søndag, februar 19, 2006

FRA ARKIVET: Baklengskafka (E. Bye)

Tredjemann ut i serien av tidligere gratisavispubliserte artikler fra 1999-2001 av denne Johan Haresta (eller hva han heter (og som vi har fått lov til å trykke mot betaling i knapper, limstift og letraset)) handler om Erik Bye. Hva mer kan vi si?

Hal toppseil!


BAKLENGSKAFKA

Av og til må man finne opp hjulet på ny. Om så bare for hvorfor man har bruk for det. Man må finne opp hjulet på ny, og man skal ikke skamme seg over det. Og man kan alltids håpe at man finner opp et mye bedre hjul, selvsagt, eller et man liker veldig godt, osv. Nok metaforonani. Det jeg selvsagt mener, er ikke at man skal sitte og rote med høvel og nav i garasjen for å lage et kjerrehjul, det er mer snakk om å oppdage vedtatte sannheter som nye. Å gå tilbake, uten å være reaksjonær av den grunn. Jeg har funnet opp hjulet på nytt. Det er et bra hjul, så godt som noe. Og det heter Erik Bye. Erik Bye som forfatter.

For min generasjon er nemlig Erik Bye stort sett han-som-var-svær-og-hyggelig-i-frokosttv-på-åttitallet. Senere ble han DaCapo-traver, denne gamle sliteren som ustanselig ropte etter gamle sjømennssjantier, som drev oss barn til vanvidd med sanger som Anna Lovinda, Hildringstimen og beskjed om å hale toppseil til den noe skingrende skipsklokkens klang i Skomværsvalsen. Vi har ledd av Erik Bye, jeg innrømmer det. Ha, ha, har vi sagt. Og det som verre er. Men det er altså feil. Erik Bye er, for de som ennå ikke har kommet til erkjennelsen, tøff. Eller kul. Alt ettersom hva man bør være. Erik Bye er i tillegg en fabelaktig forfatter (hvilket halve dette landet er fullstendig klar over, og det er her dette hjulet kommer tilbake). Født i Brooklyn, oppvokst i Norge, han herjet rundt med hjemmefronten og dro til USA for å bli journalist. Det ble han også, men han ble værende seks år lenger enn han planla, jobbet i skabbete aviser, på taubåter og lektere og det som verre var. Han studerte amerikansk og engelsk litteratur, teater, spilte Peer Gynt i Wisconsin, jobbet flere år i BBC, og dro hjem til NRK og lagde en rekke tv- og radioprogrammer som vekket det norske folk opp til seg selv. Erik Bye er mannen som ga NRK et ansikt utad. Erik Bye er NRK, tv-Norges helt, skipsfolkets helt, og frokosttvbarnas helt. Samtidig som han ble alt dette, bygde han Norge. Rett og slett. Det tok ham noen år, og det så ut til å gå greit. Erik Bye bygde landet, var en blanding av Edith Piaf og Gerhardsen (det er vel første gang disse to er nevnt i samme setning!), og jeg ser for meg at han våknet opp en dag i 1945, at han sto og barberte seg, mens han kikket ut av vinduet. Og så sa han, høyt, slik at alle i Norge hørte buldringen, og løp ned i kjelleren etter verktøyet sitt: her får man jaggu se til å komme seg i arbe`. Noe sånt tror jeg han sa. Og så bygde han landet, med litt hjelp. Erik Bye tenkte altså stort, slik få nordmenn har gjort. Og han tenkte stort de årene han rørte rundt på all slags lugubre steder som vagabond i USA, som NRK-luring ute i fiskeskøyten sin, Prøven, hvor han satt med sprit i kaffen midt på natta og kom på kurs med seg selv. Og som ikke det var nok: Erik Bye lot det bli lys i Afrika.

Jeg mønstret av i Digby, Nova Scotia, og var ikke helt edru da jeg gikk i land. Det tok litt tid å komme seg fra borde. Det gjør alltid det. Slik begynner Erik Byes debutbok Munnspill under åpen himmel (1966). En slags norsk utgave av Kerouacs On the Road, bare konstruktiv, og nærmest irriterende optimistisk. Den glade nordmann ramler og raver rundt i the Breakfast Land (som han kaller USA) og jobber med all verdens utrolig kjedelige ting. Men han forteller om det på en skummelt bra måte. Han er den første (og forhåpentligvis siste) forfatteren som har gitt meg et midlertidig brennende ønske om å jobbe på mudderpram i Hudson elva, New York. Og jeg er i utgangspunktet mildt sagt likegyldig til så vel båter som mudder. Men altså, det er et eller annet som skjer, når Erik Bye går rundt og gjør dagligdagse ting, og kommer opp med lure ideer om hvor skapet skal stå. Når han forteller om det, når han blir forfatter. Det viser seg nemlig at skapet står bra der han setter det. Som oftest.

Etter at jeg fant opp dette hjulet på nytt, eller bare fant hjulet liggende, alt ettersom hvordan man ser det, har jeg forsøkt å finne ut hvorfor jeg, i mine glade tyveår, fikk meg til å lese flere bøker av denne gamle, grå visesangeren, som vanligvis poserer i åpne skjorter og kapteinslue, med store poser under øynene. Og hvorfor i all verden jeg skal skrive noe om det, og ikke holde det skjult. Jeg tror svaret er opplagt. Erik Bye er en feel-good forfatter. Erik Bye er slik Mongoland ender, smått patetisk, men med en idè om at noe viktig har blitt sagt. Man blir snill av det. Som å spise loff. Det er på tide å hype opp Erik Bye en gang for alle. Det er på tide at vi kvitter oss med de utvaskede Kafka t-skjortene vi eller våre søsken kjøpte oss på interrail til Praha en gang på åttitallet, og bytter dem ut med Erik Bye t-skjorter, selv om Kafka er aldri så god. Vi må lage plakater, sengetrekk med Erik Bye på oversiden og Kafka på undersiden. Erik Bye er kanskje vårt eneste levende ikon. Og i motsetning til kollega Kafka, har Bye forsøkt å forklare hvordan dører åpnes i møtet med de særeste, rareste og sykeste menneskene i verden, i stedet for å se dem lukkes. Hos Bye kommer herr K. ikke bare frem til Slottet, han kommer inn, og greven spanderer kaffe og sprit og man synger gamle sjantier over en lav sko. Erik Bye er baklengskafka. Han er det motsatte av inkonsekvens og betrakter byråkrati med et avslappet, nærmest tilgivende øye. Går ikke dørene opp, er det lite poeng i å bli stående og banke. Da kan man like godt banke på den neste. Slik er vel tanken. Det skal ikke stå på antall dører. Det skal stå på antall mennesker.

En tidvis trøttende lesesykdom man får av å lese Erik Bye, er at man i likhet med forfatteren begynner å dra historier, anekdoter. I tide og utide. Mange av dem blir lange. Noen av vennene dine kommer til å gå hjem. Dette har med å gjøre at han i utgangspunktet er reporter, journalist, og derfor ute etter Historien. Og så smetter det inn noen gamle, litt halv-tøffe sjømannsord som man selv og omverdenen stusser over. Det på sin side, har å gjøre med forfatterens noe begrensede sjømannsliv, kanskje den eneste siden ved Erik Bye som er overdrevet. Greit, han dro over til Amerika, og litt rundt forbi, men hvis vi er ærlige, var det ikke rare greiene. Begge disse problemene forsvinner etter hvert, og det er vel de eneste farene ved å dra ned på biblioteket etter Bye-bøkene fra seksti- og syttitallet, da særlig den nevnte Munnspill under åpen himmel og Spinn, mitt hjul (1971). Ja, det er litt rare titler. Slik var det den gang. Det var ikke tittelen det skulle stå på. Eller omslaget.

Erik Bye sitter i sin egen lille Love Boat, Prøven, en utgammel fiskeskøyte som stinker tjære. Han drikker kaffelaura og tenker seg lenge om. Så skriver han. Det er ikke unikt, alltid, det han skriver. Men han har en følelse der, en helt bestemt og klar prosa. Han skriver om reiser, om ting han har opplevd som korrespondent for NRK, han er on the road og det hele er tilbakelent, han er cool som folkene i Hawaii Five-O, og han er høy på feel-good faktoren. Derfor skal vi ikke henge oss opp i at Vidar Lønn-Arnesen og andre skumlinger lurer ham med på allslags singalong programmer, hvor han må dra Hildringstimen enda en gang, så gebissene klaprer og pacemakerne stopper i de gamle skrottene som vagger sakte fra side til side på stolene sine, slik bare gamle mennesker klarer, når de sitter med altfor mye klær på, inne i et studio i NRK, hjemme hos Erik Bye, altså, hos Norges Frank Sinatra. I stedet skal vi konsentrere oss om disse bøkene som ligger i grenselandet mellom å være fiksjon, selvbiografi og reiseskildringer, Erik Byes egen Lonely Planet-guide. Vi skal bli med Erik Bye på jobb, hvor han drar på postsekker rundt til gud og Hermann i USA, for å betale husleia i et høl i kjelleren til en gammel ”enke av fag, skapt til å begrave mannslinger”. Vi skal bli med til Biafra, hvor han sitter sammen med kvinner som bærer granatkastere på hodet, og soldater som har nok ammunisjon og for lite mat, hvor lyden av gråtende barn ikke betyr annet enn at de fortsatt lever. Vi skal bli med til Svalbard hvor han møter trønderen som etter flere års forsøk endelig har klart å få et epletre til å vokse, i en gammel tekopp. Og så videre, til det punktet der mannen som tenkte stort gjorde det umulige mulig. Han lot det bli lys i Afrika.

Tidlig 1960-tall. Erik Bye og redaksjonen i den sagnomsuste programserien Vi går om bord har gått tomme for ideer. I ren desperasjon slenger de et hundretalls flaskeposter ut på havet, med beskjed til finneren om å ta kontakt med NRK. Foruten et par svar fra Drøbak og Mjøskysten, svarer høvding Andoalu Kwejan II. Fra byen Ngelekazo. I Ghana. Og han kommer til Norge, og der står Erik Bye og smiler, mens afrikaneren tviholder i folkedrakten sin og klamrer seg til trappen ut fra flyet i snøværet på Fornebu, 1962. Det går tre år, og Bye og gjengen ramler ned i Ngelekazo, mer eller mindre tilfeldig. Og høvdingen er over styr, gjør i stand velkomstseremoni og full pakke. Og så problemet: den lille byen avfolkes, de unge drar inn til byene for å få utdannelse, og byen lider under mangelen på strøm, de ligger i bakevjen. Derfor samles de eldres råd, og tilbyr herr Erik Bye følgende, i utgangspunktet dårlige deal: Én flaske Whisky, seks flasker øl og to flasker sodavann blir gitt nordmennene. I retur, ønsker de, hvis mulig, fiskegarn. Samt et aldri så lite elektrisk kraftverk. Da fjernsynsprogrammet sendes i NRK, ringer en ukjent mann inn til redaksjonen. Han vil spandere kraftverk på den Ghanesiske byen. Og Erik Bye tenker stort, organiserer over en lav sko. Det kjøres lastebiler til Ghana, med aggregat og norske elektrikere. Og skal man tro det han sier, lyser det fremdeles der nede. Og det er ok å vite.

Erik Bye er Mannen. Jeg prøver ikke være gammeldags, men jeg holdt på å gå rett forbi han her. Jeg husker fortsatt hvordan jeg på åttitallet forsøkte å snakke min far til å få installert et filter som kunne filtrere Erik Bye ut fra alle tv-program han var med i. Og det var mange. Man hadde blant annet begynt med repriser. Nå ønsker jeg et annet filter. Et som gjør at alle på tv ser ut som, og oppfører seg som Erik Bye. Slik sett ville til og med Først & Sist blitt et program det gikk an å se på. For ikke å snakke om BigBrother: Ti utgaver av Erik Bye innesperret i hundre dager. Det ville blitt mye sjanti-synging. Mange toppseil å hale. Og mange virkelig gode historier, som ikke nødvendigvis alltid er sanne. Men det er heller ikke poenget. Poenget er at man tror på dem. Men det ville også blitt mye feel-good tenking. En teori om at det alltids fins noe som er bra. At det fins steder å dra. Spell en blues og gi meg snus, åsså skal jeg klare meg, som han sa.
La ikke de over åtti ha monopol på Erik Bye. Stikk ut og få trykket t-skjorter. Skip o hoi!