søndag, februar 19, 2006

The Mighty Boosh

Ok, i dag slår vi et gigantisk slag for The Mighty Boosh. I følge Lacktrs etteretning har andre sesong av tv-serien The Mighty Boosh blitt lansert på dvd litt før antatt, og kan kjøpes via BBC-shop.
De gir også muligheten til å kjøpe sesong 1 & 2 i en liten kjekk boks for latterlige 20 pund. Bedre blir det ikke.mer infor om boosh på www.themightyboosh.com

vi flotter oss til å slenge med noen ord fra episoden "Hitcher" ,sesong 1:

Vince Noir: [Vince and Howard are driving in a van. Vince holds up a cassette tape] This is the best of the sixties.
Vince Noir: [holds up another cassette] And this is the best of the seventies.
Vince Noir: [lifts a huge stack of cassettes] And this is Gary Numan.
Howard Moon: Eh, no. No way. I'm not having that. Absolutely not, I'm drawing a line on that. That's it.
Vince Noir: What? Why?
Howard Moon: I'm driving, it's my music we're having.
Vince Noir: Not Jazz!
Howard Moon: [lifts cassette] No. This my friend is Jazz Funk.
Vince Noir: Oh. The double? That's even worse!
Howard Moon: The mixture. The cerebral musicality of Jazz mixed with the visceral groove of funk.
Vince Noir: Funk?
Howard Moon: Imagine that.
Vince Noir: Funk?
Howard Moon: What a combo.
Vince Noir: Jazz' deformed cousin!

og denne Johan Hajstad (eller hva han heter) lot oss publisere en artikkel han skrev om serien i Dagbladet i fjor høst.

THE MIGHTY, MIGHTY, MIGHTY BOOSH!
Jeg føler meg som en misjonær på Madagaskar, men min misjon er å spre ordet om en tv-serie, simpelthen den beste jeg noengang har sett. I så har ører, hør! I så har øine, se! Velkommene til The Zooniverse, en rufsete Zoologisk Hage et eller annet sted i verden, hvor absolutt alt kan skje, når som helst, og en britisk fjernsynskomedie som ikke handler om overklassehumor, portvin, første verdenskrig eller pakistanske innvandrere i London, men om underverdenen, antarktis, kjempediamanter, oppdagelsesreisende, jazzens ånd, haikere med kjempetomler og hubbabubba-mareritt. Blant annet. Velkommen til The Mighty Boosh!

I over tjue år har det virket som om omtrent hver eneste britiske tv-komedie enten har inneholdt medlemmer fra The Monty Python, eller blitt laget av The Monty Python sjøl. I verste fall har den hverken inneholdt medlemmer fra The Monty Python, eller blitt laget av The Monty Python, men bare blitt sammenlignet med ting laget av The Monty Python eller medlemmer fra The Monty Python. Det har vært et slit for britisk tv-underholdning. Derfor er det en udelt glede (og det har ikke å gjøre med at The Monty Python eller andre serier inneholdende en eller flere medlemmer fra The Monty Python ikke har vært gode) å kunne fastslå at det endelig har dukket opp verdige arvtagere, en serie, som hverken er laget av The Monty Python eller av personer som har trukket et eller flere medlemmer av The Monty Python inn i produksjonen. Arvtageren heter altså The Mighty Boosh og andre sesong går i disse dager på BBC.

The Mighty Boosh er en tv-serie som kommer til å bli stående i lang tid fremover. Det dreier seg om 28 minutters episodiske eventyr istedet for tradisjonell innendørs situasjonskomedie. Hovedpersonene er Howard Moon (Jazz-løsgjenger) og Vince Noir (Kongen av Mod) i matchende grønne jakker, to veldig ulike venner og kolleger ansatt hos überspesielle og lett perverterte Bob Fossil i hans like eksentriske zoologiske hage, også befolket av shamanen Naboo, den arrogante norsk-afrikanske oppdageren Dixon Bainbridge, gorillaen Bollo og en haug andre folk og dyr som dukker opp ettersom Vince og Howard begir seg ut på ekspedisjoner til den zoologiske hagens hemmelige laboratorium, til den store jungelen, underverdenen, antarkis og det som verre er. Det er i grunnen snakk om en komedie som møter Indiana Jones, det er adventure-comedy, om en slik genre finnes, de nesten hjemmesnekrede, men likevel fantastiske settene, detaljene og absurditeten minner mye om musikkvideoene til Michel Gondry eller Wes Andersons filmer (f.eks The Royal Tenenbaums) samtidig som dialogene, ordsjongleriet, linguagymnastikken og plottene er ikke bare sinnsykt bra litteratur, språkfornyende (og du skulle ønske du snakket engelsk etter dette!), det er også forferdelig morsomt, uten tvil det beste jeg har sett på fjernsyn de siste ti årene. Og jeg har sett mye på tv. Det skal ikke stå på det.

Å forsøke å forklare handlingen i serien, virker like umulig som meningsløst. The Zooniverse er et univers med sin egen logikk, og det tar gjerne en episode eller to før man er helt inne i den. Dette er en form for komedie som gjerne tar omveier, digresjoner, og samtidig er det hele tight som en badehette. Ikke vet jeg hvordan de får det til. Det er også en komedie innspilt i studio, uten publikum og hermetisert latter, slik at man unngår å sitte i sofaen og le på kommando, en serie som knapt kjenner noen fysiske grenser, og som samtidig ikke tilstreber en hollywoodistisk scenisk realisme. Skal man ha en scene i jungelen, bygger man en jungel i studio i stedet for å bevege seg utendørs, kostymene lager man av det man har på bakrommet, og det hele er gjort på halvparten av budsjettet man vanligvis ville ha brukt, likevel ser alt så bra ut, settene, kostymene, detaljene, for det er detaljene som man fort henger seg opp i her, som viser at dette er en serie laget av folksom har en kjærlighet for det de driver med som grenser mot det ulovlige.

Julian Barrat (Howard Moon) og Noel Fieldings (Vince Noir) The Mighty Boosh startet på små standup-klubber i London på slutten av nittitallet, og gjorde seg raskt berømte med forestillinger som var mer som små, halvimproviserte teaterstykker med kostymer og rekvisitter enn den vanlige, utslitte mann-eller-kvinne-står-rett-opp-og-ned-foran-en-mikrofon-og-sier-artige-ting-om-verden-standup´en. Via omveier og etter innspillingen av den opprinnelige radioversjonen av serien ble de to endelig plukket opp av Steve Coogan, bedre kjent som Alan Partridge, og det ble inngått avtale om fjernsynsproduksjon, på tross av at manusene inneholdt grandiose planer og setninger av typen ”vi er på sydpolen, og en isbjørn kommer syngende inn fra venstre, syngende til Gary Numan”. Men det gikk, med pappmasjé, kreativitet og genialitet fungerer det som faen. Hva angår hr Barrat og Fielding, så møttes de selvfølgelig på Art School (er det i det hele tatt NOEN som går her og faktisk blir malere?). Og de lager selv musikken for serien, Fielding tegner og i tillegg har de med seg englands særeste animatører. Går du glipp av denne serien er du mest sannsynlig død eller i ferd med å bli spist av en kjempepanda i flanellskjorte. Frem for The Mighty Boosh Army!