fredag, februar 17, 2006

FRA ARKIVET: Frokost med miss Golightly (A. Hepburn)

Vi har nylig gjort en hestehandel med denne Johan Hafstad (eller hva han heter (og som har eller ikke har noe som helst å gjøre med vår bedrift)) om å få lov til å publisere noen av artiklene han skrev for en norsk gratisavis for 6-7 år siden, en serie som handlet om hans kompliserte helter. Man får ta det for det det er. Først ute er Holly Golightly, hovedpersonen i Truman Capotes "Breakfast at Tiffany´s" (spilt av Audrey Hepburn i filmatiseringen (og artikkelen handler vel indirekte like mye om henne)). Følgende artikler vil bli publisert her i den nærmeste fremtid:

- "Mr. Man, mr. Caine – en hyllest, tror jeg" (om Michael Caine)
- "Baklengskafka" (om Erik Bye)


FROKOST MED MISS GOLIGHTLY

I´m gonna tell you about a girl. Det skal handle om min store, store kjærlighet, dette. Om henne som jeg aldri klarer å riste av meg, som får meg til å gjøre smått patetiske ting som å sitte og synge Mancini i vinduskarmen, med vinduet åpent, enda det bare er mars og iskaldt. Mitt store kvinnelige forbilde: Hun som er ”top banana in the shock department”, hun som hater torsdager fordi de alltid kommer like overraskende på henne. Hun som besøker mafiatopper i Sing-Sing, kaster katten ut av drosjen for å angre seg og traske gatelangs på leting få minutter senere. Hun som tar taxi til Tiffany´s når hun blir redd. Hun som kommer ingensteds fra, og som skal videre overalt: Holly Golightly. Det er nesten umulig ikke å forelske seg i henne. Tror jeg. Selv om hun er fiktiv, og en del av det litterære univers.

Jeg pleier tenke på Truman Capotes Breakfast at Tiffany´s (1958) slik, som en musical uten sang, men med den flotte koreografien som skal få deg i bedre humør, en fortelling om gode dager som ødelegges av seg selv, men som dukker opp mot slutten, slik det bare må gå, figurer som forteller deg at alt kommer til å gå bra. Til slutt.
Boken: Det er New York, ca. 1940, med fri martiniflyt og høy cocktailføring, det er late dager i svære bygårder og folk som ikke helt finner frem til seg selv. Det er mr. Yunioshi, den asiatiske fotografen i øverste etasje som raser mot alt og alle, særlig mot denne eksentriske Hollys lunefulle humør, det er forfatteren Paul (Holly kaller ham konsekvent Fred, etter sin bror) som strever med å få tekstene sine publisert, som fullt forståelig faller pladask for henne, det er den noe ubehagelige modellen Mag, diverse mafialedere, brasilianske menn med mørk stemme og trøblete forhold til politiet, rikmannsønner uten en eneste dollar i lommen, i det hele tatt et ganske pussig miljø. Og på toppen av alt altså, den rareste av alle, sjefsbananen Holly Golightly. Dette lille, store mennesket med brunlig hår, oppstoppernese og et øye for forvansking av det enkle, med et utseende som får enkelte menn til å gå rett på lyktestolpen i nesegrus fascinasjon For hun er selvsagt et fantastisk vakkert menneske å se på, en tanke ytterlig påvirket av Blake Edwards filmatisering av boken fra 1961, hvor min store, store helt Audrey Hepburn gestalter Golightly på en måte det er vanskelig å glemme, en film som for øvrig kommer til å redde deg på enhver sentimental søndag. Men det er altså ikke bare det, hun kan være så pen hun bare vil, men det funker ikke uten henne som person, selvfølgelig. Det er oppførselen hennes, ideene, måten hun forholder seg til resten av verden, eller unngår å gjøre det, som gjør henne så spesiell. Og så kan man spørre seg hva det da altså er som er så spesielt med henne og måten hun oppfører seg på? Det er det vanlige, de små tingene, faktene, de plutselige innfallene, måten å konstruere en setning på. Hun er som oss, bare mer tydelig, større kontraster. Med ønske om å være en helt annen, full av motsetninger, med en trygghet på seg selv iblandet en enorm redsel for hva det skal bli av henne. Og det er det som gjør henne spesiell. Menneskelig, i mangel av et bedre og mer dekkende ord. Hun vet hva hun vil, men ikke hvordan hun vil det. Eller omvendt. Hun tviler, hun vil gjerne være skråsikker men det er for mange variabler. Og som med oss andre, når mulighetene hun har jobbet for lenge, åpner seg, når hun er i ferd med å få det hun vil, blir hun livredd. Da blir hun tilgivelig periodisk drittsekk.
Jeg tenker at hun må være kvinnebevegelsens store glede. Og sorg. Hun er på sett og vis bildet av kvinnen som frigjør seg, ikke bare fra et tidligere ekteskap og tilværelse på en ranch nær Texas, men fra seg selv, som en slags amerikansk Nora. Problemet er ikke at hun ikke finner seg selv, snarere det at hun ikke liker det hun finner. Hun er selvstendig, bevisst, lynende intelligent og beregnende, samtidig som hun er fullstendig hjelpeløs overlatt til seg selv, tidvis apatisk trist og ute av stand til så se rekkeviddene av de valgene hun tar for seg selv og sin omkrets. Og i dette virvaret av motsetninger ender hun opp med å skyve fra seg de menneskene som elsker henne, som hun på sin side ikke tror kan tilføre henne noe viktig, og i stedet fortsette letingen på forhold som ustanselig går i oppløsning før hun rekker å lære av dem. Og til slutt drar hun da, og forfatteren i boka, og av boka, vil aldri noensinne glemme henne. Filmatiseringen har selvsagt en enda mer betryggende slutt, som er søndagssikker: forfatteren får Holly, og omvendt. Og katten får begge.

Så mitt råd blir enkelt: les denne boken. Og har du lest den før, skal du lese den igjen. Ikke fordi den nødvendigvis er en bok som har flyttet litteraturen til et helt annet sted, eller tilført den noe nytt. Men fordi slike bøker er så sjeldne. Fordi de får deg til å tenke at det kommer til å gå bra. Ja, jeg er nok litt revet med, her nå. Det får gå. Jeg driter i det. Det finnes en del Golightlyer der ute. Både kvinnelige og mannlige. Det er ikke alltid så lett å få øye på dem. Men man burde holde litt utkikk. Møter du dem, kan du nemlig komme til å lære et eller annet. Hvis ikke får du ringe meg, så skal jeg si deg hvor skapet kanskje kan stå. Men klarer du å holde på dem lenge nok, skal du ikke se bort fra at de kan komme til å finne ut eller annet, de også. Men bare kanskje. Og da skal du se hva som skjer. Med andre ord: til helvete med Lara Croft! Lenge leve de dem som tviler, som ikke må være skråsikre eller råsterke 24t i døgnet. Dem som faller sammen, midt i elven, men som er bunnsolide når de kommer opp igjen. Det er disse menneskene som en dag kommer til å redde deg. Jeg burde blitt prest, ser jeg. Det blir litt prekete, dette. Men jeg ville bare ha det sagt. Så det så. Om du ikke finner Holly Golightly i vår, ta i hvert fall med deg boken ut i parken. Penguin-utgaven av Breakfast at Tiffany´s finnes stort sett over alt, og inneholder i tillegg tre noveller (House of Flowers, A Diamond Guitar og A Christmas Memory), koster bare en hundrelapp, og for det får du bilde av litt Hepburn på kjøpet. Det er så bra som det blir. Våren skulle være her hvert øyeblikk, dette er bare en prøve. Lycka till, ropade jag! Antihelter er også helter.

Audrey Hepburn med "Cat", fra Blake Edwards film, 1961.