torsdag, mars 09, 2006

FRA ARKIVET: Ginofestivalen 2002


Lacktr Prpgnda slenger i dag ut et knippe grafiske arbeid laget og brukt i forbindelse med Ginofestivalen 2002 til gjensyn og glede for dem som deltok og bar de forskjellige adgangspassene hele dagen.

Til dere andre: Ginofestivalen var verdens beste idiotiske idé. Beboerne i Trondheimskollektivet Gino Valente (som forøvrig også hadde sitt eget detektivbyrå, flyttebyrå etc!), et smått forfallent trehus i Jomfrugata i Trondheim med en nokså stor bakgård, bestemte seg fort og plutselig for å arrangere en musikkfestival uten noen videre begrunnelse. Etter en kvikk bookingrunde var det klart at det eneste tilgjengelige profesjonelle bandet var trondheimsbandet STUK, som gjorde et, ja, vi velger å bruke ordet forrykende, sett. Bookingproblemene ble likevel løst ved at kollektivets beboere og venner selv startet et liite antall band/prosjekter med seg selv som medlemmer, i tillegg til å riste støv av Ginos husband Feige Knep (som bl.a hadde hit´ en "Haakon Magnus"). Et av bandene som ble startet tre dager før festivalen, var Schtraf, et tyskspråklig punk/soft-balladeband som i tillegg til å gjøre en smekker coverversjon av Stereo Totals "Exact Neutral" kom opp med sterke ballader som "Erotischen Demokrat". Schtraf øvde dag og natt i en leilighet ved elven, med esker og gryter som substitutt for trommer, og til evig frustrasjon for naboen under, en kvinnelig hovedfagsstudent med 48t igjen til eksamen i et eller annet vanskelig fag.Trondheim/Lillehammer-bandet Plumbo, noch einmal måtte i siste liten melde forfall fordi gitaristen var opptatt med å male sin fars hus i Stjørdal. Sånn kan det gå. Og den doble kassettspilleren til Music Casette-Dj´en fikk tekniske problemer like før han skulle entre scenen, og satte en abrupt stopper for musikalsk underholdning av høy kvalitet.

Men suksess ble det, okke som. Plakater ble hengt opp i hele byen noen dager i forveien, med følgende kryptiske tekst: "Velkommen til Ginofestivalen! Kjenner du adressen, har du billetten!". Overraskende nok virket det som om halve byen kjente adressen når alt kom til stykket, eller hørte om det gjennom jungeltelegrafen, eller hørte lyden av lydutstyr som dundret og gikk i bakgården. Øl ble solgt, mat, adgangspass utdelt, det var mye folk, det var trangt, det gikk i overskudd, det var bra, det var som det skulle være, en maidag i 2002.

her er adgangspassene:





I dag er Gino-kollektivet avviklet, beboerne flyttet fra byen og spredt med vinden.


Gino er død! Leve Gino!