onsdag, februar 15, 2006

Jón Ragnars onsdag

Dette er Jón Ragnar Haraldsson.

I dag er det hans onsdag. Og før du begynner å le av ham (kanskje fordi han ikke har fått/brydd seg med å få buksesmekken helt igjen eller noe annet), Jón Ragnar er enda en av våre helter her LACKTR. Vi kom over ham og hans hverdagsliv under bokmessen i Frankfurt i fjor, gjennom boken "Icelanders" av Sigurgeir Sigurjónsson (fotografi) og Unnur Jökulsdóttir (tekst), utgitt på det sagnomsuste islandske kunstbokforlaget/grafiske byrået Oddi. Dette er en super bok, som man eventuelt kan få fingrene i gjennom www.oddi.com. Skulle man finne på å lage en bok, trykke et magasin etc. oghar penger til det, er Oddi løsningen på all verdens problemer, skal man tro dem som har peiling på slikt. Men nok om det. Dette skal handle om Jón Ragnar, vår 80 år gamle venn, som har vært enkemann i ti år, og som den eneste gjenboende i dalen fremdeles pusler rundt på gården Gautsdalur. Det er som vanlig i juridisk grenseland, dette, men vi tar sjansen på å legge ut et bilde og et par-tre utdrag fra intervjuet Jökulsdóttir gjorde med ham.

Først, historien om hvordan hans kone døde oktober 1995. Jón Ragnar bakset rundt i stormen i et (i følge ham selv) håpløst forsøk på å samle sammen dyrene sine før de blåser bort for godt. Imens ligger kona hans død i sengen på andre dagen:

1.
- "But what are you saying, your wife lay dead in the farm while all this was going on? Was the phone connected? Were you able to let anyone know?"
- "Yes, yes, I rang up the moment I found out. It was like this: At lunchtime...we were eating fish...she sat there where you´re sitting and I´sat here where I´m sitting now, then suddenly she couldn´t do a thing, not even walk, so she decided to lay down and I helped her into the bedroom and she lies down. Then I´m fiddling about with something here in the kitchen and she calls out to me: "Won´t you lie down, Nonni, dear, you could do with a rest?" 'I´ve got to pop out,' I say and do. I was away for a little while, I don´t remember the time, but it wasn´t long. Then I come back in and check on her and it doesn´t occur to me that she´s dead, I just say to myself: She´s sound asleep, quite motionless, and I lie down beside her and it doesn´t occur to me that there´s anything odd about it. I´ve been lying there for a while when I begin to think there´s something strange about this. So I get up and put my hand on her chest. No movement. She was dead. She´d died suddenly. It´s by far the best way to go. That´s how I want to go..."

2.
He gives one of his great guffaws of laughter which sound like a ton of falling rock. Then says:
- "I was given good gifts in my cradle, no doubt about that, but what a god-damn bloody stupid mess I´ve made of things.

og vår absolutte favoritt:

3.
"What´s a normal day like for you?"
"I don´t know..."
"Perhaps no two days are alike?"
"You could say that, though some are pretty much like the others."

Sånn er det med den saken.

Go Jón Ragnar Haraldsson! Vår venn på fjellet! Hold ut!