lørdag, april 15, 2006

LACKTR Parisjournalene

Lacktr ba Johan Hurystad (eller hva han heter) kludre ned noen ord hver dag i løpet av sitt Paris-opphold, som en slags mer eller mindre unyttig journal. Her presenteres resultatet, sammen med bilder fra Lacktrs påbegynte portrettserie "Portretter det er helt unødvendig å portrettfotografere". Vi blir også fortalt at Johan hadde det bedre i Paris enn han har hatt det på lenge, og at han faktisk seriøst vurderer emigrasjon til venstre bredd...

PARIS:

SØNDAG 2.4
(--> START ( --> DEPARTURE --> TRAVEL --> ) APPROACH -->) ARRIVAL
Søndag er ankomstdag. Det er bagasje som ikke pakkes ut. Det er hotellsåper man må bruke makt for å åpne. Det er middager som spises. Det er en tur til Pont neuf med A. og K., jeg og A. snakker om "De elskende på Pont Neuf" og den vitsen Juliette Binoche forteller mot slutten, og A. nevner hvordan den mannlige hovedpersonen ler hysterisk av sluttpoenget, hvor tåpelig, men like fullt fantastisk den latteren er, og hvor tåpelig, men like fullt fantastisk den vitsen er, akkurat der og da, i den filmen, på det tidspunktet i filmen, og vel, hva annet kan man si, det er et øyeblikk akkurat der, et fint øyeblikk, både i filmen og på Pont Neuf i april, da jeg for første gang hører noen andre nevne måten Denis Lavant ler på i den filmen. , og jeg tenker at det skal gå bra dette, skal bli gode dager. Og vitsen? Vel, den er omtrent sånn, fritt etter hukommelsen: En mann sitter sammen med to andre på en bar, og den ene spør den andre, hvor ofte har du sex med din kone? Og den andre svarer: Tre ganger i uken. Og du? Og den første sier, en gang om dagen. Den tredje har ikke sagt noe, han bare sitter og smiler, og de to andre spør; hvorfor smiler du så mye, da, hvor ofte ligger du med din kone? Og den tredje svarer: En gang i året. De to andre ser på hverandre og spør: Hvis det er SÅ sjelden, hvorfor i helvete sitter du der og smiler da? Og den tredje svarer: Fordi det er i kveld!! Og om kvelden/natten/morgenen repareres vannrørene på hotellet og det gir meg en god anledning til å finne ut at en sekspakning Evian fungerer utmerket til såvel tannpuss som en slags improvisert, om enn i mest fasjonable laget, dusj!

MANDAG 3.4
Jeg sitter i en taxi eller ambassadebil og snakker med per petterson og per spør om jeg husker den scenen i lost highway hvor den fyren på den festen sier at han er hjemme hos en av hovedpersonen akkurat der og da og hovedpersonen ringer hjem til seg selv bare for å høre stemmen til den fyren, og jeg sier, ja, det husker jeg, og så snakker vi om den scenen i mulholland drive hvor denne andre fyren sitter på en kafé og forteller om marerittet han har, at det er et monster på baksiden av bygningen, og de to går ut og rundt på baksiden for å bekrefte at det ikke er en dritt der, men det er det, det er noe dritt bak det hjørnet, og fyren dør, på flekken, og hverken jeg eller per eller noen av de andre i bilen sier noen ting etter det og så er vi fremme og noen fotograferer oss i det vi går ut av bilen før de oppdager at det ikke var oss de skulle fotografere likevel, så de begynner å fotografere gatelyktene i stedet, fugler over hustakene tilbake fra syden eller hvor vet jeg?

TIRSDAG 4.4
Etter en opplesning / panelintervju i regi av den ambassaden i Paris, eller ikke i regi av ambassaden i Paris, men noen helt andre, hva vet jeg, blir jeg muntlig overfalt av modne kvinner som svært gjerne vil diskutere oljefondet i unaturlig lang tid, og selv om jeg forsøker å si at samfunnsøkonomi ikke er miott bord, gir de seg ikke, fog til slutt stikker jeg av midt i en setning og smyger meg gjennom folkemengden til kari og sier at fra nå av er det hennes jobb som min forlegger å redde meg fra disse folkene, og mens jeg sier dette kommer det en annen dame bort og vil værsågod ha meg til å fortelle hva pokker som er i veien med den norske, politiske 70-tallslitteraturen og jeg spør hvor mye tid hun har og da later kari som om hun får en telefon, snur seg mot meg og sier beklager, vi er nødt til å gå nå og jeg unnskylder meg ovenfor denne damen og å blir jeg geleidet ut dørene av kari og så er jeg ute i frisk luft og jeg snur meg et øyeblikk for å se etter noen, men jeg ser bare rommet fullt av ansikter med skarpe hjørnetenner og smale lepper og om jeg går inn der igjen vil jeg aldri komme meg ut igjen i live.

ONSDAG 5.4
I dag tenker jeg på Laura Palmer. Hadde hun vært fra Sandnes, hadde hun nok hett Lura Pallmall. Men etter å ha tenkt på det en times tid, kommer jeg frem til at det sannsynligvis bare er jeg og Stine som vil synes det er morsomt. Kanskje Eirik også, når jeg tenker meg om. Jeg sender en melding til Stine, om det kan være noe her, men jeg får aldri svar. Kanskje er det en av de der"you had to be there" greiene. Men sannsynligvis ville det ikke ha hjulpet.

TORSDAG 6.4
og tilsynelatende er alt slik det skal være og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet og regnet

FREDAG 7.4
Det er en liten flekk på sola i dag, hey, that´s my soul up there! Det er to franske øl og en sandwhich på gesimsen utenfor hotellvinduet mitt, tre liter evian inne på gulvet og fire esker sjokoladekjeks, i skapet fem skjorter, det ligger sko strødd utover gulvet, da jeg kom tilbake etter å ha sittet på toget i over en time fra suburbia og inn igjen til paris oppdaget jeg at rengjøringsdama hadde vært inne på rommet mitt og ryddet, redd opp sengen og satt skoene inn i skapet, det så ut som om det ikke bodde noen her i det hele tatt, og jeg gikk ut i korridoren for å spørre henne om hun mente jeg fantes eller ei, men da hadde også hun blitt borte for lengst og gatene var fullstendig tomme for folk.

LØRDAG 8.4
En rufsete og nokså narkoman kvinne setter seg ved siden av meg på metroen til Ètoile, hun bruker en halv pakke Rizzla uten å klare å rulle en røyk, og når dørene åpnes ved stasjonene, virvler papiret rundt som snø i vognen. Jeg sier sil vous plait og vifter pekefingeren noen ganger frem og tilbake mellom de siste papirene i hendene hennes og meg selv, og så gir hun meg dem og tobakken, og jeg har rullet en fiks ferdig røyk i god tid før vi når neste stasjon. Hun ser svært imponert ut og sier noe på røverspråket sitt. Jeg nikker. Det virker som det eneste rette å gjøre. Så ramler hun sidelengs av setet og klasker i dørken. Jeg tenker at det er hennes måte å imponere meg tilbake på, ved å vise frem noe hun er flink til. Men vi passer ikke helt sammen for det. Så er det min stasjon, og jeg går av.

SØNDAG 9.4
På Père Lachaise om formiddagen, før turistene ramler ut av bussene, jeg sitter oppe ved den store runde plassen og leser en bok om woody allen (og som alltid hopper jeg forbi alt det vanskelige fra husbands & wives), og jeg synes jeg gjenkjenner noen som kommer gående, den en av dem. hun setter seg på en benk på den andre siden av plassen sammen med venninnene sine, og jeg klarer ikke konsentrere meg, i bekymring over at dette er noen jeg kjenner og at det er jeg som er uhøflig som ikke går bort og sier hei, jeg fortsetter å late som om jeg leser mens jeg forsøker å plassere vedkommende, og mens jeg gjør det, kommer hun plutselig forbi, og jeg rekker å forstå at jeg ikke kjenner henne i det hele tatt, men at hun simpelthen ligner på noen jeg skulle ønske jeg kjente. jeg lusker etter dem noen kvartaler, sniker meg mellom gravstøttene, små mausoleer og katter, jeg planlegger å komme rundt på flanken deres for slik å komme nærmere innpå, men jeg glemmer å ta den evninnelige politimannen som vokter Jim Morrison nede i avdeling 6 med i betraktningen og han dukker opp ingensteds fra da jeg smyger frem fra et av de små steinhusene og det eneste han sier er NON! Og han hadde nok rett i det.

MANDAG 10.4
Jeg har vært hos Jean Baptiste, et steinkast nord for Montmartre, og spist middag, og etterpå går jeg rundt på Montmartre for å finne Sacré-Coeur, men finner det ikke, finner en annen kirke istedet og mange møller, men ingen er rouge, så jeg ender opp på Pigalle og ingen har fortalt meg at Pigalle ikke er stedet man drar, selv om det er midt på dagen, og Pigalle er live sex shows las vegas i paris og fire supermegamaxistrapon dvd´er til prisen av én, og jeg står og venter på grønn mann i lyskrysset da en dame kommer bort og spør om hun kan snakke med meg et minutt, og så legger hun ut om det fantastiske sex-showet som foregår bak forhenget der og at det er the real thing og ikke film og private club just for you og det er ikke måte på hvor flott det hele er, og hun ber om å få vise meg et par minutter for free, og så ser jeg på henne og sier høflig:, Se på meg, her står jeg med med hettegenser, solbriller og ryggsekk, klokken er fire og det jeg har i hånden er et metrokart, ser det virkelig ut som det er porno jeg leter etter i det hele tatt? Hun blir usikker og mumler No, but...Det er ingen fare, sier jeg, de er sikkert flinke, det er ikke det, det er sikkert super porno, men det er altså ikke helt tidspunktet for det akkurat nå, har du det aldri sånn? Yes, but...Vet du hvor Sacré-Coeur ligger? Up and to the left. Og Up and To The Left er altså prisen man betaler for å takke nei til ettermiddagsporr, hun sender meg i feil retning og etter å ha ristet av meg en bande transseksuelle horer som ville ha skremt vannet av selveste John Waters, bestemmer jeg meg for å gjøre det eneste rette (uten at jeg ander hvorfor det skulle være mer rett enn noe annet). Jeg bestemmer meg for at det er på tide å gå hjem, gå hjem gjennom hele paris, fra Montmarte og ned til Seinen, over broene, videre nedovver til Montparnasse, går uten kart, går etter solen, og tar en hvilepils i nærheten av Louvre, skoene har blitt støvete, cowboy-stemning i beina, og så videre, nå på litt mer slitne føtter, men fremover, fremover, for her skal det gåes og denne byen skal faen meg forseres, og da jeg senere sitter på hotellrommet med en øl tenker jeg at det ikke var så langt, likevel, og at flere har gått mye lenger enn det uten å skrive hjem om det. Men likevel. Det er alltids en start. Så jeg sender noen tekstmeldinger rundt forbi om det, mens jeg tenker på det sitatet fra den boken av Jonas Gardell som jeg aldri husker hva heter, men som forteller om en opplevelse i livet hans som jeg ikke vil tenke på akkurat nå: "Jajaja, jag gick kanske lite vilse i början, men jag hade åtminstone börjat gå. Dessutom var jag ju tvungen att rita min egen jävla karta."

TIRSDAG 11.4
en dag uten at alarmklokken ringer.
en dag uten ubehagelige overraskelser.
en dag hvor man ikke kan få kreft av å røyke.
en dag uten at noen flytter.
en dag uten at noen mister jobben.
en dag hvor ingen brenner i begge ender.
en dag uten mislykkede samleier.
en dag uten kompliserte telefonsamtaler.
en dag uten hjertet i halsen.
en dag uten purringer på avisabonnementet.
en dag uten skuffende måltider
en dag uten at noen tørker støvet i vinduskarmene.
en dag uten fare for torden. eller snø.
en dag uten telefonselgere fra foreningen for krybbedød.
en dag uten ubesvarte anrop.
en dag uten innstilte flyavganger.
en dag uten trengsel på metroen.
en dag uten dårlige nyheter.
en dag uten nyheter.
en dag uten små og overprisede leiligheter.
en dag uten uten bilulykker. ingen som snubler i trappene.
en dag hvor ingen klemmer fingeren i døren.
en dag uten oppdemret aggresjon, halve setninger og unnvikende svar.
en dag uten så mye som et komma.
en dag med nye joggesko,
gater med sommerens grus knasende under hælene,
en dag man burde ha dratt og fisket, men
så hadde jeg ikke fiskestang
og ble sittende å se på dem som fisket i stedet,
nede ved Gare d´ Austerlitz, omtrent. var fint, det óg.
en dag fylt til randen av emma nordenstam.
jag hoppas att det rägner där du bor...

ONSDAG 12.4
Jeg finner en café et eller annet sted på Montparnasse og bestiller en kopp kaffe (fordi jeg synes jeg må) og en baguette jeg har store forhåpninger til, men da den kommer er den som en slags matpakke, og jeg tar et par bit og forsøker å skylle ned med kaffe, men brødet er så tørt at kaffen suges opp og forsvinner, det er som å tygge fortau, og jeg våger ikke reise meg og gå, for kelneren står ved døren og var så hyggelig da jeg kom inn at jeg ikke orker skuffe ham, kanskje vil han huske akkurat meg hvis jeg går nå, kanskje vil jeg være den første som ikke har spist opp maten sin, kanskje vil han ikke forstår hvorfor, forsiktig vil han ta en bit av baguetten og ikke forstå hva som er i veien med den, og han vil tenke på det hele dagen, denne mumlende personen som kom og gikk i løpet av minutter, kanskje vil han ikke være helt seg selv resten av dagen, om kvelden vil hans kone gjentatte ganger spørre ham hva det er, og han vil svare "ingenting" fordi han ikke vet hva det er som plager ham, og hun vil bli frustrert, de vil komme til å krangle og han vil komme til å si at de bør gå fra hverandre, at hun aldri har forstått ham, og mens hun gråter ved telefonbordet i gangen og forsøker å finne nummeret til noen hun kan ringe og be om hjelp, pakker han den gamle skinnkofferten sin, passerer henne i gangen og går ut døren, går ned gaten, tar tog ut av byen, fly ut av landet, han kommer ikke på jobb dagen etter, han kommer aldri mer på jobb, uniformen presses på en annens kropp selv om den ikke passer, og etter noen måneder brenner hele stedet ned uten at noen kan forstå hvordan det kunne skje. Så jeg blir sittende, presser i meg baguetten og legger igjen to euro i tips når jeg går, selv om baguette + kaffe bare kostet 3.20, bare for å være sikker på at han ikke aner at noe ikke var som det skulle, og så krysser jeg gaten, tar heisen opp til 56. etasje i Tour Montparnasse og går trappene de siste etasjene til 59. etasje, noen hundre meter over byen, setter meg på taket og røyker og ser på utsikten en stund og forteller meg selv at han sikkert har glemt det allerede, selv om han så litt trist ut da jeg gikk, det er ikke til å komme fra. Kanskje var han sånn hver dag. Kanskje likte han aldri når gjestene gikk. Kanskje skulle han ønske at det bare kom gjester og gjester og gjester og at lokalet stadig fyltes til man måtte stable dem opp under taket. Det er ikke godt å si. Språkbarrieren. Alltid denne språkbarrieren. Så fotograferer jeg litt. Etterpå tar jeg heisen ned igjen. På vei hjem senere på dagen kjøper jeg fire filmer med Audrey Hepburn jeg ikke har fra før på et marked i gaten hvor jeg bor.

TORSDAG 13.4
Jeg sitter i en taxi ut til Charles de Gaulle, og antageligvis kjører vi i omtrent 750km/t, det ville ikke forundre meg, og jeg har et eple igjen fra den posen jeg kjøpte på Monoprix, et gult eple, og jeg spiser det eplet mens jeg tenker at - ja, det får være min sak hva jeg tenker...


PORTRETTENE (alle foto: C2006 Agnessa Andropov / Lacktr Prpgnda)