lørdag, april 29, 2006

Reisende brev #5 fra Pjotr

Lacktr presenterer det femte reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdeling av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er femte reisebrev:

Hei hei, ja, og vel møtt fra Hawaii! Jeg er nå her, og det er godt. Min skrott er ikke lenger frossenvare, slik den ble på toppen av Andesfjellet. Mitt hår er ikke lenger stivt, men faller mykt og naturligvis, som om det var dekket i balsam. Men det er det ikke. Selv om jeg må rope ut at Hawaii er som balsamert sjel. Virkelig. Jeg ønsket at Viktoriya var her, og ikke hjemme i kalde, beelskede Ukraina hvor hun har stor sokk på en fot og stor sokk på en annen fot for å holde sin tå varm og hyggelig. Nok om Viktoriyas tå, la meg beskrive sted jeg er i:


Hawaii. Hjemland til ananas, og overalt hvor jeg går, ser jeg ananas. Ananasdrikk, ananasmat, ananasdrakt, mange kler seg ut som ananas, eller jeg tenker at de gjør det, mens jeg holder øyet og annet øyet lukt slik at jeg kan se for meg hvordan ananasfolket spankulerer omkring her i ananasland. Ja, jeg vet, jeg roter det hele bort nå. Det kan bli for mye ananas også. Nå ble jeg kvalm. Fysj.

Nok om det. Nå mer av annen ting!

Livet er enkelt som sang her på øyen. Mine venner i Norgeland har alle som en ikke vært her. Men alle kjenner Hawaii godt fra mann som het Erik Diesen. Han laget mangt et reisebrev for video fra Hawaii for statsfjersnyn på 1980-tallene. Ond tunge vil stå på at hr Diesen brukte for mange lisensierte kroner på å filme seg selv på ferie i Honolulu. Jeg kan ikke si i mot, men bare si at jeg har det som eggeplomme her. Jeg bor på "Beach Resort" nær sagt ved strand. Waikiki. Jeg danser boogie woogie i dress laget av bast. Først ville de gi meg bastskjørt, men jeg beviste min manndom og forklarte at mann i beelskede ukraina ikke går med skjørt og kjole hvis han ikke vil selge skrott for narkotikaen og bli slått helseløs i mørk bakgate av menn med mange penger og skummel hensikt. Jeg et ikke transsibirseksuell, jeg ropte! og jeg ble hørt. Nok om det også. I går jeg var på konsert med Elvis. Det var stort øyeblikk. Mitt øye var fuktig av fukt, og tåren trillet på gulv og gjorde det fullt av fukt. Det var utrolig fuktig. Men det gjorde at hår falt enda mer naturlig og jeg ble yndig å se til. Det vil jeg tro. Fukt gjør under verkene for mitt hår. Fukt er naturens balsamering. Og jeg satt på konsert med Elvis og var full av fukt, jeg satt på raden foran alle rader og sang med til kjente toner. Jeg må likevel skrive under på at Elvis ser annerledes ut enn på fjernsyn i hjemland. Han ser mindre ut. Og mer tykk enn det jeg trodde mulig. Dessuten ser han ut asiatisk ut. Ja, jeg forstår dere vet, jeg var tett i min papp, og først etter Elvis hadde gjort seg ferdig med sin sang og dans, og etter at jeg hadde gjort meg ferdig med min sang og dans og ananasdrikk, valgte jeg å forstå at det var en Elvis-imponering jeg hadde utsatt meg selv for. For Elvis er død. Det vet alle på Hawaii, selv om de fylles av lengsel for ham hver dag. Men han som imponerte Elvis var omtrent mer flink til å være Elvis enn Elvis. Det vil jeg si noe om, ja. Også Elvis-imponanten kysset en jente og en jente og en jente og en jente under sin konsert. Mange jenter ble kysset. Jeg brøytet min vei gjennom jenter for å få et ekte Elvis-smask på min trut selv, men da var han ferdig med kyssing så det helt ut til. Selv om han smasket mer på jente senere i show. Og senere så jeg han hadde intimberøring av jente under kokostre på strand. Hun var nok veldig imponert og ikke full av forståelse for at Elvis ikke var Elvis. Hun om det. Meg om mitt. Men han kysset okke som mange jenter. Han må ha sår munn i dag, kan jeg tenke på. Og da ler jeg inni min skrott, men det kan ingen høre. De tror bare jeg står stille på gate. men på innsiden av skrotten ler jeg så halsen blir full. Ho ho ho. Jeg vil forsøke å oppdra en sånn Elvis-hoppedrakt i hvitt stoff med paljetten på, slik at jeg kan imponere Elvis for Viktoriya når jeg kommer hjem til hjemland. Det blir fullt av vakkert, sikkert og visstnok.

Jeg vil fortelle mer om konsert, det var så stas. Hunka hunka stas. Ho ho. Den siste sang han mimet, var en sikkert og visst heter "Amerikanske trilogien", og han sang fint, så fint, så fint at: Look away, look away, dixieland. Og jeg så bort, mot fjern øy og rød himmel. Men da gikk jeg glipp av show og måtte snu meg tilbake til start. Og der var han igjen. Enda bedre enn før. Så jeg snudde meg bort en annen gang, og tilbake, enda flottere enn før. Dere budre prøve. Og da jeg snudde bakover, mimet han av full hals, "glory glory halleluja", det var vakkert på nivå med at mine øyne fikk sprutefukt, eller tåren. Jeg klamret meg til menn ved siden av meg som jeg tenkte forstod min situasjon, men de hadde ikke sprutefukt, kunne jeg se, de hadde langt øye etter jente i bastskjørt, og dyttet meg langtbort og ropte ord jeg ikke vil skrive ned, men glemme i dypet av hjertet. Haraball! Og igjen sang han look away, look away, og da jeg snudde meg baklengs for å se ham synge glory glory halleluja, var jeg så fylt av følelsen at jeg måtte deise i bakken! Full av flaks ble jeg raskt løftet ut og lagt på strand, hvor jeg våknet til meg selv etter lang tid. Da hadde jeg blomsterkrans rundt hals og ananasdrikk i hånd. Og best av alt, Elvis-imponert autogeograf på skinke. Den skal aldri vaskes bort, men beholdes for minnenes verdi av lykkelig kveld. Jeg var så fylt til min rand av gladhet at jeg danset robot-style til lys morgen kom og surfemenn kom og underholdt til jeg besvimte på strand.

Nå har jeg akkurat våknet i min bungalow. Ved siden av meg ligger pike med blomst i hår. Ved siden av pike ligger bastskjørt. Jeg kan ikke svare for det. Hun ligner ikke på dame som gjør rent mitt roterom. Men siden jeg ikke husker, kan jeg ikke være klanderverdig. Jeg har ikke produsert baluba, vil jeg tro. Men før jeg får visshet i min omdreiende hjerne, ikke snakk til Viktoriya om dette usikkerhetsmoment. La det vente. For alle ting jeg vet har vi bare sovet. Det kan hende hun gikk feil. Den ene bungalow ligner på prikken den andre bungalow.

Ellers er min skrott brun som alt for dyr sjokoladeplate. Og hver og en drink jeg kaster i munn har paraply i seg. Jeg samler papraplyer for å gi Viktoriya som presang. Jeg tror hun blir hoppe glad. Hun er så glad i regnevær.

Mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i.

Jeg blir her en dag og en dag og en dag og en dag til, mens jeg legger plan for hvor jeg skal feriere videre. Hår har det godt og naturlig, og rognebærbusk trives som and i vann!

Aloha!
Pjotr Wrcksickztki