søndag, februar 19, 2006

FRA ARKIVET: Mr. Man, mr. Caine – en hyllest, tror jeg (M. Caine)

Neste artikkel ut i miniserien Lacktr har tilrøvet seg fra denne Johan Havstad (eller hva han heter) kommer uten further ado, dette er ikke siste gang det kommer til å dreie seg om en av våre store (anti)helter, Michael Caine, på denne siden av nettet. Artikkelen ble trykket en måned eller så etter Golightly-saken, i 1999, eller sannsynligvis 2000.

MR. MAN, MR. CAINE - EN HYLLEST, TROR JEG

Michael Caine. Å, som jeg hatet deg, Michael Caine. Herregud, du ødela nesten hele ungdomsskolen for meg. Hadde du visst hvor mange timer vi satt limt fast til stolene i patetiske forsøk på å analysere det vi den gang mente var tidenes kjedeligste film, ja, jeg tenker selvfølgelig på Educating Rita (og den er fortsatt noe ulidelig, dessverre), der du subbet rundt og var alkoholisert professor, med et forferdelig dårlig skjegg, og ramlet av talerstolen i forelesningssalen, etter å ha sagt: Litterature! Læreren vår mente at det var den mest fantastiske filmen noensinne, han hadde samme skjegg, jeg vet ikke, kanskje var det derfor, kanskje hadde også han whiskyflasker bak bøkene inne på kontoret sitt. Men det var den gang. Siden vokser man. Og nå, Michael Caine, jeg får ikke nok av deg, nok av det slitne ansiktet ditt som er nesten uten mimikk, omrent som hos Charles Bronson i Deathwish, nå er du jo helt enorm, stemmen din, den dialekten, den er så slapp, det er bare så bra! Selv om jeg nok synes du har tapt deg litt de siste, tja, femten, tyve årene. Du har blitt eldre, ja, jeg forstår jo det, det er ikke helt troverdig når du ligger med nittenårige jenter i filmene dine lenger, ja, jeg vet det óg, men alle disse rollene som doktor du har begynt å ta, hva er det? Eterkongen i Siderhusreglene, småskummel i Quills. Og hva i helvete var greia med Haisommer 4. Og Miss Congeniality? Det er ikke mye ”swinging London” lenger, er det vel? Ingenting er det samme, vi vet det. Men fortsatt når vi samler folket og ser de gamle filmene, Get Carter, Ipcress File, Billion Dollar Brain, klart det er bra! Du var cool den gangen, det vet du jo. Faen, det er jo helt fantastisk. (Her må det skytes inn at om du er i den kategorien av mennesker som ikke har opplevd å se en av filmene hvor herr Caine i nokså tøffe solbriller og klær kjører fort til musikk av Quincy Jones, ja da er du i den kategorien av mennesker som egentlig aldri har levd. Så det så.)

Det finnes en historie om Michael Caine, fra den gang hvor han var machomannen over alle, da han alltid var chic, da han var ikon, da han var fullstendig alkoholisert, og akk så populær. I følge historien våkner Caine opp (og jeg ser det for meg, de smoothe krøllene som står litt ut i alle retninger, pels på tungen, søvn i øynene, og Caine finner en lapp på nattbordet, en lapp han har skrevet til seg selv dagen i forveien. Han leser lappen. ”Buy Rolls Royce”, står det. Caine forstår. Caine drar ut for å kjøpe Rolls Royce. Caine kastes ut av butikk nr. 1 pga sin noe uflidde fremtoning. Caine oppsøker butikk nr.2, betaler kontant, kjører forbi butikk nr. 1 med en lang og skitten finger triumferende hevet i avsky. En handlingens mann, denne Caine.

Michael Caine – Maurice Micklewhite som han het den gang, født inn i fattig familie i 1933, med en far som var fiskehandler og gambler, hardt arbeidende mor og epileptisk bror, alt er på plass, den tragiske barndommen, klart det måtte bli bra. Klart han også måtte bli populær, for så vidt mot alle odds, etter en birolle i det som jeg den dag i dag mener utvilsomt må være den kjedeligste filmen som noen gang har blitt produsert, en film, så kjedelig, at den nærmest har fått mytisk status, en film av så langtekkelig karakter at det er fysisk utmattende å se den, filmen Zulu, fra 1957, et makkverk av et dramaturgisk misfoster, som er så stillestående at de innfødte zuluene som etter hvert (og siden ustanselig, repeterende) angriper Caine & cos imperialistiske kolonipost i ødemarken, dør uten å bli truffet av våpnene, man antar de dør av kjedsomhet, det samme også omvendt, britiske soldater ramler over ende simpelthen fordi de er zuluer i nærheten, det hele nydelig udramatisk og fiksert. For spesielt interesserte, og tilhengere av slike utholdenhetsprøver, Zulu finnes lett tilgjengelig i alle tenkelige formater.

Det ligger noe klossete over Caine, en keitete holdning, en slag evig pubertet som gjenspeiler seg i så vel replikkene han noen ganger leverer, som i hele holdningen han fremstår med, som i katastrofemesteren Irwin Allens bidrag til den filmatiske bier-overtar-verden-bølgen som fant sted i USA mot slutten av 1970-årene, The Swarm, hvor Caine i rollen som entomologen dr. Crane, i fullt alvor, med et reflekterende fjernt blikk plumper ut med kalkunreplikken: "I never thought it would be the bees, they were always our friends." Likevel, det var en gang, og gangen var 1960-årene, og verden var en annen, og Michael Caine var for mannen hva Audrey Hepburn var for kvinnen, det keitete ikonet. Det var swinging London, swinging sixties, den virkelige Austin Powers-tiden, den gang da Michael Caine gjorde seg fortjent til Golden Globe og stjernestatus for sin innsats i Lewis Gilberts film Alfie, hvor han revolusjonerer mediet ved å snakke direkte til kameraet, og nedlegger en haug med kvinner i løpet av en drøy halvannen time. Ryktene vil også ha det til at den godeste Shelley Winters drakk tett av vodkaen, angivelig for å senke nervøsiteten for å gjøre de obligatoriske sexscenene med mr. Caine. I etterkant av denne filmen får han rollen i filmen The Italian Job, en variant av hit-and-run genren hvor Michael Caine og hans merry british lads kødder med italiensk mafia, foregriper computerkriminalitetsfilmene ved å omprogrammere lyskryssene i Torino, og snur byen for øvrig på hodet ved hjelp av spesialbygde Morris minier, selvfølgelig lekkert lakkert i samme farger som Union Jack, biler som, selvfølgelig, litt stolthet skal man jo ha, drar fra enhver italiensk Fiat. Pussig nok, og for så vidt uten noen synlig god grunn, har man også sluppet til Benny Hill i denne filmen, som en karakter som ikke overraskende stort sett er opptatt av ”store kvinner”. I følge de som vet slik, har man nå endelig funnet på å lage et aldri så lite playstationspill av denne filmen, hvor greia sannsynligvis er å komme seg ut av Torino i bitteliten bil med sampler av Michael Caine på øret. Det er jo viktig at de unge kan lures inn i Caines verden på denne måten. For oss andre er The Italian Job nyutgitt på video og DVD, med lydpuss som gjør Quincy Jones isbit-og-martiniklingende muzak ekstra myk, og med en sluttsekvens som for alltid vil være prototypen på en ”cliffhanger”. Eller med andre ord, tidenes mest utilfredsstillende sluttpoeng!

Men, og her kommer det store men´et. Man skal nemlig gjøre mer enn å le av Michael Caine, og man skal glemme hans keitethet, hans utrykksløse ansikt og slappe vokaler. Og så skal man se de fire filmene, de Fire Store, filmene som vi ser om og om igjen, filmene hvor Michael Caine er på sitt beste, og det hele er så riktig, og det er så iskaldt hele tiden, og det er seksti- og syttitall, det er dressene, brillene, det er spionfilm-eraen før James Bond eroderte bort all intelligens. (Ikke det at jeg nødvendigvis vil tillegge alle disse fire filmene noen overordnet IQ, men de er bare mye kulere. Et argument så godt som noe.) Ok. Jeg snakker om Get Carter, om The Ipcress File, om Funeral in Berlin, og om Billion Dollar Brain. Get Carter (basert på Ted Lewis´ bok Jack's Return Home fra 1969)er selvsagt størst, det seriøse alibiet, kanskje Storbritannias beste gangsterfilm, Michael Caine spiller Jack Carter, mannen uten noen håndfast jobb, men likevel en super drapsmann, som finner ut at han har en mindre slektning å besøke i hjembyen Newcastle. Filmen er fra 1971, Caine løper etter hvert rundt med frakk og haggle til musikken av Roy Budd, utsier I´ll-kill-you-replikker som ”Your a big man but your in bad shape, with me it's a full time job” og “You know, I'd almost forgotten what your eyes looked like. They're still the same, piss holes in the snow”, han er ute etter å hevne seg på dem som myrdet hans bror, dem som fikk den unge jenta til å bli med i pornofilm, Caine er hardcore, han feier over landladyen han bor hos, kaster folk fra høye steder og i det hele tatt. Sint nå, Caine! Det som er det virkelige superbe med filmen, er de første 40 minuttene, hvor nesten ingenting skjer. Michael Caine går liksom bare rundt og venter, bygger opp en plan, leser Raymond Chandler på toget til Newcastle, vender alle steinene, men i feil rekkefølge. Her er nok også linken til übervigilante Charles Bronson, men Caine er hakket mer stilig. Get Carter har i årenes løp også opparbeidet seg en solid kultstatus, med en like solid fanskare, og alle som en er livredde og dypt pessimistiske til nyinnspillingen som er gjort/gjøres, hvor Sylvester Stallone (som riktignok har den samme avslepne talen, og det samme uttrykksløse ansiktet) er Carter.

Helt siden TV2 sluttet å sende Hawaii Five-O, har det vært en jakt på en substitutt. Løsningen ligger i den såkale Harry Palmer-trilogien, som egentlig består av fem filmer. De to siste, Midnight in St.Petersburg og Bullet to Beijing, som begge (urovekkende nok) er innspilt 1995, holder selvsagt ikke det samme nivået som de tre slagerne fra slutten av sekstiårene, The Ipcress File, Funeral in Berlin og Billion Dollar Brain, basert på spionbøkene til Len Deighton. I motsetning til playboyen Bond, er Harry Palmer (herregud, navnet tiliser jo ikke annet!) av den småkjedelige, rolige typen, som ikke har allverdens rikdom, som bor alene, som jakter skurker i beige regnfrakk og trøtte briller av typen Teviot 74, produsert av UK Optical, og tildelt den rengende del av befolkningen gratis, fra National Health Service of Britain. Caines Palmer regnes også for å være den første bebrillede agenten. Det er altså snakk om noe mer troverdig, men samtidg noe mer tidsfestet, det er filmer fra Michael Caines gullår, før bandet Madness ”hedret” mannen med sangen Michael Caine, før han begynte å bli sliten, før han sluttet å ramle ned trapper, feie over unge kvinner, kjøre i raske biler, skyte skurker og annet utøy, mens han enda var sint, mens han var Harry Palmer, mannen som British Secret Service ikke vil ha, det er filmer som står seg den dag i dag, fordi de er overveldende rå og corny, tidsriktige til det perverse, stilistiske gaver, filmer før Caine kunne ane at han en dag skulle stå der på settet til Educating Rita, lire av seg den ene tullete replikken etter den andre, før han kunne ane at han skulle bosette seg i Hollywood, få seg ekle dresser og spille doktor i opptil flere filmer, før han begynte å få ”gammel taper-gris”-roller i filmer som Little Voice (sannsynligvis den eneste filmen hvor man år høre ham synge, og det er bare vakkert), å, Michael Caine, vi ser fortsatt de gamle filmene dine, når vi møtes i Stavanger drar vi fortsatt til en av de to Michael Caine Video som finnes i byen, ja, det er helt sant, du har en fan i Stavanger, og han har oppkalt to av sine butikker etter deg, og du skal vite at han har deluxeversjonene og engelske originaler av filmene dine, at disse er plassert forsvarlig og andektig i egne hyller bak disken, sammen med plakatene, bildene, tegningene av deg og autografene dine, og hver gang vi er innom, hver eneste ferie vi er hjemme og kjører bort til denne mannen, spør vi om han har Billion Dollar Brain, og hver gang kommer det en tristhet over ham, og han rister på hodet, drar frem den krøllete listen over de 117 filmene Michael Caine har vært med i, hvor filmene han har i hyllene bak seg er møysommelig avmerket, og sier; sorry, den, akkurat den har jeg ikke fått tak i. Vi tilgir ham det. Den er en hard nøtt å knekke. Men vi tar med oss Get Carter. Eller Ipcress. En og annen gang også Zulu. Men det er bare på virkelig gode dager. Og idet vi skal til å gå, og innehaveren har latt oss få filmene for halv pris og dobbel lånetid, registrert oss på computeren sin, idet vi går ut, har jeg lyst til å gå inn igjen, spørre om han kanskje også er enig i at Educating Rita ikke er en spesielt god film. Men jeg gjør det ikke. Jeg vet hva han hadde svart.

"You're a big man, but you're in bad shape. With me it's a full time job. Now behave yourself." (Get Carter, 1971)