tirsdag, februar 28, 2006

Reisende brev #3 fra Pjotr

Lacktr presenterer det tredje reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdeling av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er tredje reisebrev:

Hei ja ja! Da er jeg fært til Mexico. Jeg håper å prøver å komme rett i kjølen min her. Jeg sitter oppå stranden oppå solen og bruner min skrott. den farges og blir full av sexyhet, veldig ukjent for min ukrainakropp. Pussig rart. Vil Viktoriya kjenne meg igjen? Ikke sikker. Vil hun oppdage at jeg er fyll av sexyhet? det skal jeg ikke se en annen vei fra. Nok om kropp.

I Mexico er mye ting jeg kan putte øynene mine på. Alt er gammelt og oppbrukt fordi det er så gammelt. Også folk er gamle og oppbrukt. Omtrent som hjemme. Men de har annerledes hatt på hår, ikke pels men strå. Det er for ikke å koke hjernen når man går i gaten og er varm i håret. Lurt. Første tingen jeg gjør er å kjøpe kjempehatt, sombrero. Den sitter som skutt på. Kan du se? Hjemløs ukrainsk familjya kan bo under denne hatt og aldri bli våt og kald. Jeg ler om morgen og om kveld. Om dag har jeg siesta.

Jeg drikker lokal magisk drikk for å bli enda mer sexyfull. ikke for jeg vil brekke Viktoriya med et utro skap, men for jeg vil føle at jeg er velvære. komme på kurs med meg. Derfor drikker jeg fort og ofte. Det er vilt og skandale. Jeg velter små ting som står ustøtt på bord. jeg synger gammel sang fra hjemme og blir rørt rundt i følelsen, mitt øye gråter og så er jeg glad igjen. og trang i hodet.
så mange flasker drikker jeg på tredje dager:

Den siste kveld blir jeg invitert til familie med rompa full av økonomi. De har selskap for snørr unge, han blir enda mer år i dag. men fortsatt er han liten og snørr. Som presang skal han slå ihjel en "pinata" med en stokk. Han bruker heller baseballklubb, for han har sett øyet sårt på amerika fjernsyn. Derfor har han bind om knollen, så han ikke skal fristes til å gå inn og se på matlock eller annen idioti serie. "Pinata" er full av sukker, tøy og slikkmunn. Han vil bli tykk om han svelger alt på en gang. Også jeg er en ulv etter slikkmunn. Også jeg vil slå ihjel "pinata". Men bursdag er ikke min, bare snørr unges. Jeg fylles opp av bittertanke:

Jeg vil knalle han i knollen med klubben. Men det er strengt forbud mot det, det kan jeg se. Hans mamma og hans pappa gir meg ondt øye og slutter med å gi meg flere flasker mescal. Jeg sier at pappaen skal samle seg sammen. Han sier NEI! Jeg sier til ham, rett i hans fleis: Are you a mexican? Or a mexican´t? Jeg er ikke fin lenger, sier de. Jeg har ingen finesse, tenker jeg.
Når snørr unge slår ihjel "pinata" ramler alt sukker, tøy og slikkmunn i sombreros, den fylles til sin rand og jeg ser en snitt til å ta av bein og legge dem på nakke.

Jeg løper som pampas-vind av stedet, gjennom gaten, tung i hodet. Sombreros er nå påfylt til sin magiske grense med slikkmunn og vanskelig å styre. Det er for mye vekt i hodet. Jeg må spise slikkmunnen så godt jeg kan mens jeg løper gjennom gate. Jeg får knip i mage, men må ikke slutte løpe, bare knipe igjen.

Til slutt kommer jeg til hotell. Da har jeg fortært nesten alt. Jeg er sukkersvimmel og opkkastklar. Men jeg kaster ikke slikkmunn opp. Jeg bevarer det i buk og sovner på en stein på rommet.
I nattens mulm ser jeg sukkersyn, jeg rister meg i laken og er generelt sjaber og klein.

Jeg blir en dag og en dag til i mexico. Jeg ser ikke snørr unge på ny. Jeg reiser til Acapulco for å snurre meg i sand og bade på solen. Jeg danser som en robot når det er natt ute. Noen klapper hånden sammen for meg og kaster mynt. Mang en mynt lander i håret. Det klirrer når jeg går hjem og stuper mot sengen.

Mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i.

I morgen drar jeg videre. Jeg har fått store cojones. Jøjemegsan.Det må være maten. De svulmer nok ned om dag to. Jeg er full om håp om det.

Hasta la vista!
Pjotr Wrcksickztki