søndag, februar 26, 2006

Reisende brev #2 fra Pjotr

Lacktr presenterer det andre reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdeling av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er andre reisebrev:

Jeg er nå transportert til New York. Dette er stor by med mye tivoli. Og jeg røres rundt av følelser da jeg er på besøk hos Ellis Island. Det er en følelse for meg her, og den er sterk. Min oldefar som eies av min mor kom hit i 1918. Alle sier at vi ser ut som den andre. Selv kan jeg ikke se at jeg ligner min oldefar Rasputin Stoklitsky. Dere kan selv se foto og skrike hva dere tenker. Er vi som den andre?

Lille far Rasputin jobbet hard dag i ny verden, bygde den opp fra bakken. Hans jobb var å bygge hus som skrapte skyer i en ny verden. Han svettet som griser mens han bygget. Håret hans ble varmt. Lille far var ikke redd for å falle ned. Men til slutt gjorde han det. Han bygget i etasje nummer 101. Først ramlet hans hammer i bakken. Så ramlet oldefar etter. Da var det blitt 1927, og det var mange som ble så full av tristesse at de fulgte hans eksempel og ramlet det året. Det ble et deprimert land. Folk ramlet ut vinduene og pengene forsvant samme vei. De var alle redde for at de skulle bli satt på den store krakken og sture.

Men New York er også ny, jeg gjør bra ting, jeg hopper og spretter lerkefugl i parken og synger sørgelig sang og er glad. Jeg viser rognebærbusk til annen busk og alle smiler. jeg kjører skøyter på isen og velter amerikanere. Jeg spiser pølse oppå kiosken. Jeg rocker kroppen på nattklubb. Husene er så høye som kjærlighet til Viktoriya hjemme i Ukraina. Der er hus veldig små mot disse. men kjærlighet i fin form også der. Dere skal hilse Viktoriya mange ganger, jeg har glemt å ta med meg vårt telefonnummer.

Her er så mange opplevelser at jeg ikke kan huske dem alle. Og alt er stort. Nesten som mitt hår. Når jeg blåser varm luft på det med maskin på toalettet på mitt hotell etter å ha gjort det vått, blir det størst! som et hus som skraper skyen.

mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i.

Nå skal jeg på Late Show med David Letterman. Der er latteren løs og alt er fra vettet sier folk. Jeg skal le så min mage rister.
I new York er det kaldt i håret. Det blir fullt av stivt og vanskelig å få hatten over det. Noen ler, men ikke alle når jeg går forbi dem hele tiden. Etter show skal jeg drikke til jeg kaster opp og går hjem full av ulykkelighet, men med fint minne om alt.

Alt er godt
Pjotr Wrcksickztki