bjeffer beskjeder, legger planer om rømninger fra tusen hjem, sorgen når eierne trekker dem bort fra hverandre, hundehodene som snur seg hundreogåtti grader bakover mens de trekkes videre av eierne, hundene som holdes fra å ha kontakt med andre og som blir like fortvilte hver gang. Som for alltid å være forsvunnet fra foreldrene dine på kjøpesenteret og dermed prisgitt andres godhet. Tenkte at det var derfor hunder og katter var utstyrt med relativt dårlig korttidshukommelse, slik at de ikke skulle plages av det, alle møtene. Med oss er det annerledes, vi har gitt opp håpet for lengst, innsett at de er alene og har det best på den måten, derfor det tomme, stirrende blikket. Fordi det ikke finnes noe annet å se på, ingen redning å få øye på, det finnes ingen skjult kommunikasjonsform som kan plastre over alle misforståelser og forståelsesavgrunner. Og det er i grunn så langt jeg har strukket det innenfor dyrepsykologien.”

(Dette fotografiet var for øvrig ment å være omslaget veldig lenge, og skapte derfor den eneste grunnen til å skrive en scene hvor Mattias samtaler med en ku. Likevel endte det med at kua ikke forsiden, men måtte ta til takke med et svart/hvitt fotografi et sted inne i boka. Sånn er det.)


003.
(NOTE: Denne teksten skulle egentlig være med i boken "Herfra blir du bare eldre", men det gjorde den ikke. Jeg vet ikke hvorfor. I dag hadde jeg tatt den med, i all sin sentimentalitet, i alll sin sødme. De som bryr seg om slikt kan legge merke til at begynnelsen ligner noe på åpningsavsnittet i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", bortsett fra at det her går mot vinter, mens det i romanen går mot sommer.)

SØNDAG, eller ikke søndag, men søndagens ånd over det hele, med hvit sol og stålkulde rett ned i føttene, gjennom de tynne sommerskoene, gjennom parken på vei hjem fra kiosken om ettermiddagen, uten skjerf, dessverre, eller lue, det har blitt kaldt, jeg kjenner det nå, har blitt høst, det er tidlig i oktober og det har absolutt blitt høst, jeg har bare sommersko, så jeg går hjemover, raskt, men ikke løpende, bare fortere enn vanlig, hjem, inn, til søndagsfølelsen; sitte i sofaen, bla litt i gamle bøker som engang betydde mye for deg, som du nesten hadde glemt, lese noen tilfeldige sider, havne i en ringmodulert tankegang omkring gamle forhold som gikk i vasken, men som i lys av nåtiden egentlig var fine forhold, rikignok uten fremtid, men fine (hun var så søt), og en tanke om at det ordner seg, alt ordner, seg, skal du se, du må bare vente litt, litt til, til høsten får satt seg, til studiet er kommet skikkelig i gang og du begynner å bli bedre kjent med de andre, tålmodighet, dette er en slags prøve, tenker du og setter på den eneste platen av Radka Toneff som hun lot være igjen, slik at denne stemmen igjen fyller rommet, lykkelig trist, gjør så godt du kan, gjøre så godt du kan, så godt du kan er godt nok, og det slår deg senere på kvelden, etter at det har blitt mørkt, etter at du har kledd på deg, skjerf og lue, vintersko, gått ut igjen, til de stedene du pleide å gå med vennene dine når dere var femten-seksten, når dere sto ute og pratet om jentene, hvem som hadde sjans, smugrøykte, røykringene som ble hengende unaturlig lenge i luften, det gule lyset fra gatelyktene, snakket om vanskelige innleveringer og endeløse utgreiinger om hvordan du skulle få sjans på henne, og forfrysninger, følelsesløse romper etter å ha sittet på det iskalde rekkverket ved fotballbanen lenge etter trening, etter at du har gjort så godt du kan, og det er godt nok, det slår deg nå at dette er et uttrykk som bare står seg når det du har gjort er eksepsjonelt, i beste fall bra, og du tar deg i å savne det, dette noe, denne luften, kulden, det gule lyset fra gatelyktene som er helt annerledes nå, eller du savner det som var her, i dette lyset, i kulden, allerede, og du har nettopp blitt tjue,kanskje to-treogtjue, og allerede savner du dette, den gang, mamma og pappa som maser, som spør hvorfor du skal ut så sent, hun som venter med fnisete venninner, boblejakker og røyk utenfor skolen, den nesten uutholdelige lykkelige latteren som nå har begynt å koagulere i halsen, som et vedvarende kremt, et slim som legger seg nederst i magesekken, allerede har dette savnet, som i ytterste konsekvens er savnet etter fortvilelsen, etter å strekke seg klisjàktig etter stjerner, plukke slike, eller hva det var du hadde for deg at du gjorde den gang, systemløst, rotete. Det er derfor du fortsatt går ute og slenger barndomsaktig, som en levende anakronisme, derfor du fortsatt drar med deg kjæresten din opp til den gamle skolen, igjen og igjen, forbanner henne når hun i stedet for å ta det hele til seg klager over kulden, sier kan vi ikke gå hjem til deg, hm? og når hun til slutt går, sint, og naturligvis skal hun tidlig på jobb, da tenker du, at fra nå av er det bare minner, fra nå skal jeg roteres på denne måten, rundt minner fra disse dagene, fra den gang, allerede nå skal jeg minnes.


004.
(Denne lange historien var opprinnelig en del av manuset til "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" og omhandler bakgrunnen for karakteren Annas sykdom. Den ble tatt ut mot slutten, fordi den som digresjon var for lang, for unødvendig, for å tone ned viktigheten av karakteren Anna og fordi scenen den var en del av, var for lang i utgangspunktet. Personlig er jeg nokså glad i historien, særlig den delen som handler om det kompliserte alkoholsystemet på Færøyene. Det var også det eneste forsøket på å inkorporere horror-genren i romanen. Men det fungerte altså ikke.)

Etter at Anna som nittenåring flyttet fra Mid+vagur i 1984, hadde hun bodd i Torshavn et par år, jobbet på et supermarked i sentrum, ettersom det var den første jobben hun søkte på, og fikk. Hun leide et lite hus i Dalavegur, med gangavstand til jobben, og i helgene satt hun stort sett hjemme, så på teve, leide video, leste bøker. Med ujevne mellomrom fikk hun besøk av en gammel skolevenninne som het Sunneva, en vakker jente som nesten alle guttene i klassen hadde vært forelsket i, og som gjorde skam på alle pubertale beilere ved å gifte seg allerede som attenåring, med en, av alle ting, dansk ullkunstner ved navn Poul, som spesialiserte seg i haute-couture av færøysk ull og dro til Paris fire ganger i året. De hadde bosatt seg ute på Toftir på Eysturoy, knapt nok en times kjøring fra Torshavn. Men ettersom Anna nærmest aldri dro dit for å besøke henne (hun hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ikke gjorde det, ettersom Sunneva kanskje var hennes beste venninne), kom Sunneva i stedet andre veien for å opprettholde kontakten, og om hun hadde håpet at også Anna en gang i blant hadde tatt bussen ut til henne, sa hun ingenting om det. Heller brukte de tiden på hverandre, spiste middag sammen, dro på handleturer om lørdagene hvis Anna hadde fått fri, eller opp til Listasavn kunstmuseum i Gundadalsvegur, hvor de var spesielt opptatt av maleriene til Sámal Joensen Mikines. Mikines var en av Færøyenes mest kjente malere, og flere av hans mest kjente verk hang her. De fleste bildene var store lerreter som fremstilte forskjellige episoder i en tilsynelatende evigvarende fortelling om kystfolket. Det var mørke bilder, holdt nærmest utelukkende i brunsvart og mørke blåtoner, og store ansikter stirret ofte mot deg fra lerretet med bitre ansikter når du stilte deg opp foran maleriene. Det var titler som Etter begravelsen og ()/&()/&). SJEKK DETTE NESTE GANG PÅ FO. Å se disse bildene, selv om de hadde gjort det mange ganger før, gjorde alltid et kollosalt inntrykk, og det tok vanligvis et par kopper kaffe og flere røyk før de fikk skrudd hodene sine helt på plass igjen. Ofte satte de seg rett utenfor museumet, drakk lydløst kaffe fra termos og røykte under paraplyene mens de ventet på å bli dratt tilbake til virkeligheten. For utenfor museet var det 1984 og Bill Murray var spøkelsesjeger i New York, det var ennå et år til Microsoft skulle lansere Windows og Færøyene hadde tatt det store skrittet inn i jappetiden, med lave skatter og nesten tidoblet forbruk i forhold til Danmark. Og som alle andre land i nærheten, regnet Færøyene med at det aldri kom til å snu, at det bare ville bli bedre og bedre, inntil det uendelige og uutholdelige. Det var i disse omgivelsene at Anna og Sunneva bevegde seg sommeren `84, vanligvis lagde de middag sammen om kvelden, delte en flaske vin eller vodka, det de hadde igjen. For det var i praksis fremdeles forbudstid på øyene, eller i hvert fall rasjonering, og det var omfattende og tidkrevende arbeid å få tak i en flaske vin. Først måtte du kunne bevise at ikke hadde utestående restskatt hos kemneren, før du kunne søke om å få bli med i programmet som distribuerte alkohol en gang i kvartalet. Disse varene måtte bestilles i god tid fra København. Da varene endelig til slutt kom, synkront til alle Færøyenes innbyggere samtidig, ble det selvfølgelig spetakkel og baluba og noen av de beste festene i løpet av året. Sunneva hadde kommet til Anna en av der første dagene i juni dette året, nye forsyninger fra Danmark hadde ankommet dagen i forveien, og Anna hadde skapene fulle av vin, øl og sprit som forhåpentligvis skulle holde til september og vel så det, kanskje til og med til over nyttår. De hadde spist middag sammen, og Sunneva hadde foreslått at de skulle dra på fest til en venn hun hadde i JC Svabosgøta, på sørkanten av byen, det var en sommerfest der med mye av de gamle folkene fra ungdomsskolen, og inne i stuen var det knapt nok plass til å stå. Anna hadde klart seg bra, hadde skvist seg gjennom de obligatoriske gjensynsrutene i huset, snakket og skålt med gamle venner hun knapt nok husket, drukket vodka om kapp med en islending ved navn Einár, som hadde forvillet seg hit mens han ventet på båten til Reykjavik, og rotet med en gutt som en gang hadde gått i parallellklassen hennes, og som hun hadde vært nesegrus forelsket i, men som hun på dette tidspunktet ikke en gang klarte å huske navnet på. Stereoanlegget hadde blåst ut høyttalerne til Born in the USA og det var bare diskanten som hvislet ut Like a Virgin, akkompagnert av klirrende flasker, roping og kyssende munner. Hun hadde tidlig mistet Sunneva av syne, surret rundt på egenhånd, drukket det hun fant, for det var juni 1984 og den første sommeren hun ikke bodde hjemme og ting begynte å se bra ut, alt kunne gå for den som ville, Færøyene lå midt i verden og det var bare å velge en vei ut, 360 muligheter og hun hadde ikke sett Sunneva igjen før en gang rundt fire om natten da hun hadde møtt henne utenfor toalettet i andre etasje, i køen der, og Sunneva hadde spurt om det var greit at de dro hjem nå.

Så de hadde kommet hjem til Anna, men i stedet for å legge seg, slik de burde, hadde de blitt sittende oppe til langt utpå morgenen, drukket seg virvelstrømsk nedover nesten en hel flaske vodka. De hadde snakket sammen lenge, gjennomgått historier for de siste femten årene, ting som virket og det som hadde gått til helvete, snakket om hva de hadde lyst til, hvor de ville dra, hva som kom til å komme med nittiårene, Hun visste ikke helt når de endelig hadde lagt seg, når hun hadde sovnet, men det var sol ute og hun hadde våknet av lyder fra kjøkkenet, hørtes ut som om noen vasket gulvene der ute, våte mopper som sleptes over gulvet, og hun hadde reist seg opp i sengen, nesten smilende over Sunneva som hadde fått det for seg å vaske så tidlig. Hun hadde ligget slik en stund, lyttet til denne rytmen, disse lydene, før hun til slutt sto opp, gikk ut på kjøkkenet for å snakke med henne, be henne legge seg igjen. Men det hadde ikke vært noen på kjøkkenet da hun kom ut. Lyset som skinte gjennom oppvirvlet støv i rommet. Hun så ingen mopper, ingen bøtter med vann, men det var vått på gulvet, våte fotspor av store mannsko over hele kjøkkengulvet, vann og søle, og hun hadde sett at sporene fortsatte ut av rommet, ut i gangen, hun hørte lyden av fuktige skritt og hun hadde beveget seg etter dem, ut i entreen, sporene gikk opp trappen, det dryppet nedover trinnene, rant små, sakte bekker av vann nedover treverket. Føttene hennes trådet oppover i det kalde vannet, trinn for trinn, tolvsteg oppadgående trapp og i etasjen over fortsatte våte fotspor over linoleumsgulvet mot rommet hvor Sunneva sov. Hun hadde stått stille i gangen der oppe, hadde ropt på henne, lavt, ventet på svar, men ikke hørt noe. Hun hadde banket forsiktig på dørene, hardere etter hvert, ropt navnet hennes, men ingenting hadde hendt.
Så hadde hun lagt hånden på dørhåndtaket.
Lagt vekten på det.
Presset det ned.
Skjøvet døren innover i rommet.
Åpnet døren.
Og vannet hadde eksplodert ut mot henne, slått henne i bakken og hun hadde skreket, fått munnen full av vann og skreket inn i havet som steg i andre etasje og først blendet henne, før hun rakk å se et glimt av Sunneva som stod oppreist midt inne i det frådende skummet på soverommet og så på henne med store, stirrende øyne.

Hun hadde våknet på gulvet, våt av svette, og Sunneva hadde vært nødt til å holde henne, holde for munnen hennes til hun sluttet å skrike, til hun sluttet å slå med armene og gikk med på å legge seg ved siden av henne i sengen, under en ekstra dyne. Fylleangst, hadde Sunneva sagt, formiddagen etter. Ja, svarte Anna. De hadde spist frokost sammen, stille, Sunneva hadde satt seg i bilen, kjørt tilbake til Toftir og Anna hadde roet seg ned i løpet av et par dager. I august samme året ble hun sagt opp fra jobben, butikken gikk dårlig, og hun stod plutselig uten penger i Torshavn. På kort varsel takket hun ja til en jobb i Eid+i, postkontoret der, solgte huset i Torshavn og fikk seg et annet i den nye bygden. Sunneva fortsatte å komme på besøk, selv om det var sjeldnere enn før, og bare unntaksvis møttes de i Torshavn for å handle, en lørdag eller på en av fridagene hun hadde. Anna dirigerte pakker og brev i vifteformasjon utover verden tre dager i uken og festet tegnestifter på verdenskartet over seg, ettersom hun mottok post fra de forskjellige steder der ute, New York, Lerwick, Århus, Bologna, Oslo. Hun feiret jul og nyttår hos foreldrene i Mid+vagur og dro hjem igjen i en den andre dagen i januar. Så våknet hun igjen. Om natten. Det var de samme lydene som året før, våte mopper langs gulvet på kjøkkenet. Hun hadde slått på lyset, ristet seg selv våken og gjort det hun kunne for å komme til seg selv. Hun var helt våken, men lydene forsvant ikke, ble bare større, fyldigere. Igjen hadde hun stått opp, åpnet døren, sett de våte sporene på gulvet. Og slik hadde det fortsatt utover vinteren. Oftere og oftere våknet hun av de samme lydene, etter hvert begynte de også å opptre på dagtid, høyere og høyere, til de sleipe klaskene mot gulvet begynte å gjøre vondt i hodet, brenne hull på tinningene. Hun fulgte avtrykkene rundt i huset, kjøpte inn mopper og tørket opp vannet som fløt omkring i huset hennes, uten at det hjalp, det kom bare nytt, dekket gulvet hennes. I midten av mars begynte hun også å se dem som avsatte merkene i gulvet, så konturene av gamle sjøfolk som vandret rundt på måfå, store bleke menn i oljehyre som forsvant inn dører eller opp trappene med en gang hun så dem eller forsøkte å komme nærmere. De ble flere og flere, det surklet i støvlene deres og de stilte seg opp rundt sengen hennes når hun skulle sove, tyvetalls sjømenn med mørke ringer under øynene, våte, dryppende klær, ute av fokus for henne, og hun hørte de hvisket sammen om henne mens hun konsentrerte seg om å sovne. De satte seg på sengen hennes, la seg inntil henne og forsøkte å ta henne, komme inn i henne med skitne fingrer og møkkete pust, mens de hele tiden snakket, fortalte henne ting hun ikke ville vite om ting hun ikke hadde godt av. Sunneva visste ingenting, Anna fortalte ikke om det til noen, heller ikke foreldrene eller kolleger på jobben. Hun gjorde sitt ytterste for å fortsette som før, jobbet overtid, ville ikke være hjemme, drakk kaffe for å holde seg våken, hadde alltid radioen på, teven, hva som helst for å holde seg fast i virkeligheten, høre stemmer som refererte til ting som fantes, som kunne bevises og etterprøves, holdes fast i. Men mennene fortsatte å komme til henne, til slutt kom de også til henne på jobben, hun så sporene etter dem på gulvet bak stolen der hun satt og jobbet, så dem stå og se på henne på postlageret i kjelleren, hørte skrittene bak seg. De siste dagene så hun dem uavbrutt, og de hadde begynt å snakke høyere, skjærende sylskarpe stemmer, hun kunne merke det når de tok på henne, holdt henne i armene, og til slutt hadde hun låst seg inne på badet, en morgen i mai, skreket alt hun maktet, bare for å holde lyden av dem unna, sett hvordan dørhåndtaket gikk opp og ned i rasende tempo, hørt dem hamre på døren for å komme seg inn, og da en av dem hadde begynt å sige inn fra under dørsprekken, med fingrene frem foran seg, hadde hun bestemt seg raskt, grepet den lille neglesaksen i skapet, lukket øynene og skåret seg dypt ned gjennom hudlagene på begge håndleddene, på langs og tvers, kuttet alle forbindelser og forsvunnet.

Hun hadde møtt Hafsteinn for første gang senere den dagen. En kollega fra jobben hadde kommet innom, fått fraktet henne til sykehuset, lappet henne sammen og hun hadde begynt å snakke utover ettermiddagen. Foreldrene hennes hadde vært der, og Hafsteinn hadde kommet inn, presentert seg, og hun hadde blitt lagt inn på klinikken han drev i Torshavn på det tidspunktet. Her hadde hun vært i over seks måneder, lukket og låst, forseglet avdeling. De første ukene kom Sunneva ofte på besøk, satt ved sengen hennes og fortalte hva som skjedde der ute, i det umulige året 1985. Men Anna ble ikke bedre, ikke synlig, og Sunneva ga fort opp, eller ble redd, jeg vet ikke, hun trappet ned frekvensen av besøk til den nådde nullpunktet, og det bare var Annas foreldre som kom innom, et par ganger i uken. På nyåret ’86 mente Hafsteinn at hun var klar for utskrivelse, og hun startet i et opplæringsprogram for oppdrettere, bodde i byen og kom innom klinikken en gang i uken i begynnelsen. Ting gikk bedre nå, hun likte oppdrettsjobben, utviklet seg, takket ja til et år i Norge, Hordaland, kom hjem igjen og var med på å bygge opp et stort anlegg utenfor Vestmanna, hun giftet seg, med Dánjal, en fin mann hun møtte på en fest hun var invitert til av en av hennes kolleger. Dánjal jobbet i Færøya Banki, og var kanskje den snilleste mannen på Færøyene det året. Han var en av de første mennene som var flink til å lage mat, som vasket klær og støvsugde også under sofaputene. Han reparte vaskemaskiner, skiftet dekk på bilen og gjorde det han kunne for å passe på henne. Det hele gikk akkurat etter planen, og igjen lignet ting på seg selv og det de skulle være. Frem til ’95. Usynlige støvler trampet igjen over gulvet. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, ble fortvilt, ble hysterisk og det var ingenting Dánjal kunne gjøre, han stod på sidelinjen og så henne ramle sammen minutt for minutt. Hun ble lagt inn igjen, på sykehuset, på klinikker, sendt til København og tilbake, og ved inngangen til 1996, etter å ha sett Dánjal komme inn på rommet hennes en ettermiddag etter jobb med klærne hengende og slenge rundt kroppen hans, ansiktet hans helt hult, bestemte hun seg for at hun ikke ville at han skulle måtte være med på galskapen lenger. Hun ba ham skille seg. Han ville ikke. De skrek. De ropte, det var krise og det var blomstervaser i veggene, og det endte med at hun måtte skille seg fra ham, ba ham gå siste gang han kom for å snakke med ham. Og noen måneder senere tok hun selv initiativet, ringte Hafsteinn. Hun hadde hørt at han hadde startet et sted Gjógv. De hadde snakket lenge sammen, i telefonen, han husket henne, og han mente det ville være mye bedre for henne å komme dit. Så hun dro, en uke senere, da hun likevel skulle utskrives fra klinikken, pakket hun og dro, flyttet til fabrikken i Gjógv, ble boende der.


005.
(NOTE: Denne teksten er et førsteutkast til teksten "HVA JEG VIL?" fra prosasamlingen "Herfra blir du bare eldre". Den er ikke spesielt bra, original, eller noe som helst i grunn, og derfor ble den forkastet. Men den er en start, og hvor latterlig det enn er, den rapper mye fra Lionel Richie´s sang "Hello", ha ha.)

DEN DAGEN JEG INNSER AT JEG TRENGER HJELP, den dagen det går opp for meg at jeg ikke lenger er i stand til å finnes alene, den dagen er det du går forbi utenfor vinduet, nede på gaten, den dagen når det ikke er en eneste plate å spille, når jeg vet at jeg trenger hjelp, at jeg trenger en folk å holde rundt, en annen kropp enn min egen, den dagen er det du går forbi utenfor vinduet mitt, nede på gaten, med bæreposene dine som du har fylt med varer fra butikken nede i svingen, fylt dem med mangoer, det er det eneste jeg vet, jeg har sett deg kjøpe det, og du går forbi nedenfor vinduet mitt og jeg lener meg ut av vinduet og jeg ser ned på deg og jeg ser den røde luen din som mest av alt minner om en hanekam, og jeg lener meg så langt ut av vinduet jeg orker, og så tar jeg mot til meg, og så fyller jeg lungene med luft, åpner munnen, og så ser jeg ned på deg, og så sier jeg noe.


006.
(NOTE: Dette var et av utkastene til avslutningstekst for "Herfra blir du bare eldre". Et av forsøkene på å skrive cool & smart. Ble forkastet til fordel for den noe mer kryptiske teksten "13.04.99".)

ANTIPERSONELL: håndgranatene må kastes langt, men ikke høyt. Man kan risikere at de går av i luften, og dermed ikke skader noen.


007.
(NOTE: Denne var en slags love/hate tekst som såvidt ikke kom med i "Herfra blir du bare eldre", tatt ut i siste sekund, siden hverken forlag eller forfatter egentlig skjønte hva den handlet om. Rotete som en ustelt hage.)

OM MAN TENKER SEG en smal vaier, eller kanskje sen, spent over veien, og videre: guttene i buskene, som venter, skoggerler, små ereksjoner av antisipasjon, for postbudet er på vei, klokken er halv to, alltid denne veien, alltid syklende, han ser nesten aldri opp, bare når han skal svinge, han kan disse veiene for godt. Og guttene har spent vaieren eller senen over veien - bundet fast til to av eiketrærne i alleen, de vet at postbudet kommer syklende halv to, og at han aldri ser opp, holder blikket festet som et låst kamera (fikserbilde av kjettingen som går rundt, og innklippet et ultranærbilde av kjettingens utallige ledd, som en overdrivelse, en pinlig detalj og drittdårlig slagord - enhver lenke er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd, eller, som for å si: også du kommer et steds fra, er sammenbundet, ufrivillig, lik en aldri avkuttet navlestreng, til en omverden, familie, verden med stor V, og tilbake til totalbilde av postbudet), guttene gjemt i gresset eller buskene, postbudet med blikket mot sykkelkjeden, og rykket, hodet som kastes bakover idet halsen møter snoren, den tynne fiskesenen, adamseplet som et øyeblikk tvinges kvalmende opp mot halsen, vaieren som glir inn mellom rillene i strupen, øynene vidåpne mot himmelen av lette sommerskyer, og lyden, en gulhpfrrff fra munnen, snapp! når wiren eller senen glir opp – ryker - og postbudet sjangler videre mens du sitter bak buskene med de andre og kjenner en svak smerte i underlivet av gjenkjennelse, deja vu, som å bli født, slik hodet først eksponeres for smerten - lys - etter måneder i mørke, halsen som kveles og varmes av vaginale lepper i et voldsomt velkomstkyss før resten av kroppen smyger seg ut – senen gir etter, kan man si - og du er i live - forvirret - vár - men likevel i stand til å komme seg av gårde, videre. Alltid videre. Verstover/ingensteds hen.


008.
(NOTE: Nok en tekst til "Herfra blir du bare eldre" som ikke kom med, alt for 'litterær' og unødvendig, nachspiel-tankeaktig. Men som tankearbeid, helt kurant.)

BARNDOMSMINNE ELLER MARERITT, dette at man kan la seg fange opp eller frivillig la seg suge inn i , nærmest penetrere et sort hull, med hodet først, en slags gjenfødsel – jeg ville bli romfarer en gang – å (gjen)oppdage umuligheten av å huske sin egen fødsel og samtidig vite at sånn, ja sånn må det ha vært, ut av et sort hull, konstant vertigoanfall, og nå tilbake igjen, kroppen strekkes, bena blir hengende etter utenfor hullet – du strekkes - blir en kilometers lengde og partiklene dine når punktet x og eksploderer, slynger deg ut på ny som evigvarende, evig levende stråling i rommet. Dette, eller at du beholdes inne, og lar deg illuminere veggene av absolutt ingenting.


009.
(NOTE: dette er en liten treat. dette er et tidlig utkast til novellen som senere ble til "Klor" i boken "Ambulanse". Et trenet øye vil kunne se at denne novellen inneholder tekst som ble med i "Klor", formmessige grep fra som kom med i novellen "Rockn roll" og "Jeg går hjem", samt tekst og motiver som senere kom med i og dannet utgangspunktet for romanen "Buzz Aldrin...")

KERMIT
I ukevis har jeg gått over den store øya, over fjellene, opp og ned åsene, inn i byene, nede på strendene. Trukket inn luften. Beveget føttene. Og så, etter å ha bodd der i tre år, har jeg dratt tilbake til landet jeg kom fra. Og nå, nå sitter jeg i hagen hennes, utenfor, på benken, og det er kveld i februar.

Men for at du skal forstå dette, må vi klippe tilbake til tidligere på dagen, nærbilde, interiør, kjøpesenter, kafé, hun sitter rett ovenfor meg og hun sier:
Hei. Det er så lenge siden jeg har sett deg. Så lenge siden.

Eller skal jeg klippe lenger bak, frem til åpningssekvensen, hvor vi har et langt klipp der jeg går nedover gaten, der jeg kommer fra butikken, har handlet for moren min, kommer rundt hjørnet og ser broren din, lillebroren din komme ut i veien, innzooming på ansiktet mitt idet jeg forstår at du ikke kommer deg over veien før lastebilen treffer deg, og jeg ser at lastebilsjåføren ikke kan se deg, han ser til siden, ut vinduet, ser på papirene sine, kaffekoppen i døren, han ser alle andre steder.

Skal jeg fryse bildet her og si at det som skjer nå er grunnen til at nesten alle ting aldri kommer til å bli noe av?

Skal jeg gå tilbake og fortelle deg hva som skjer når flere tonn lastebil treffer et barn, i ansiktet?

Skal jeg fortelle deg om da jeg løper hjemover, roper på mor, på naboene, med knyttede hender, da jeg blir med ned igjen, viser dem hvor han ligger, hvordan blodet har størknet på hendene til en lastebilsjåfør som sitter i gresset og ser i bakken, hvordan broren din ligger på den våte asfalten, helt stille, hvordan håret klistrer til pannen hans?

Jeg kan fortelle deg dette. Jeg klarte ikke å sove etterpå. Jeg ble redd, Jeg tisset i sengen, jeg ropte om natten, jeg mistet mye skole, det føltes som om jeg aldri ble eldre, og det gikk ikke over, jeg ble et ukonsentrert barn man ser bilde av i ukeblader under overskrifter om bruken av Ritalin, jeg har begrenset ungdoms- og videregående skole, satt ukevis av gangen på psykiatrisk, jeg satt på pauserommet, jeg så ut av vinduet, og jeg røykte sigaretter. Jeg hørte på en kassett jeg hadde tatt med meg. Sesame Street kassetten. Det var den jeg fant, første gang jeg ble kjørt ut dit, det var rett før vi skulle gå, jeg hadde ikke tenkt på det, å ta med musikk, vi var sent ute og jeg hadde pakket kofferten min, den lille oransje, og jeg visste ikke at de hadde kassettspillere der engang, og det var mor som sa det idet v satte oss i bilen, har du husket å ta med deg noe musikk nå da? Og jeg hadde ikke det, men jeg dfikk seksti sekunder på å komme meg inn og hente noe jeg kunne ha med, og jeg lette på rommet mitt, men jeg hadde det så travelt, og jeg lette etter Nena-kassetten, men jeg fant den ikke, jeg fant bare Muppet Show kassetten, så jeg tok med meg den, la den i lommen, løp ut igjen og mor spurte, fant du noe du ville ha, og jeg sa jada. Jeg kunne selvfølgelig ha bedt mor ta med noen andre når hun kom på besøk, men jeg gjorde ikke det, jeg lot det være, var greit å ha en kassett å forholde seg til, så hver gang de sendte meg hit, tok jeg med meg kassetten. Etter hvert, en jul, fikk jeg også en sånn Kermit dukke, i grønn filt. Jeg pleide å sette den på sengen, satt meg i stolen og stirret tilbake.

Jeg satt på en psykiatrisk institusjon, hørte på Kermit som sang gjennom rommet, ut i korridorene, jeg spilte så høyt. Jeg fikk kjeft. Jeg ga faen. Dagene gikk av seg selv.
It’s not easy being green.

Og nå sitter jeg her på en kafé, på et kjøpesenter utenfor byen, og rett ovenfor meg sitter broren hennes, med det lange, røde håret, og hun sier at det er så lenge siden hun har sett meg, så lenge siden, hun har kjøpt kaffe, satt koppene ned på bordet foran oss, og det ryker fra koppene og hun spør hvordan det går med bandet, og jeg hadde håpet at hun ikke skulle spørre om det, har ikke lyst å snakke om det, tror ikke det blir noe av, jeg må ut av situasjonen, jeg har tenkt på hvordan jeg skal forklare de andre det, at jeg ikke vil mer, at jeg vil begynne å jobbe i stedet, har fått jobb i et gartneri, kan ikke si det.

og hun nikker, ser på meg, sr ut av vinduet, jeg ser på kaffekoppen hennes, hun holder rundt den, med begge hendene, varmer hendene på kaffekoppen, og det er bråkete på kafeen, jeg må anstrenge meg for å høre hva hun sier, høyttaleren opplyser om dagens tilbud og barn som har kommet bort fra familiene sine, hun ber meg sende sukkerskålen som står på bordet, hun slipper to sukkerbiter i kaffekoppen og jeg hører at de treffer bunnen, ser det for meg gjennom koppen, hvordan sukkerkrystallene slipper taket i hverandre, blir borte for hverandre i den mørke kaffen, oppløser seg, finner hverandre i magen hennes når hun drikker av koppen, bortsett fra de krystallene som blir liggende igjen i koppen, på kanten eller på leppene hennes, de hun tørker v med servietten etterpå, som blir liggende på asjetten, til de ansatte kommer og rydder bordet, tar med seg koppen og asjetten og servietten og sukkeret som er igjen, krystallene som kastes i papirsøppelet, som aldri kommer til å finne tilbake til sin opprinnelige, firkantete form, sammensatt. Sukkerkrystallene som for alltid er tapt for hverandre.
Du liker ikke svømming, gjør du vel?
Nei, sier jeg.

Hun har klart seg bra. Selv om det var broren hennes som døde for nesten ti år siden, og ikke min, har det godt bra for henne, hun snakker om det som om det aldri hendte, at hun leste om det, så det på teve. Det var ikke hun som ble sittende å stirre i taket i et tiår. Hun har klart seg bra, hun har barn, er gift, bor utenfor byen.
Hun spør: Du har vært ute og reist?
Ja, sier jeg, jeg bodde i Reykjavik noen år.
Hva gjorde du der?
Jeg var på ferie.
I to år?
Ja. Jeg mistet båten.
I to år?
Tiden går fortere enn du tror. Det er bare klokkene som ikke holder følge.

Jeg kunne fortalt deg at jeg var med da de la ham på båren, at jeg hjalp til, løftet ham inn i sykebilen, selv om de ba meg holde meg unna, mor som holdt rundt ansiktet mitt, men jeg så gjennom fingrene hennes, så ham, så hodet hans, det ødelagte venstrebenet, vi kjørte etter, mor og jeg, i bilen vår, satt på sykehuset sammen med foreldrene hans og ventet, de opererte i flere timer, de virket som om det aldri tok slutt og jeg drakk brus inne på tv-stuen, mor så dagsrevyen, bladde i et blad, strikket, hun pjusket meg i håret og så på klokken, gikk ut i gangen og ringte til far, han satt hjemme og ventet, og til slutt, husker ikke når det skjedde, men det føltes som om det var midt på natten, kom foreldrene hans ut, faren, han sa at det var for sent, skadene var for store, det var ingenting de kunne gjøre, g mor gråt, mor gråt og holdt rundt foreldrene hans og jeg drakk brus, så på dem, visste ikke hva som hadde skjedd, husket bare at handleposen med varene fortsatt lå nede i svingen.

Kanskje kom også lastebilsjåføren den kvelden, men jeg tror ikke det, tror han kom inn i bildet senere, noen uker etter, han ba om unnskyldning, senere ble han en slags venn av familien, også han hadde mistet sin bror, det var noe sånt, jeg fikk det aldri helt med meg, hadde begynt å miste taket på det tidspunktet, jeg merket det først selv, tror jeg, at noe var galt, at jeg ikke sovnet, at jeg hadde problemer med å konsentrere meg, at jeg så ansiktet hans for meg hver gang jeg lukket øynene, det at det kunne vært meg i stedet for, ikke skyldfølelse, ikke på noe som helst måte, men angsten for tilfeldighetene, det som gjorde at det var akkurat ham, akkurat der ig da, og ikke jeg, som ble påkjørt, som døde, at jeg satt her og beveget fingrene på rommet mitt, holdt hånden opp foran ansiktet og fulgte senene, leddene, så hvordan alt hang sammen, hvordan fingrene var festet til hånden, hvordan plassereingen av dem var nøye planlagt, motstående tomler, leste bøker om astronomi, hang opp plakater over planetenes bane over sengen, glinsende fargeplakater jeg fikk tilsendt gjennom postordrekatalogene som kom hver måned, plakater over solsystemet, månen, melkeveien, planetene som inngår i galaksene, galaksene i galaksehoper og så videre, kosmos, orden, det at ingenting var tilfeldig, det at alt hang sammen, symbiotisk, bortsett fra akkurat alle de gatene jeg noensinne skulle komme til å gå, hvor det aldri ville finnes noe å holde seg fast i. Hvor man når som helst kunne bli truffet av lynet, slynget ut i veien, over hustakene, jeg kunne komme til å gå meg vill og aldri finne veien hjem, det var ingen ting som trakk i meg.

Derfor måtte jeg flyte. Derfor lot jeg meg bare flyte av gårde, og kanskje tenkte jeg også det, i begynnelsen, at jeg bare skulle la det gå, kanskje la jeg meg ned på sengen og ventet på at det skulle begynne, at jeg skulle flyte av gårde, i et system, men det virker ikke på den måten, og det tar flere år før jeg forsoner meg med tanken, det er det syvende eller åttende oppholdet, og jeg sitter på et pauserom et sted utenfor byen, jeg røyker, fingrene min er hvite, huden får for lite sol, jeg har forelsket meg i en av pleierne, en vikar, hun kommer om nettene, sover i sengen min, og jeg sitter inne på pauserommet og venter på henne, på Maria, røyker, jeg venter, det er siste dagen jeg er her, er atten år gammel og jeg har mistet store deler av videregående, utenfor vinduet kjører to russebiler forbi, rødmalte, den bakerste er en Ford Transit, og noen åpner sidedøren, en person kommer til syne, hun kaster et egg, helt umotivert, mot meg, mot vinduet og egget eksploderer mot glasset og jeg står med ansiktet helt inntil ruten, ser at eggehviten og plommen sakte sklir nedover, og jeg snur meg, og det er Maria som sier at jeg må komme, og jeg stumper røyken i askebegeret, tar med meg bag’en som står ved døren, hun gir meg en jakke, stor boblejakke, og jeg følger etter henne ut av bygning, inn i bilen hennes, hun skrur på lysene og kjører ned mot byen, mot flyplassen, det er mørkt, det er kveld og det regner.

Om natten står jeg ved gjerdet, ser ut på rullebanen, klatrer over til slutt, sover i hangaren, med Kermit som hodepute. Og jeg drar til Reykjavik morgenen etter. Med det første flyet. Et eller annet sted skal man jo dra. Og Island står for meg som et mindre trafikkert sted enn Norge. Bilene sikrere. Oversikten større. Nærmere universet her.

Jeg kan fortelle deg om de første dagene i Reykjavik, da jeg står i telefonkiosken og ringer hjem, forteller mor at jeg har det bra, at det var på tide jeg dro fra det stedet uansett, og mor er sint og mener at jeg bare ødelegger for meg selv og at det kommer til å bli inn og ut av institusjoner hvis jeg ikke snart gir slipp på det jeg tenker og jeg sier at det er det jeg gjør, mor, jeg gir slipp nå, og hun spør meg når jeg kommer tilbake og jeg sier at jeg ikke vet.
Jeg sier it’s not easy being green, mor.
Og jeg blir i nesten tre år.

Og en dag kommer jeg hjem igjen, og da er alt forandret, og da har jeg ting å ta meg av, og i løpet av en natt skal alt slippe taket, og det skal bli kosmos i gatene. Orden. Slik tenkte jeg lenge.

Og jeg sitter på kafeen, på kjøpesenteret og høyttaleren på veggen skurrer ut unchained melody og jeg er så trøtt, så lei av å være redd, så lei av det og radioen på kafeen spyr ut unchained melody og det skurrer og over det igjen, i den andre høyttaleren opplyser en stemme om dagens tilbud i vintersportavdelingen hvvor billige akebrett selges til dumpingpriser og importerte druer, epler og tomater som alle har blitt sprøytet med sennepsgasslignende preparater og genmanipulert opp til skrekkfilmstørrelser, og som selges til utrolig lave priser og alle gjestene klirrer med bestikket sitt, med knivene og gaflene sine mot asjettene og de skyver stolene knirkende frem og tilbake fra bordet, reiser seg, henter kaffe, kommer tilbake og alle snakker i munnen på hverandre og høyttaleren opplyser om tilbud i delikatesseavdelingen og radioen gnistrer ut unchained melody før den avbrytes av en stemmes som sier at klokken er to og at vi får nyheter og jeg bøyer meg over bordet mot henne og sier, kom nå, og hun kysser meg. Det vil si, hun gjør ikke det. Men jeg skulle ønske hun gjorde det. I stedet sier hun, ja, jeg må nesten dra nå, men vi snakkes, gjør vi ikke. I morgen, Ok? Ok.

Å peke på noe og si her, her finnes du. Som å se på gamle fotografialbum og bla om de tykke arkene i kartong. Men kanskje unnfanges redselen også her. Året er 1982, og jeg drukner, på sommerferie med båten vår, et sted på vestlandet. Vi har lagt til inntil berget, far har fortøyd båten, og jeg har gått i land. Vi griller pølser. Men sennepen ligger igjen i båten, den har vi glemt, og sennep skal man jo ha, sier mor, og kan ikke du hente sennepen i båten, og jo, det kan jeg godt, så jeg reiser meg fra det brune teppet vi sitter på, på berget, jeg går mot båten, trekker båten til meg slik jeg har lært, trekker i fortøyingstauet slik at båten nærmer seg, og jeg skal gå om bord, hente sennepen, og jeg strekker ut foten for å sette det forrerste benet i lenderen, men lenderen er glatt og festet glipper, og jeg forsvinner inn under båten.

Og jeg forsvinner inn under båten, suges ned under kjølen på båten, blir liggende på bunnen, på steinene, og ved siden av meg er det en kråkebolle, en stor kråkebolle, og ved siden av der igjen en krabbe, og over meg, der oppe, er båten.

Armene opp og ned langs siden av kroppen, som flaksing i et forsøk på å skape oppdrift, jeg vet hvor jeg skal men ikke hvordan jeg kommer meg dit, og jeg veiver med armene, men jeg blir sittende på bunnen, og det er langt opp, og jeg begynner å bli sliten, og jeg setter meg ned igjen, og jeg ser opp mot båten, bunnen av båten, og det kommer en arm ned, det kommer en stor arm ned gjennom vannet, og armen tar tak i meg, den etterfulges av et hode, og hode ser rett på meg, og far trekker meg opp av vannet, inn på land, far henter sennep i båten. Og jeg skulle ønske at jeg var likegyldig, indignert, med fotoalbumdistanse når jeg tenker på det i ettertid,. I stedet for å tenke at jeg ble trukket opp av vannet, selv om jeg forsøkte å flyte, bare flyte.


010.
(NOTE: Dette er en av de første tekstene som ble skrevet til "Herfra blir du bare eldre". Den kom aldri med, i stedet ble en annen variant brukt, under tittelen "ET POLAROID". "ET POLAROID" er hakket mer hemmelighetsfull, og handler om en person som finner igjen dette fotoet etter mange år, og sakte, men sikkert husker at han fant det i en flaskepost på stranden. Tanken var, som tittelen under indikerer, at polaroid 2 skulle komme som et bonusspor helt til sist i boken, men av grunner jeg for lengst har glemt, skjedde det aldri. Innimellom er det helt greit, innimellom skullle jeg ønske at den teksten kom med, slik. Det jeg derimot husker veldig godt, var at polaroid 2 var et konkret forsøk på å få havet, døden og kjærligheten inn i én tekst! Og det fungerte jo. To mennesker, som er glade i hverandre, på et synkende fly på havet. Ha ha.)

Hidden track/polaroid2
Vi hadde det travelt, men det var ingenting vi skulle rekke. Jeg ser ansiktet ditt nå. Du ser ut slik du gjorde for femten år siden. Husker jeg kjente deg den gang. Vi var så små, syv år gamle, du bodde like nede i gaten. Jeg sier, husker du, det er meg, sier jeg, brøler jeg, roper jeg inn til deg, kom ut, det er meg, du må komme ut, ja, du må komme ut av kabinen. Jeg hadde ikke sett henne på femten år. Før vi møttes etter at flyet styrtet. Nødlanding. Flyet treffer vannflaten i 185 km/t. Som å fly inn i betong. Flyet blir liggende og flyte i 4 ½ minutt. På den tiden gjør vi opp for femten år uten hverandre. Vi sitter på taket av flyet. Livbåtene blåste seg aldri opp. Flytevestene, de som ikke ble ødelagt i kollisjonen var feilmontert og umulige å få ut. Du drakk cola. Vi satt på taket til lyden av vann og skrik fra passasjerer som sakte druknet, frøs i hjel eller forblødde i vannet. Se her, sa du, dette er hva jeg har. Hun hadde et polaroidkamera. Ta et bilde, sa jeg. Hva? Ta bilde nå, av oss. Vi satte oss inntil hverandre, hun holdt frem kameraet. Blitz. Bzzzz, polaroid ut.


011.
(NOTE: Denne skissen har en todelt bakgrunn. Ordene Hotell / Februar sto lenge på en tom side i arbeidsboken til "Herfra blir du bare eldre", men det ble aldri noen tekst ut av det. Under en workshop i Helsinki, 2004, kom resten, som en del av tekstene skrevet for forestillingen "42 Displaced Destinations". Men den ble heller aldri brukt i forestillingen. Men jeg liker den likevel. Den hotellfølelsen kan være overveldende!)

HOTELL/FEBRUAR. To måneder siden julaften. To måneder siden jeg var hjemme sist. Jeg bare sitter her på hotellrommet, døren til minbaren er åpen, gardinene trukket for, det er midt på natten og jeg hører lyder fra korridoren, noen som kommer hjem fra byen, de er fulle, høylytte, som om det ikke var noen andre i nærheten, slik man alltid tenker seg alene på hotellet, uansett. Og jeg vet at om jeg åpner døren, kommer vampyrene til å suge seg inn gjennom åpningen, klamre seg fast til karmene og ingenting kan noensinne bli det samme igjen, jeg kan aldri reise tilbake.


012.
(NOTE: Bob Hund oversatte låten "I wanna be your dog" til svensk og hadde mye moro med det. Jeg ville ikke være dårligere, så jeg stjal tittelen (for det er en bra tittel) og forsøkte å få til en tekst. Jeg er glad i den siste linjen, usikker på resten. Det er alt jeg kan si.)
I wanna be your dog
Herregud, som jeg elsket deg. Som jeg likte deg når du satt her i sofaen og lette gjennom programbladet etter det tv-programmet. Som jeg så på deg når du smurte brødskiver, som jeg lyttet etter deg når du gikk på do. Herregud, jeg hadde sikkert gitt labb om du ba meg om det. Jeg hadde sikkert lagt meg ute på trappen din, holdt meg der hele natten, kommet inn om morgenen med avisen til deg, jeg hadde sikkert ikke bitt hull i noen av sidene, ikke engang etterlatt spyttmerker. Jeg hadde ventet på deg, sittet på kjøkkenet til du kom hjem fra jobb, lydig, i giv akt. Men i stedet valgte du veterinæren du møtte på den festen og allerede dagen etter, da du fortalte at du hadde møtte et interessant menneske, visste jeg at jeg kom til å bli avlivd plutselig og uten videre diskusjon.

013/014
(NOTE: Disse to tekstene er tre eksperimenter i ett. De ble skrevet til en utgivelse / utstilling på Kunstnernes hus kalt "REAL - en utstilling i bokform". Når jeg ser dem nå, ser jeg at de helt klart er to arbeidsprøver for å finne en form til å skrive "Buzz Aldrin...", gartnermotivet og romfartsmotivet er tydelige, om enn noe uvørne. Og så Supersilent, det pågående arbeidet, å skrive til lyden av Supersilent.)

SUPERSILENT 6.2
Det har sluttet å regne. I stedet har det begynt å snø. Det dugger på innsiden av vinduene mine, frost på glasset, vinduene er ikke helt tette, gamle, det er umulig å få lukket den nederste delen skikkelig, får ikke festet haspen. Det er enkle vinduer i denne bygningen, ikke doble, som man skulle håpet på, prisen tatt i betraktning. Noen kvelder, om temperaturforskjellen mellom inne og ute er stor nok, kan jeg ikke se ut i det hele tatt. Slik som nå. Jeg må bruke ermet for å tørke bort fukten, gni meg en sirkel i glasset, slik at jeg kan se ut. Hvis jeg vil beholde utsikten, må jeg gjøre dette flere ganger i løpet av kvelden. Reise meg fra stolen, gå bort til vinduet, trekke ermet på genseren ned over hånden, gni stoffet i sirkulære eller vertikale bevegelser over glasset. Stort sett lar jeg det bli. Jeg hører at det har sluttet å regne. Som lyden av ingen biler på motorveien. Det har regnet i ukevis, føles det som. Grunnen har vært nær ved å gi etter, marken har sunket, på kirkegården har flere støtter fått slagside, begynt å helle nedover mot siden, truende med å forsvinne ned i dypet med sine lakoniske hoder på skrå. Jeg var der igjen i går, på kirkegården, kjørte ut om morgenen, i regnet. Sllik jeg gjør hver dag. Jeg tar ikke motorveien, som jeg pleier, men kjører riksveien, gjennom hele byen, forbi alle bilforhandlerne, møbelforretningene. Det tar lenger tid, men det gjør ikke noe. Jeg har tid nok. Jeg har all verdens tid. Mer enn jeg trenger. Jeg stopper innom en blomsterhandel på veien, like utenfor sentrum. Den har vært der i årevis, kanskje en av de eldste butikkene i dette området, denne bydelen. Likevel har jeg aldri vært inne her før, selv om jeg kjører forbi her flere ganger i uken, selv om jeg har vært akkurat her, i denne gaten, tusenvis av ganger, siden jeg var barn, og jeg og far gikk turer her, gikk på tur i disse gatene, holdt hverandre i hendene og bare gikk, gikk, flere timer om gangen, sikkert, og han pekte på tingene og sa ’der’ og ’der’, forklarte hva vi så. Han må ha pekt på denne blomsterhandelen også. Jeg kan ikke tenke meg noe annet. Hvis det regnet, hadde han med seg den sorte paraplyen, den med treskjeftet, den dyre paraplyen, den jeg noen år senere ikke fikk låne hvis det regnet om morgenen på vei til skolen. Han holdt den over oss med venstrehånden, holdt den høyt, og jeg ble alltid våt i håret, men jeg sa ingenting om det. I stedet klemte jeg far hardere i hånden, og merket hvordan håret klistret seg til pannen, hvordan hårgeleen rant ned over kinnene. Men vi gikk aldri inn i blomsterhandelen. Ikke som jeg kan huske. For når jeg nå står her inne, midt på det flisbelagte gulvet, og ekspeditøren, en gammel, men nokså stor mann med skinnforkle og saks kommer mot meg, vet jeg at dette er helt nytt. Jeg har ikke vært her før, det kjennes på lukten, som lukten av ny bil. Likevel, det er en gammel butikk, og den har alltid vært her, jeg har kjørt forbi den utallige ganger, men jeg har aldri stanset, aldri parkert utenfor og gått inn. Jeg kjøper mye blomster. Til far. Flere ganger i uken. Roser. Nelliker. Stemor. Det som passer for årstiden. Stemorsblomstene trenger så mye vann. Jeg har med meg min egen kanne opp til kirkegården, det hender alt for ofte at de som skal henge på stativene til publikums benyttelse, er borte. I bruk, eller stjålet. Derfor har jeg like godt med meg min egen. Grønn kanne. Men det er lenge siden jeg har hatt bruk for den, med alt dette regnet som har falt. Og ekspeditøren stanser foran meg, legger fra seg blomstersaksen på det store trebordet foran seg, legger hendene på disken, spør hva han kan hjelpe meg med. Jeg ser meg om i lokalet, ser på de forskjellige blomstene, oppsatsene, kransene møysommelig dandert omkring i butikken, og jeg blir usikker på hva jeg vil ha, det er lenge siden far har fått en krans, men de blir så fort ødelagt i regnet, renner bort. Rosene tåler det bedre, men det er kanskje for tidlig på året, for kaldt enda. Jeg svarer at jeg ikke er sikker. At jeg bare vil kikke litt rundt. Ekspeditøren smiler, tar opp igjen blomstersaksen. Jeg sier at jeg skal besøke min fars grav. Han må jo ha blomster. Du er herfra, sier ekspeditøren. Ja, sier jeg, jeg vokste opp her, litt lenger oppe i gaten. Men det er mange år siden jeg bodde her. Ekspeditøren spør hva min far heter, og jeg sier navnet hans, tydelig, sakte, fyller ut far i butikken. Ekspeditøren ser på meg, trekker frem noen blomster, det virker vilkårlig, begynner møysommelig å beskjære stilkene. Han sier han kjente min far godt, og det kommer egentlig ikke så overraskende på meg, jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Jeg sier ja vel. Det visste jeg ikke, sier jeg. Ekspeditøren sier at min far var en bra mann. En veldig bra mann. Jeg ser far stå bak meg. Han legger en hånd på skulderen min, peker på en bukett blomster som står i en bøtte ved siden av disken. Så er han borte. Jeg sier: jeg vil gjerne ha en av disse bukettene, peker. Til far? spør ekspeditøren. Ja, sier jeg. Til far. Far skal ha blomster. Selvfølgelig, sier ekspeditøren, legger fra seg saksen, tørker blomstersaften på fingrene av på forkleet, de etterlater små striper av fukt på læret, bøyer seg og løfter ut en bukett fra bøtten. Denne? spør han. Ja, sier jeg. De er fine på denne tiden av året, sier ekspeditøren. Jeg svarer at han har rett i det, og at jeg ikke har sett disse blomstene før. De er helt nye, sier ekspeditøren, importert, fra Japan. Keiserens lykke, heter de. Veldig fine i fargen på denne tiden av året. Og ekspeditøren drar ut et ark i silkepapir, legger det på disken, begynner å pakke inn blomstene. Din far jobbet jo her en stund, sier han. Noen år. Gjorde han det, svarer jeg, visste ikke at far kunne med blomster, at vi aldri dro hit sammen, inn i denne gamle butikken som alltid lå så nær ved. 68 til 70, sier ekspeditøren, han jobbet her de årene, og jeg tenker at det var frem til jeg ble født, at han sikkert sluttet like etter at jeg ble født. Han har vært her, far har stått på dette gulvet, slitt de keramiske flisene. Men når han gikk, kom han aldri mer tilbake. Din far var en bra mann, sier ekspeditøren igjen. En veldig bra mann. Ja, sier jeg. Det var synd det som hendte, sier han. Ja, sier jeg. Ante dere noe på forhånd? Hadde dere noen mistanke? Nei, sier jeg. Det skjedde så plutselig. Det var ingenting vi kunne gjøre, sier jeg. Nei, sier ekspeditøren. Han legger til et ekstra lag silkepapir, tynt, skyver den innpakkede buketten mot meg over bordet. Jeg venter på at han skal slå inn beløpet i kassaapparatet, men han gjør ikke det. Han løfter opp blomstersaksen, tar opp igjen arbeidet med å beskjære stilkene, kaster restene i søppelspannet under disken. Jeg spør hvor mye han skal ha for blomstene. Ingenting, sier ekspeditøren. Ingenting? sier jeg. Du får hilse din far, sier han. Jeg løfter opp buketten, ser opp, ser at far har vært her, og går mot døren, går ut, ut i bilen, det regner, har gjort det i dagevis, det føles som uker, måneder. År. Jeg kjører opp det lille stykket til kirkegården, parkerer bilen på en av de mange ledige plassene, og går ut. Jeg går gjennom den store porten, og det er nesten ingen ute her i dag, bare en håndfull gamle damer som savner mennene sine, som står tafatte rett opp og ned foran støttene, forsøker å finne ut hva de skulle ha servert til middag om ektemennene deres hadde levd. Om de skulle ha laget kjøttkaker? Noe lettere, kanskje? Eller et større prosjekt? Noe ekstra? Det tenkes på oppskrifter, forskjellige oppskrifter i de forskjellige hodene, forutbestemt av skolene de gikk på, vanene de fikk i løpet av lange liv, tilgangen de hadde til de forskjellige ingrediensene. Mennenes allergi. Mennene som alle ligger her, i jorden, sammen med far, med rumlende mager, hendene forsiktig i kors over brystet, vibrasjonen fra konenes føtter over dem, et kollektivt ønske om å kunne se det igjen, dem der oppe, henne, den grå frakken, de lyse, hvite fotformskoene, Ecco, brune, hudfargete strømpebukser under skjørtene, blomstrete skjørt. Kommunikasjonen finnes enda, men det er støy i kanalen, signalene når nesten ikke frem gjennom jorden, molden, stemmene dem i mellom blir bare sakte hvisken, en lyd bak øret, vinden, som et øyeblikk høres nøyaktig ut som den stemmen han en gang hadde, for så lenge siden, den gang. Da. Det står gamle kvinner som støtter omkring på kirkegården, utplasserte gråtekoner eller installasjoner og jeg går mot fars grav, den ligger oppe ved buskene som skjuler parkeringsplassen bak dem. Våte furubusker, og lukten fra dem. Stearinlyktene jeg satte opp tidligere i uken, har sloknet. Jeg tar på meg hagehanskene som ligger bak støtten, de er våte, kalde mot fingrene når jeg trekker dem på, og når jeg klemmer hendene sammen, surkler det i stoffet, vann pipler ut gjennom hullene. Jeg fjerner lyktene, legger dem i gresset ved siden av meg, rører i den mørke jorden med fingrene, rydder bort noen blader som har lagt seg i molden. Så åpner jeg buketten, ruller blomstene ut fra silkepapiret, setter dem i den lille vasen som jeg kjøpte for noen år siden. Det er fine blomster. Keiserens lykke, tenker jeg. Fine farger. Og her er far. Her. Med alt det han var. Med alt sitt. Her satt dine lepper som jeg har kysset – jeg vet ikke hvor ofte. Hvor er nu ditt spotske vidd, dine krumspring, dine viser, dine lyn av lystighet som kunne få hele bordet til å tordne? Er du falt helt sammen? Tar av meg hanskene, legger dem på plass bak støtten og tar med meg lyktene til søppelkontaineren ved utgangen, det lukter råttent løv da jeg løfter opp lokket, og lukten sprer seg idet jeg smeller det igjen. Går tilbake til bilen. Tar motorveien hjem. Legger meg tidlig. Og dagen etter har det sluttet å regne. Det har begynt å snø. Vinduene er fulle av dugg, og rim, men jeg hører det. At det har sluttet å regne. Det er helt stille. Som lyden av ingen biler på motorveien om kveldene.

SUPERSILENT 6.3
Det er den siste dagen i kretsløp. Vi har holdt på slik i over tre uker nå. Fotografert og fotografert. Tatt bilder av jorden for National Geographic Magazine. Fargebilder. Kodak Chrome 200. Hele planeten dekket. Hver avkrok. Tusenvis av fotografier. Automatisk selvutløser. Det er den siste dagen, i dag, etter frokost, begynner vi på nedstigningen. Returen. Det er på tide å tenke på returen, dra hjem. Vi er fire stykker her oppe. To fra USA, en franskmann, i tillegg til meg selv. Det klør i hodebunnen. Jeg er rød i øynene. Vi sitter i arbeidsmodulen av skipet, og det er kaldt. Stille støy. Lyden fra luftkondisjoneringsanlegget. Datautstyret. Jeg ser ut vinduet, det lille koøyet til venstre. Svart. Nesten blått. Det kan se ut som lys et sted der ute, men jeg vet ikke om det stemmer. Jeg har sett ut dette vinduet så lenge, så mange ganger, jeg har begynt å glemme det jeg ser med en gang blikket observerer. Radiostemme. Vi blir bedt om å sette i gang. Retur. Vi setter inn de riktige tallene. Vi gjør våre forberedelser. Vi starter hjemreisen, og jeg får en latterlig følelse av at vi har med oss en ekstrapassasjer om bord. Alien. Jeg savner Sigourney Weaver. Min kone ligner henne. Samme munnen. Som også er den samme munnen den åttende passasjeren har. Monsteret. Samme kjeven, markert kjeveparti. Jeg ser ut koøyet. Blått. Vi gjør oss klare. Setter oss til i stolene. Vi har ingen ekstra passasjerer. Det er bare oss. Og filmrullene. Det skal bli magasinstoff. Brenselcellene fungerer normalt. Det er kaldt her inne. Og så treffer vi atmosfæren. Jeg har vondt i hodet. Visdomstann, den har plaget meg hele tiden her oppe. Det blir ikke bedre. Begynnende astma, det surkler i strupen, lettere å puste ut enn inn. Noen burde ha merket det før vi dro. Det burde slått ut på testene. Det gjorde ikke det. Ikke i det hele tatt. Jeg har kone og et barn. Datter. Hun også, astmaen, allerede fra dag en, hun lå liten og innpakket på sykehuset, hev etter pusten, vidåpne øyne. Hun befinner seg under oss nå, hun er på skolen, har matematikk, hun strever med å få til ligningene, hun biter i blyanten, legger den ene foten oppå den andre, hviler vekten. Kanskje har hun prøve. Jo, hun skulle ha prøve i dag. Matematikk. To timer. Hun gruet seg, hun sa det, på videofonen i forrige uke, hakkete bilder, men klar stemme, prøven, hun skulle ha prøve. Og hun vet jeg kommer hjem i dag. I kveld. Og min kone, der nede, i bilen vår, i Subaruen, på vei til jobb. Fint vær, i hvert fall, skyfritt så vidt jeg kan se. Hun ser ikke opp, bøyer seg ikke frem over rattet for å se opp, se om hun får øye på noe. Hun gjør ikke det. I stedet ser hun rett frem, ser på veien, nynner til et eller annet på radioen, venter på nyhetene, om de sier noe, men det kommer de ikke til å gjøre, prosjektet er for lite, vi har bare tatt bilder her oppe, vi er ikke nok, det holder ikke til tre minutter lange radiosendinger. Bare om det skulle gå galt, om vi skulle eksplodere, komme ramlende nedover, del etter del etter del. Hun er på vei til jobb. Hun jobber med psykotiske barn, har gjort det siden jeg møtte henne, holder dem inntil seg, tett inntil seg, og de slår tilbake, slår henne i skulderen, og hun holder dem fast, til det gir seg, til det verste er over. Jeg har aldri forstått det. Senere skal hun handle, kjøre fra senteret til butikken, parker utenfor og gå inn. Hun skal gå til delikatessen, og med munnen sin, med Sigourney Weaver-munnen skal hun be om noe spesielt, jeg vet ikke hva. Jeg aner ikke. Jeg prøver å tenke, forskjellige middager, retter hun kan tenkes å tilberede. Kjøttkaker? Noe lettere, kanskje? Eller et større prosjekt? Noe ekstra? Jeg vet ikke. Vi er på vei. Det er varmt, må ikke ta på veggene nå, ikke ta på glasset, jeg kommer til å brenne meg. Vi går gjennom atmosfæren. Vi ser på hverandre. Vi klør i hodebunnen. Vi har røde øyne. Jeg har lyst å se video. Gamle filmer, bare gamle filmer i kveld, stille og rolig, sort/hvitt filmer, musikaler, jeg har lyst å se Gene Kelly, Fred Astaire. Eldre ting, knitrende gamle, korte Buster Keaton-filmer. Jeg setter opp steinansiktet, frontglasset er rødt, gult. Det brenner. Atmosfære. Jeg vil se video. Har lyst på appelsiner. Astmaspray. Jeg er kald, kald svette i den varme kabinen. Det føles som om vi har vært her så lenge. I uker, måneder og år. Ser på de andre. Vi snakker ikke. Ikke mer enn vi må. Bare beskjeder, bekreftelser, prosedyrer. Stille i salen. Jag må få be er om absolut tystnad. Far døde for fire måneder siden. Falt om og døde. Så enkelt som det. Han sto ute i garasjen og slipte ljåen, bladene på gressklipperen. Mor fant ham slik, liggende inne i garasjen, krøllet sammen. Hun lager fortsatt for store middager, klarer ikke å beregne hvor mye hun trenger til en porsjon. Hun kaster halvparten, rituelt. Hun skifter fortsatt dynetrekk og laken på hans side når hun skifter sitt eget. Hun ser de programmene han pleide å se på teve. Hun venter på ham, venter og venter. Har hengt seg fullstendig opp. Mamma. Og gresset vokser i hagen. Så er vi i gjennom, og vi seiler nedover, hundre tusen fot over havet, og vi hører dere klart og tydelig, vi er gjennom og utenfor koøyet er det lyseblått, hvitt, og det durer i luftkondisjoneringsutstyret, senker farten, forsøker å få til en god bane, vi nærmer oss bakken, rullebanen, stemmer i radioen, instruksjoner, prosedyrene, bøkene, testene, hundene andre har gått tur med i mellomtiden. Middagene som har blitt servert med en stol tom rundt bordet. e-posten som har hopet seg opp. Bare det. Så treffer vi rullebanen, fortsetter en kilometer bortover asfalten, før vi stanser, helt. Venter. Klyver ut døråpningen, solbrillene på. Reporterne som barn, ventende på pappa hjem fra jobben, spørsmålet: hvordan har det vært? og jeg svarer: Ok. Det var ok. Bra. Godt å være her igjen. Jeg har lyst til å se video i kveld. Bare det. Jeg har begynnende astma. Da vi dro, regnet det. Nå har det begynt å snø.