mandag, april 17, 2006

Lacktr drømmer #1

Lacktr starter i dag en helt ny serie kalt "Lacktr drømmer". Denne serien vil bestå av reelle drømmer ansatte i Lacktr har hatt. Drømmene er nedtegnet så kort tid etter drømmeforløpet som mulig, og forsøker å være så nøyaktige som mulig, samtidig som de forsøker å fungere som selvstendige historier. Kun typiske drømmedetaljer som at personers identitet forandrer seg eller er tvetydige og andre lignende absurditeter er forsøkt begrenset, for å formidle historiene klarere. Ingen av drømmene er forsøkt gjort mer morsomme med vilje, ei heller mer, hva skal vi si, kasus-aktige. Det bemerkes at det ikke ligger noen skjult agenda i dette valget om publisering, og at Lacktr ikke er spesielt interessert i drømmetydning eller analyse, men at vi mener de er interessante fordi de representerer historier man vanligvis ikke ville ha kommet på i våken tilstand. Noen av disse drømmene tilhører vår compadre Johan Huistad (eller hva han heter). Hans eneste krav var at vi tok med en merknad om at han ikke har noe uoppgjort med forfatter Jan Kjærstad (drøm 3) eller andre av de nevnte forfatterne, og at han vil ha seg frabedt alle freudianske lesninger hva angår de gjentagende høyhusene. Han understreker at dette nok har å gjøre med at han ofte skulle ønske at han bodde i en skyskraper og at han bemerkelsesverdig ofte drømmer om at han bor i New York eller Tokyo.

I første omgang publiserer vi drøm 3, 4, 6 og 7. Det kan virke som et rart valg. Hva kan vi si? Meningen med livet er 42. Forstå det den som kan.
Vi oppfordrer også lesere til å sende inn sine egne drømmer, slik at vi kan publisere dem her. Drømmene legges ut anonymt om ønskelig, og kan gjerne være anonymisert. Men det må altså dreie seg om ekte vare.
Here goes:



DRØM 7
(17/04/06)

Jeg bor i en gigantisk høyblokk i Tokyo, sammen med en rekke mennesker jeg bryr meg om, da vi en dag mottar en eske inneholdende fire sekskantede brikker, alle bestående av et intrikat system av små kuler man kan justere, som en kode. Esken er forvarselet på det som skal komme, som er verdens undergang. Hver av brikkene representerer en ødeleggende kraft som vil ramme oss i løpet av de nærmeste dagene.. Hver brikke har en beskrivelse av det kommende trykket på baksiden. På den første står det ”Tsunami”, og kort tid etter at vi har lest ordet, kan vi høre lyden av bølgene som raser inn over byen og mot oss. I panikken som oppstår, kommer vi bort fra hverandre utendørs, jeg registerer hvordan mennesker blir borte i vannmassene, hus forsvinner, biler flyter, høyspentmaster veltes og gjør vannet livsfarlig å bevege seg i nærheten av. Boligblokker kollapser. Så blir det stille. Vi samles igjen inne i bygningen, og arbeidet med å forsøke å løse kodene til de forskjellige brikkene begynner, uten at vi aner hva vi skal gjøre for å unnslippe det uunngåelige. Vi forsøker noen forskjellige inngrep, blant annet å bende brikkene opp, og på den måten ødelegge kodelåsen, men dette fører bare til at tiden akselererer. Brikke nummer to har ordet ”Tornadoes” på seg og da vi ser ut vinduene, får vi øye på seksten gigantiske tornadoer i perfekt vifteformasjon på vei mot oss. Vi rekker såvidt å løpe ned i kjelleren før de treffer oss med voldsom kast, bygningen vi oppholder oss i er i ferd med å bli fullstendig ødelagt, møbler, inventar flyter omkring, noen roper om hjelp, lyset går og vi finner frem lommelykter og forsøker å organisere oss i den overveldende støyen, men ingen av oss kan høre hverandre, og tornadoene suger flere personer ut av vinduene. Like raskt som de har ankommet, har de passert oss, og vi rekker såvidt tilbake til esken i tide til å se at brikke tre har påskriften ”Towers” på seg, før vi oppdgager tre gigantiske tårn i form av roterende trær som kommer mot oss, jeg roper at jeg ikke vil mere, men blir forklart at disse ikke vil treffe oss, og at det snart vil være over, og ganske riktig, tårnene passerer oss med seks-syv meters klaring, og river i stedet med seg nabobygningene, naboene, gatene. Så blir det stille. Helt stille. Det eneste vi hører er lyden av vannet som renner ned restene av gatene, sirener et sted langt, langt borte. Så ser vi på den fjerde brikken og den siste inskripsjonen: ”Total Annihilation”. Igjen ser vi ut de ødelagte vinduene, og denne gang ser vi kun en altoverskyggende svart sky som nærmer seg oss, og lyden er uutholdelig, febrilsk forsøker jeg å finne mine venner, deriblant Jodie Foster, av alle mennesker, jeg løper gjennom korridorene, jeg løper gjennom de forskjellige etasjene og samler folkene mine, mens bygningen rister, er i ferd med å kollapse, jeg river med meg dem jeg finner, også, av en eller annen grunn, Corbin Bernsen fra Lov og Rett I L.A., og vi kaster oss ut av bygningen og blir liggende sammenkrøllet i det våte gresset i mørket, og vi vet at vi ikke skal overleve dette, vi legger her sammenklemt simpelthen fordi ingen av oss ønsker å dø alene. Og så dekker skyen oss, ristingen tiltar. Og så går vi, og absolutt hele verden, til grunne. Og ingenting overlever.



DRØM 6 (23/03/06)

Jeg bor i øverste etasje i en høyblokk i Tokyo sammen med M. Leiligheten er stor, sannsynligvis omlag to hundre kvadratmeter, den er helt hvit, og nesten umøblert. Jeg våkner en natt av svak rumling, og gjenkjenner det automatisk som et begynnende jordskjelv. Jeg klyver forsiktig, men hurtig ut av sengen og stiller meg midt på gulvet, for bedre å kjenne vibrasjonene når jorskjelvet treffer oss. Og få sekunder etter tiltar rumlingen, og bygningen begynner å riste. Jeg hører glassene våre som klirrer i skapene, en dør som slås opp, jeg tror jeg ler og jeg forsøker å bevege meg noen skritt frem og tilbake på gulvet, med en viss vanskelighet på grunn av vibrasjonene. I neste sekund smeller det, og jordskjelvet tidobles i styrke. Jeg slenges opp i taket og faller ned på gulvet igjen, med ansiktet først, og når jeg kommer til meg selv forsøker jeg desperat å finne noe å holde fast i, men hele skyskraperen rister nå så kraftig at jeg ikke kan hjelpe å bli kastet veggimellom, og i det samme øyeblikket jeg ser at M. fremdeles sover og ikke har merket noen ting, er skjelvet over. Jeg kryper forsiktig tilbake til sengen, og trekker livredd gardinen fra. Det finnes ingenting igjen av byen der ute, den er fullstendig pulverisert, og bygningen jeg befinner meg i, er sannsynligvis den eneste som står.
Morgenen etter beveger jeg med ned på bakkenivå, og oppdager en en stor gruppe ingeniører og bygningsarbeidere med hjelmer som står og diskuterer med hverandre ved fundamentet av høyblokken. Jeg går bort til dem og spør om de vil klare å redde bygget fra å kollapse, men de peker bare på de sprekkene i muren og sier at det ikke er noe de kan gjøre utenom å utsette fallet. Denne bygningen kommer til å kollapse snart, blir jeg fortalt. Jeg forteller dem at jeg da blir nødt til å finne et annet sted å bo, men heller ikke dette faller i god jord. Det er ingen steder å flytte til, sier en av arbeiderne, og jeg vet at han har rett. Jeg er tvunget til å bli boende i toppetasjen til hele bygget velter. Med tunge skritt går jeg opp alle trappene for siste gang, og inne i leiligheten forteller jeg M. om hva som kommer til å skje. M. begynner å gråte, ukontrollert, og jeg aner ikke hva jeg kan si for å berolige henne. Hun går inn i et annet rom og jeg setter meg i en stol og forsøker å lese en bok. Etter noen timer merker jeg en bevegelse i bygget, og jeg ser at skyggen av vannglasset mitt flytter seg unaturlig raskt. Det er nå det skjer. Nå velter skyskraperen. I løpet av et halvt sekund er jeg på beina, og jeg løper alt jeg makter gjennom leiligheten mens jeg fortvilt roper på M. uten å finne henne, og bygningen lener seg mer og mer over mot siden og gjør det vanskelig å orientere seg. Jeg rekker akkurat å finne M. stående apatisk på soverommet, med blikket vendt mot meg. Og så velter vi.



DRØM 4 (4/4/04)

Jeg sitter på hytta en vårdag da det plutselig ringer på døren. Jeg reiser meg for å åpne døren, men det er ingen der ute. Jeg står ute på tunet en stund da jeg oppdager en jente som står litt lenger nede i bakken. Hun spør om dette er den hytta hvor en kvinnelig poet hvis navn jeg knapt kjenner, pleide å bo. Jeg bekrefter for henne at det stemmer, selv om det er noe jeg sjeldent tenker på. Hun forteller så at hun har snakket med mine foreldre som på sin side har fortalt henne at jeg var her oppe. Hun ber om lov til å få bo et par uker på hytta for å få den riktige følelsen, som hun sier, i anledning sin forskning på denne mer eller mindre ubetydelige poeten. Jenta er et sted mellom 14 og 16 år, og det slår meg at hun er for ung til å studere noen ting som helst, men jeg forteller henne at hun i hvert fall kan bli til søndag, da jeg planlegger å reise hjem igjen, og at jeg så får ta det opp med foreldrene mine om det er ok at hun blir igjen på egen hånd. Selv om jeg ikke har møtt henne før, slås jeg av en dyptgående følelse av tillit til henne, og at det vil være helt uproblematisk å la henne bli igjen her alene, og at hun kommer til å klare seg bra. Hun installerer seg på et av rommene i hytta, og de neste dagene går vi litt rundt hverandre, opptatt med vårt, og om kveldene sitter vi sammen i stuen og snakker. Hun virker ekstremt reflektert til å være så ung, og følelsen jeg sitter igjen med etter disse kveldene er at hun kunne vært søsteren min, eller en venninne jeg har kjent lenge, i alle år. Jeg trives i hennes selskap, og det mørket som har ligget over hodet mitt de siste ukene ser ut til å lette for hver setning hun sier.

En morgen mens hun er ute og tilsynelatende gjør feltarbeid i forbindelse med forskningen sin, kommer jeg over fødselsattesten hennes som tilfeldigvis ligger og slenger på stuebordet. I følge den er hun født en gang i september 2001, knapt to år tidligere. Min første reaksjon er å bli livredd for at hun egentlig ikke er et menneske, men en eller annen form for demon som når som helst kan komme til å slå meg i hjel, men denne frykten viser seg å være ubegrunnet da hun kommer tilbake og ser meg holde fødselsattesten hennes i hendene. Hun forklarer det slik som det er, at hun virkelig er født to år tidligere, og at navnet hennes er Sara, den yngste av karakterene i den forrige boken jeg ga ut, og som jeg satt og skrev på høsten 2001. Hun ler når hun forteller meg at jeg selvfølgelig synes hun er topp å tilbringe tid sammen med, ettersom hun består utelukkende av de kvaliteter jeg har gitt henne, hennes meninger er reflektert ut fra mine egne, alle hennes interesser er ting jeg selv har vært interessert i, derav våre stimulerende samtaler. Selvfølgelig driver hun ikke forskning, sier hun. Det er nesten ingen som har hørt om denne poeten, hun vet jo det. Dessuten er hun jo alt for ung til å kunne studere noe som helst.

Jeg lar henne bli til søndagen, og vi kjører sammen hjemover til byen. Det er da hun forteller meg at hun kan bli så lenge jeg ønsker. Hun kommer aldri til å forandre seg, hun kommer aldri til å utvikle seg, meningene hennes kommer aldri til å forandre seg, hun kommer aldri til å forelske seg i noen andre enn han gutten i klassen som ikke kan stupe, ikke kan dykke. Jeg spør henne hva han heter, men hun vil ikke svare, og da jeg presser henne, innrømmer hun at hun ikke vet det, fordi jeg heller ikke vet det. Likevel, fortsetter hun, det som kan være vanskelig for deg, er at det bare er jeg som kan se henne, høre henne, det er bare jeg som kan merke at det er et menneske der hvis jeg strekker ut hånden og tar på henne. Jeg må derfor sørge for at jeg ikke får folk til å tro at jeg er gal fordi jeg tilsynelatende snakker og ler med løs luft. Men du snakket med foreldrene mine, sier jeg, de må jo ha sett deg? Er vel ikke sikkert jeg gjorde det, sier hun. Er ikke alt jeg sier som er like sant, og jeg husker fra tidligere at det stemmer, hun sier det som gjør situasjonen hennes lettere. Så hun fant meg altså på egen hånd. Og, tilføyer hun, blir du lei av meg, er det bare å sende meg bort. Tenk på skybert, sier hun. Jeg kommer når du vil. Jeg svarer at det høres ut som en bra plan, og så svinger jeg på rattet og tar inn på motorveien mens jeg forteller henne at jeg egentlig ikke kan kjøre bil, jeg har ikke sertifikatet, sier jeg. Sara sier at det er en av fordelene med å tilbringe tid sammen med henne, at jeg godt kan kjøre bil da. Du kan alltid kjøre bil når du drømmer, kan du ikke? Spør hun, og jeg svarer at jo, det stemmer for så vidt. Men drømmer jeg nå da, spør jeg og er usikker på hva jeg vil høre. Jeg er usikker, svarer hun. Du gjør jo på sett og vis det. Men samtidig er vi jo også her, i bilen, på vei hjem. Vi har vært på hytta, dit du aldri drar, og aldri har vært alene, og nå kjører du bil med en seksten år gammel jente du egentlig kjenner. Men samtidig sover du også. Det er komplisert, sier jeg. Ja, svarer hun, det er kompliserte greier, dette.

Jeg slipper henne av et sted i byen, og da jeg våkner noen dager senere, står foreldrene mine inne på soverommet mitt, sier det er besøk til meg, og jeg trekker dynen opp under halsen i det den samme jenta stiller seg ved siden av foreldrene mine og jeg ligger på utstilling. Jeg spør henne om hun har tenkt å dra opp på hytta igjen, og hun svarer at hun har tenkt å dra på tirsdag, bli til søndag, og jeg svarer at jeg sikkert kommer på onsdagen eller noe, må bare gjøre unna noe greier først, og hun svarer at det er helt i orden, kom når du vil. Og så får jeg en klem.

Det siste jeg husker er at jeg sitter i bilen på vei opp til hytta en onsdag formiddag, og jeg tenker på om mine foreldre vet hvem hun er, om mine foreldre likevel kan se henne, og i så fall, gjelder det alle andre, og hvorfor er det ingen som reagerer på at hun har dukket opp ingensteds fra og til stadighet får meg til å dra på fjellet? Jeg finner ingen åpenbare svar, og det hele er mildt sagt frustrerende, om enn interessant. Heldigvis finnes det også det ukompliserte oppe i dette, som for eksempel at jeg aldri behøver å gire når jeg kjører bil i drømme, bare å trø flatt og svinge. Hvorvidt jeg på dette tidspunktet drømmer eller er på vei opp i fjellet er derimot en problemstilling jeg ikke har overskudd til å begi meg inn på, tenker jeg, mens jeg skrur på bilradioen og søker etter en kanal jeg liker å høre på, og tenker at det er en halv time til jeg er fremme.


DRØM 3 (3/4/04)

Jeg er kalt inn på teppet. Jeg må forklare meg. Forklare hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Inkvisisjonen består av fire andre forfattere, hvis jobb er å etterforske slike som oss. Av disse fire kan to identifiseres lett, den ene er Tale Næss og den andre er Jan Kjærstad, sistnevnte er storinkvistøren, merkelig nok, og til min store forskrekkelse den jeg er mest redd for å måtte stå til ansvar for, i enerom. Vi er tre forfattere som er innkalt til å avgi forklaring, vi står i et stort, mørkt lagerlokale i en av de øverste etasjene i en offentlig bygning i sentrum. I nedslitte sofaer sitter en underlig sammensetning av alle de mennesker som jeg vet misliker meg, dem jeg har følt meg truet av eller ikke gått sammen med i det hele tatt opp gjennom årene, de sitter henslengt i sofaene og røyker, alle kledd hverdagslig og avslappet, mens jeg er iført en tung dress som likevel ikke er i nærheten av å oppnå autoriteten som dressen til Kjærstad innbyr til. Det er han som leder showet. Han som har kontrollen, anviser oss til de forskjellige saksbehandlerne. Jeg blir sendt til Tale Næss som jeg kjenner fra før, men det er likevel en tung formell tone hun bruker når hun ber meg forklare fra begynnelsen av, hva som har hendt, og så konfronteres jeg med hva jeg har sagt. Mens jeg snakker går Kjærstad forbi meg og jeg hører stemmen min gjengitt fra dressen hans og jeg innser at han noen har plassert mikrofoner på rommene slik at han kan holde oversikten og lytte på hva som blir sagt i de forskjellige avhørene. Jeg er også klar over at Kjærstad er skeptisk til at jeg har blitt tildelt en inkvisitør som jeg kjenner fra før, og jeg merker at Tale blir ekstra skarp i tonen i det han går forbi. Jeg gjør mitt beste for å forklare hva jeg har gjort og skrevet i det siste, og jeg famler i blinde, aner ikke hva jeg kan ha gjort galt, og det er frustrerende, jeg er fortvilt, og Tale forteller at min mor stort sett gråter, og at det ikke er annet å vente etter det jeg har gjort, hvilket ikke gjør situasjonen lettere. Mine ivenner i de slitne sofaene har trukket møblene nærmere oss, og danner en sirkel rundt bordet vårt. De flirer når jeg snakker, og røyken stikker i øynene. Tale prøver å berolige meg med å si at det kommer til å gå bra, simpelthen fordi det er så mange av oss i dag, og så peker hun på de andre rommene hvor de to andre sitter, og jeg gjenkjenner den ene, han er ikke forfatter i det hele tatt. Han er en barndomsvenn jeg ikke aldri kunne identifisere meg med, og som jeg ikke har hatt kontakt med på over ti år. Er det noe han ikke er, så er det i hvert fall forfatter. Jeg forsøker å formidle dette, men blir bryskt avfeid og bedt om å ikke benytte slike fluktruter. Kjærstad er absolutt ikke glad, blir jeg fortalt, og hadde det altså ikke vært for at vi er såpass mange som er tatt inn til avhør i dag, hadde jeg garantert ikke sluppet unna, men ville blitt fratatt alle slags lisenser, og jeg våger ikke en gang spørre hvilke lisenser det skulle være snakk om, så jeg nikker bare og later som om jeg forstår alvoret i situasjonen, hvilket jeg, for å si det mildt, ikke gjør. Samtidig, etter å ha sett denne gamle klassekameraten i et av de tilstøtende rommene, begynner jeg å få en vag fornemmelse av at det hele beror på en misforståelse, og da Tale endelig konfronterer meg med et konkret utsagn som jeg skal ha kommet med, merker jeg at vektene begynner å løftes fra skuldrene mine, for det er feil, det er tatt ut av sammenhengen, jo, jeg har sagt disse tingene, sier jeg, men i en helt annen sammenheng, og så begynner jeg å snakke, fortelle. Jeg sier at jo, jeg sa det og jeg sa det, men det var i forbindelse med et møte i forfatterkollegiet på studentersamfundet i trondheim, sier jeg, og lener meg over bordet for å peke på steder i utskriftene fra samtalene som tale har fra de respektive datoene, jeg sier at det er flere år siden, det er forfatterkollegiet jeg hadde innvendinger mot, ikke forfatterforeningen, og jeg forstår umiddelbart at det selvfølgelig er dette det dreier seg om, at jeg angivelig skal ha forsøkt å undermindere Den Norske Forfatterforening, og mine uvenner i sofaene ser skuffet ut, de begynner å kjede seg, og jeg snakker, snakker, som en foss, lettere nå, for jeg har ikke gjort noe galt, og Tale løfter røret på telefonen på bordet foran seg, slår et nummer, venter, gir en kort beskjed idet noen svarer i den andre enden. Vi blir sittende i taushet et minutt til jan Kjærstad igjen kommer inn i rommet, og ser på meg som han har lyst til å rive meg fra hverandre, enten fordi han mener jeg har gjort noe avskyelig, eller simpelthen fordi jeg sløser med tiden hans, det er uansett det samme resultatet han er ute etter. Tale hvisker noe i øret hans, og han bøyer seg ned for å studere utskriftene og jeg begynner å gjenta argumentene mine, forklaringen, men Kjærstad vil ikke høre, han sjekker punkter på arkene foran seg, spiller av lyden fra samtalene jeg er kionfrontert med, og jeg hører min egen stemme fra et av forfatterkollegiemøtene i forbindelse med at vi skrev en ukerevy våren 2001, jeg er forbannet, jeg hører det, jeg mener at hele UKA-apparatet er nedsnødd i byråkrati, at det ikke blir bra på denne måten, jeg sier mye jeg kan angre på nå, jeg hører jo det, men det har altså ikke å gjøre med det de tror, og Kjærstad legger fra seg papirene på bordet, nikker til Tale og forlater oss. Tale sier at, ja vel, du var heldig der, da er det helt ok, og så ber hun meg om å løpe mens jeg har sjansen. Jeg reiser meg, tar med meg jakken og går ut i korridoren, leter etter heisen ned. Jeg finner den nederst i den ene korridoren, etter et par minutters leting, og idet dørene går opp, er det selvfølgelig Jan Kjærstad som står der inne. Jeg må ned, må ut, så jeg har ikke noe annet valg enn å gå inn der sammen med ham. Vi står begge stille et øyeblikk, med øynene festet til den digitale etasjenedtelleren oppunder taket, og så snur Kjærstad seg plutselig og er det hyggeligste mennesket i verden, han sier at UKA har sine problemer, og jeg forteller ham at jeg har satt umåtelig pris på mange av hans bøker, og at det er rart med det, jeg har hatt lyst til å hilse på ham mange ganger, men jeg har aldri våget, jeg feiger alltid ut, sier jeg, og Jan Kjærstad ler, sier at du må bare hilse på, må bare si hei, bare hyggelig det, sier han, og så ler han, god latter, bra latter, en sånn dette-er-faen-meg-for-godt-til-å-være-sant-latter som NRK klarte å fange da de kom hjem og intervjuet ham den formiddagen han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris. Heisen stanser i første etasje, men det er bare jeg som går ut. Kanskje vi kan ta en øl en dag, spør jeg Jan. Klart vi kan, sier han, og så kjører han heis igjen, oppover.
Jeg går ut ytterdøren og følelsen må ligne den som fanger har idet de setter føttene på fri asfalt etter flere år i fengsel. Jeg går lett nedover gaten, og det er så vidt jeg registrerer at det står tanks linet opp på omtrent hvert eneste gatehjørne, det er slik som skjer, tenker jeg, er ikke sikkert det smeller i dag.