fredag, juli 28, 2006

Avismannen, agurkmannen

Vårt assosierte medlem (eller han liker å tro det) Johan H#$%"" (eller hva han heter) er sommerens agurk i aviser og blir flittig benyttet til å fylle ut det overveldende tomrommet. Nylig publiserte Dagbladet et eget bilag med noveller fra boken "Ambulanse", og LACKTR merker seg at vår mann fikk bedre betalt for dette opptrykket enn det samlede royaltybeløpet for pocketutgivelsen av boken. Sånn kan det gå. Men middag må man ha.


Novellene i bilaget var:
ambulanse
jeg går hjem
pleksi
vietnam. torsdag
airbag
oversikt
til

Siden han ikke er til stede for øyeblikket, tar vi oss friheten til å publisere to artikler han har hatt i henholdsvis Klassekampen og Adresseavisen.

Ingenting er så kjekt som gamle aviser!


Paul Auster

LIV LAGA (om Paul Austers ”True Tales of American Life”)

Det begynte med en katt. En skogkatt ved navnet Gustava. Gustavas eier var reist til Italia i forbindelse med arkitektstudier og i den forbindelse var jeg gitt i oppgave å holde liv i denne katten, som fortsatt var mentalt rufsete etter at husholdningens katt nr. 2 nylig hadde avgått ved døden. Vel, jeg er glad i katter. Jeg synes katter er greie å ha med å gjøre, så enkelt som det. Så også Gustava. I tillegg var det, i det minste for forandringens skyld, fint å ha noen i huset som ikke smilte skjevt når jeg fortalte når jeg hadde stått opp, men som de fleste dagene sov enda lenger, og som først tuslet inn på kjøkkenet lenge etter at maten var servert. Etterhvert fikk vi den samme døgnrytmen, vi spiste samtidig, vi jobbet sammen og så de samme teve-programmene, og da eieren etter en uke eller to kom tilbake for å hente katten, var vi bortimot sammenvokst ved hoften.

Man får jo nødvendigvis et slags intimt forhold til alle man fjerner avføring for, så da Gustava dro, var det triste saker, og jeg gjorde lite fornuftig de neste tre-fire dagene. Kanskje hadde det noe med at jeg fant kattehår og andre spor av gjesten overalt, og at jeg så gjerne villa hatt en katt, om det ikke var for at jeg var bortreist så ofte, men sannsynligvis handlet det om noe helt annet, nemlig en bok jeg fikk av kattens eier, en helt unødvendig takk for at jeg hadde tatt meg bryet med å være kattevakt. Boken hun ga meg var True Tales of American Life (2001), redigert av Paul Auster.

Det er en besynderlig bok, dette. På alle måter. Det er ikke en roman. Det er ikke en novellesamling. Det er i grunn ikke litteratur, heller. Og likevel inneholder den kimen til haugevis av romaner, mengder av noveller, dikt, utgangspunkt for filmer, teveserier, hva det skal være. Det dreier seg om fortellinger.

True Tales of American Life er resultatet av et tappert forsøk på å katalogisere folks opplevelser, historier, i dette tilfellet amerikanske, og kanskje er det ekstra fint at det dreier seg om nettopp amerikanske historier, i en tid som denne, hvor USA ikke står særlig høyt i kurs, og hvor det kan være viktig å huske på at et folk kan være godt selv om lederne er sjuke, eller det gudjammerlig åpenbare: Det finnes bra folk overalt.

”Jeg planla aldri å gjøre dette”, sier Paul Auster i forordet, om hvordan The National Story Project ble til. Han hadde fått tilbud fra en radiokanal om å komme på luften en gang i måneden med en ny historie, et oppdrag han ikke kunne tenkte seg å ta i det hele tatt. Men hans kone, forfatteren Siri Hustvedt, foreslo å snu opp ned på prosjektet: Hva om du lar lytterne bidra med sine historier i stedet? Og slik begynte det. Auster gikk på lufta og ba om historier fra det amerikanske folk. De eneste kravene var at historiene måtte være sanne, og at de måtte være korte. Jeg vet ikke hva han hadde ventet seg, men i løpet av et år mottok han over 4.000 historier, noen håndskrevne, noen skrevet på maskin, sendt via e-post etc. Og hver måned valgte han ut noen få, redigerte dem sammen til en bolk på tyve minutter, og leste dem opp på radio. Og det er et utvalg av disse historiene som utgjør boken True Tales of American Life. I underkant av to hundre historier, forsøkt katalogisert under emner som ”Dyr”, ”Familier”, ””Komedie”, ”Fremmede”, ”Drømmer”, ”Krig”, ”Død”, ”Kjærlighet” osv.

Tekstene i boken er skrevet av amerikanere fra 42 forskjellige stater, i alle aldre, og hvor enn forskjellige de er fra hverandre, sitter man igjen med en følelse av at det meste henger sammen, i enda større grad enn man skulle tro. Det er klart, det kan ha å gjøre med at det er Paul Auster som har redigert boken. Nøyaktig hva som menes med ”Edited by” i dette tilfellet, er ikke godt å si. Jeg har nok en følelse av at Auster har vært inne og redigert på syntaksnivå her og der, for å gjøre det hele mer leselig, for det har unektelig et slags Paul Auster-språk, det hele. Men det kan også ha å gjøre med at veldig mange av historiene er litt på siden av det normale, om noe slikt finnes, og det samme kan sies om flere av Austers personer i hans egne romaner. For min del har det ikke så mye å si om han har vært inne i tekstene og lagt på kosmetikk, han beskriver i forordet hvordan disse tekstene kun her og der kunne regnes som ”litteratur”, men at det ikke er poenget. Det dreier seg om rapporter fra mennesker, polaroider av liv levd, og det er fortellingen som står i sentrum.

Et av de vanligste spørsmålene forfattere får, er hvor man tar historiene fra, hvordan man kommer på det hele, og jeg tenker at en bok som dette kan være et svar på det. Man tar historiene hvor som helst fra, fordi de, åpenbart nok, finnes overalt. De aller, aller fleste mennesker opplever ting eller hører ting som kunne vært fabelaktige bøker i løpet av livet, de fleste forteller hverandre historier, sanne eller usanne, hver eneste dag, og de er stort sett korrekt dramaturgisk bygget opp. Forskjellen er kanskje at forfatteren har, eller forsøker å få, kontrollen over det hele slik at det kan bli litteratur av det, kunst av det.

Men noen ganger er det ok med en pause også fra det, å gå tilbake til utgangspunktet, som altså er historiene, det vi opplever. Dette er en bok kjemisk fri for unge, bebrillede trollmenn, konspirasjonsterorijagende menn i Louvre og kompliserte krim-plot, det foreligger ingen skjult agenda her, ingen ønsker om penger og berømmelse. Det er historier som har blitt skrevet fordi skaperne av dem fikk en enestående (og kanskje første) mulighet til å gjøre det. Mange av bidragsyterene kan man tenke seg skriver for første gang, andre har ønsket å være forfattere og har håpet å bli hørt. Her avsløres hemmeligheter man har holdt på i årevis, kjærlighetserklæringer som kommer en dag for seint og en dollar for kort. Og om man kjøper premisset, som altså er at disse fortellingene er sanne, er det både en enestående rapport om et folks hverdagsliv, alle de usannsynlige tilfeldighetene, sammentreffene, de pussige konsekvensene, men også et klassisk bevis på at de fleste strever med og gleder seg over de samme tingene i livet. Overraskende mange (eller kanskje ikke overraskende i det hele tatt, jeg vet ikke) av tekstene i boken handler om små ting, en liten seier, et tap ingen andre fikk med seg, et møte som forandret alt, selv om det ikke var noen som stod ved siden av og tok bilde av det. Det finnes episoder som er fantastisk morsomme, tekster som er hjerteskjærende triste, og historier som ikke er så interessante i det hele tatt, men som man likevel kan forstå er/var viktige for dem som opplevde dem. Det er tekster fra hendelser i New York i sekstiårene, blandet med tekster fra en liten by i midtvesten i nåtid, opplevelser fra angrep på en stillehavsøy under andre verdenskrig eller drømmer om landgangen i Normandie. Å sette seg ned å lese denne boken er faktisk en mye mer slitsom affære enn man skulle tro. Å skulle bli kjent med et nytt menneske, et helt liv, en enestående opplevelse eller tragisk hendelse på annenhver side er mildt sagt overveldende, det kan derfor være fornuftig å lese en bok som dette i etapper. Det har ingen hast. Disse historiene, i motsetning til de aller fleste som dukker opp hver eneste dag, forsvinner ikke, men er trykket i tusenvis av eksemplarer, tilgjengelige i lang tid fremover. Kanskje en av de fineste historiene i samlingen er en tekst fra Utah som handler om en sønn som mot Vietnamkrigens slutt gjerne ville feire dagen da det hele er over. Pappen spør: Hvordan vil du feire? Og sønnen svarer at han ønsker å få lov til å tute med bilhornet. Og den dagen krigen er over, mens USA som nasjon ikke markerer det på noe som helst vis, ingen parader, ingen korpsmusikk og taler, mens den pinlige stillheten ligger tjukk over hele landet, finnes det en gutt i utkanten av Salt Lake City, som har fått lov til å feire, og som, sittende i pappas bil, holder inne bilhornet til batteriet dør ut.

Det er en fin historie, og det er samtidig en Paul Auster-aktig historie, det kunne ha vært en av hans karakterer. Og jeg tenker at lesere av Auster også vil kunne like denne boken, fordi den, selv om den er skrevet av 179 mennesker, på sett og vis er en Auster-bok, og som Austers bøker, har den den fortellingen i sentrum, og fortellingen er aldri helt som den ser ut til i begynnelsen. Omtrent som hos japanske Haruki Murakami, som jeg tenker minner mye om Auster. Eller omvendt. På sett og vis minner det hele også om to av Austers filmmanus, Smoke og Blue in The Face (som i det store og hele ble improvisert), begge disse filmene består av tilsynelatende løse historier, som likevel, enten man vil eller ei, henger sammen, om enn på vagt vis.

Som en avslutning, eller en begynnelse, jeg tar med den første historien fra boken, fordi den er den korteste, men også fordi den er representativ:

THE CHICKEN: As I was walking down Stanton Street early one Sunday morning, I saw a chicken a few yards ahead of me. I was walking faster than the chicken, so I gradually caught up. By the time we approached 18. Avn, I was close behind. The chicken turned south on 18th. At the fourth house along, it turned in at the walk, hopped up the front steps, and rapped sharply on the metal storm door with its beak. After a moment, the door opened and the chicken went in.
Linda Elegant, Portland, Oregon

Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom jeg til å tenke på en annen fortelling, Jan Kjærstads Forføreren, de siste linjene der, og jeg tror kanskje det er det det handler om, dette: ”(...) og du vet at alt kan skje fra og med det øyeblikket du begynner å snakke, fortelle.”

Jo, det skal sies: Gustava døde bare noen uker etter at hun hadde dratt hjem. Det var ikke min feil. Hun døde av den samme sykdommen som kattekameraten før henne, omtrent som gamle mennesker i enkelte tilfeller dør bare dager etter at ektefellen har falt fra, tenker jeg. Senere flyttet jeg fra den byen, og rommene stod tafatte igjen med sitt tapet. Også dette en historie, ubetydelig for de fleste, men den finnes likevel.

(True Tales of American Life er også utgitt under tittelen I Thought My Father Was God, and Other True Tales from NPR´s National Story Project)
Fra KLASSEKAMPEN



LENGE LEVE THE CARDIGANS (av en eller annen grunn...)
av Johan Harstad

Cardigans. Jeg lar det stå slik en stund. The. Cardigans. Mens jeg kjenner litt på motviljen, motviljen mot å skrive navnet deres enda en gang, skrive en eneste linje til om dette bandet, høre disse låtene et eneste sekund til. Og denne motviljen er sterk. På samme måte som ønsket om å gjøre det er omtrent like fremtredende, som et sår i munnen du ikke kan la være å kjøre tungen din opp i hele tiden, selv om du vet at det ville ha gått over, helet seg selv, om du bare kunne la være. Jeg har problemer med å slutte å høre på The Cardigans. Selv om det ikke er noe jeg heller vil.

Våren 2005 utga jeg en roman med tittelen Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? og i forbindelse med den romanen, tok jeg et valg som for alltid vil knytte meg til The Cardigans og Nina Persson. Jeg lot en av hovedpersonene, en jente ved et merkelige navnet Ennen, være fullstendig besatt av The Cardigans jeg lot henne ligne på vokalisten. Jeg ga også de fire delene av boken samme navn som bandets plater, henoldsvis First Band on The Moon, Life, Gran Turismo og Long Gone Before Daylight. Ja, jeg gikk utenom Emmerdale. Og ja, jeg er klar over at Life kom før First Band on The Moon. Det er en annen historie. Uansett, for Ennen var The Cardigans det eneste hun hørte på. Fire plater hun spilte om igjen og om igjen og om igjen for menneskene hun bodde sammen med. Og dermed også for meg. I et forsøk på delvis å forstå hennes grenseløse fascinasjon og hennes samboeres tilsvarende irritasjon, satt jeg og hørte på dette bandet i månedsvis, og sakte, men sikkert forandret de seg, fra å være en gruppe jeg i beste fall var nokså likegyldig til, til å bli et band hvor Nina Perssons stemme ble det tryggeste som fantes, til tekstene ga mening og musikken svingte. Og videre, over kanten, til jeg ikke orket mer, til jeg var nødt til å forlate rommet, baren, kafeen, butikken jeg var på/i om jeg hørte så mye som introen til låten “My Favourite Game”.

At jeg nevner “My Favourite Game” her er ikke tilfeldig. Det er påfallende ofte den sangen som spilles, akkurat den, der ute på alle disse stedene, og på radioen, på teve, denne sangen med den karakteristiske gitarintroen, di didi, di didi, kanskje fordi det er en av de får Cardigans-låtene hvor teksten faktisk er godt skrevet (slik man tenker seg at alle popband før eller senere må slumpe til å skrive en god tekst, om de bare gir ut nok plater), men sannsynligvis handler det ikke om det. Det er de aller færreste, meg selv inkludert, som går rundt i matvarebutikken og vurderer sangteksters kvalitet og datostempling på kylling samtidig. Heldigvis. Det handler, slik det ofte gjør, mer om en helhet, et gunstig øyeblikk hvor alt står i riktig vinkel, hvor denne teksten, som altså er ganske god, og melodien, som er riktig så fengende (for å bruke et ord vi for lengst har sluttet å bruke, med unntak av de kveldene vi sitter og ser finalen i Grand Prix uten å ville vedkjenne oss det dagen etter, både at vi så finalen, at vi fylte ut poengene i skjemaet i avisen og at vi brukte ord som fengende om den ene låten, gjerne den latviske) og Nina Persson, som den ikoniske frontfiguren hun er, står i fullstendig riktig forhold til hverandre, og man plutselig har et godt stykke popmusikk.

The Cardigans er i det hele tatt en merkelig gruppe. Helt siden regissør Baz Luhrman brukte låten deres ”Lovefool” i sin moderne filmversjon av Romeo & Julie i 996, har The Cardigans vært et mye større band enn sannsynligheten skulle tilsi. I mine øyne er The Cardigans et brukbart band med fire, fem over gjennomsnittet bra låter, fordelt på seks studioalbum. Platene deres er mildt sagt ujevne, med pophitene ”Carnival”, ”Lovefool” (som er forunderlig lik ”Carnival”!), ”My Favourite Game” (tekstlig sett en oppfølger til ”Lovefool”), ”Erase/Rewind” og ”For What it´s Worth” stående som ensomme statsledere midt blant likegyldige borgere. På sitt verste er The Cardigans dørgende kjedelig og uinspirert, på tross av at de på flere måter er nokså unike i bruken av sine popgrep og rare tempobrudd. Platene deres får meg til å tenke på Platon av alle folk, idéen bak dem er gode, men platene blir aldri fullt så gode som idéen. Og så er dette andre, som enten er kvalitetsforringende, eller tvert imot kvalitetsforbedrende, jeg er ikke sikker, nemlig lyden av bandet sett under ett. The Cardigans høres ut som husorkesteret på en psykiatrisk avdeling, og i fare for å bli misforstått, det er godt ment, dette. Det er noe veldig vakkert over store deler av musikken, men jeg får ikke helt tak på det, det glipper stadig unna, og når jeg forsøker å hekte dem fast i popdelen av musikken eller myk rock eller hva det skal være, så passer liksom aldri kroken helt, og jeg blir sittende som et spørsmålstegn i stolen med én eneste tanke på repeat i hodet: Hvem i all verden er denne musikken ment for?

For det kan ikke være det tyggegummipopelskende tenåringspublikummet som bare vil bli utsatt for lyd, slik at de skal slippe å måtte høre stillhet eller unngå å bli distrahert. Og samtidig, det kan heller ikke være ment for det mer voksne publikummet, i tyve- og trettiårene, som gjerne likte Kiss en gang og som nå liker R.E.M. eller Radiohead eller hva det nå skal være. Jeg kan simpelthen ikke fatte og begripe hvem som skal like The Cardigans. Og fortsatt er det ment som et kompliment. Det er ment som et kompliment fordi det nettopp er det at jeg ikke med min beste vilje klarer å forstå hva som er interessant med dette bandet utover de fire, fem solide hitene, som gjorde at jeg valgte å bruke dem i romanen i utgangspunktet, og som gjør at jeg aldri helt klarer å slippe unna, halvannet år etter at boka kom ut. Dette er min Da Vinci-kode; Hva i *** skal dette bandet bety?

Og slik valgte jeg å bruke bandet som den eneste musikkilden til karakteren Ennen i romanen, ut fra en tanke om at det perfekte soundtrack til en person som bodde på en ettervernsinstitusjon for tidligere psykiatriske pasienter muligens ville like musikk som høres ut til å være skapt på et tilsvarende sted av mennesker med tilsvarende forstyrrelser. Eller kanskje var det fordi jeg rett og slett ikke forstår dem, hverken The Cardigans eller Ennen i romanen, men at begge fascinerer meg til det søvnløse, på tross av at de begge også kan være frustrerende å leve med.

Det eneste jeg vet, er at jeg hadde vært på Storåsfestivalen torsdag og hørt dem om jeg hadde hatt anledning, og jeg hadde stått der, midt blant publikum, klappet dem frem igjen på scenen etter My Favourite Game, mens jeg lurte på hvorfor i all verden jeg var der i utgangspunktet.
Fra ADRESSEAVISEN