tirsdag, august 29, 2006

Reisende brev #6 fra Pjotr

Lacktr presenterer det sjette reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdelingen av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er sjette reisebrev:

Hei på sveisen! Det er lenge siden jeg har skrevet for dere. Det er jeg lei dere for. Men nå er jeg en gang til her og det føles skjønnas! Håper alle tingene er bra hjemme i Norgeland! Hvor er jeg? Ja, jeg vet! Men dere vet ikke! Men dere er nok fulle av lureri på hvor jeg er! Ja, det var mange tegn som ropte ut der i setningen før og setningen før. Det er fordi jeg må rope ut høyt for å høres her jeg er, for jeg er langt av gårde. Ja, jeg vet, jeg skal ikke pine dere på benken lenger. Her er jeg:



Jeg er nå her, i Antarktis. Det har mangen forklaring. La meg begynne forfra fra begynnelsen av starten: Jeg våknet en dag i min bungalow på stranden Waikiki på Hawaii i avslutningen av april. Jeg husket på at jeg hadde danset. Jeg husket på at jeg hadde vært på konsert og sett på en asiatisk mann som imponerte Elvis. Jeg husket på at jeg hadde blitt rørt sammen og fylt opp av glede. Og jeg husket at jeg våknet i bungalow og ved siden av meg lå pike med blomst i hår. Det var ikke min kone Viktoriya fra mitt beelskede Ukraina for å si det sånn som det. Og hun hadde ikke gått feil vei, selv om den ene bungalow ligner på prikken den andre bungalow. Jeg hadde plukket henne opp fra stranden, full av rus fra ananasdrink med paraply som jeg var. Hun het Summer. Sa hun. Men hun viste meg ikke sin identitet, så jeg får tro på ord. Det var selv sagt uheldig flaks at hun lå der, for det beviste at jeg hadde produsert baluba med henne, mente jeg. Så jeg spurte henne om det var det jeg hadde produsert. Hennes svar: "Det kan du godt si, ja."

Naturligvis, dette var ikke bra for min del og noens del. Jeg ble revet i stykker av samvittigheten til den dårlige. Jeg ville ingen vondt. Ikke minst Viktoriya. Jeg kan ikke forklares. Jeg kan bare beklages. Jeg tror jeg har vært lenge på reisning. Langt fra mitt beelskete hjemland. Jeg måtte løpe ut mitt behov. Nei, se, nå forklates jeg igjen. Jeg skal slutte sporenstraks. Selv om jeg har sett på LACKTRblog hva Viktoriya har gjort på seg den 11. august med skrytepaveforfatter Johan Hystad (eller hva han heter). Jeg har jo tilgang til www her nede. Det kan ikke skyldes unna, Viktoriya, det du gjør på deg. Heller ikke det jeg gjør på meg kan skyldes unna. Men jeg er i alle fall på reisning. Rundt i planeten. Du skal ikke en gang være i Norge. Men nok om de ting. Hadde jeg visst før at også Viktoriya hadde produsert baluba med skrytepaven, ville jeg ikke tenkt meg om så lenge og vært fullt opp av angeren på min synd. Men hjort er hjort, som det heter.

Nå skal jeg snart reise videre i jorden. Men først si et og annet om et og annet. Første ting, igjen til Viktoriya: Vi kan ordne opp i dette og alle ting. Ikke la oss være venner med u foran. La oss igjen være beelskete! Tenk deg om på det.

Nå, nok om det og mye rart. La meg gå tilbake i historien. Jeg våknet altså i min bungalow og situasjon var ikke heldig. Det var dumrian skrevet i min panne. Jeg var anger. Så jeg rømte, som hund uten hjem. Angrehund. Jeg kastet meg inn i buss og kjørte inn i jungel. Her kunne ingen finne meg. Ikke Summer. Ikke Viktoriya. Ikke Jesus Kristus med moralverktøy. I jungelen langt vekk fra folket spiste jeg et blad her og et bær der og levde blant villige dyr. Det var viktig for meg å være alene og tenke tanken til tanken var tom. Jeg angret min synd og lutret meg selv. Men jeg fikk ikke være i freden. En morgen kom forskermann. Forskermann var fra Amerika og hadde rød hatt på. Han sa han forsket på det ene og det andre. Da han fant meg ut i jungelen hadde mitt skjegg blitt langt som gulvteppe og mitt kostyme var utslitt. Men mitt hår var balsammykt av skogens fukt. Det var yndig. Jeg følte meg som topp på håret, men under var det kriser. Også rognebærbusk trivdes som mann på sandstrand. Forskermann trodde først jeg var en apekatt. Men det var jeg ikke. Han forskrekket seg da jeg snakket til ham i engelske tunger. Og vi snakket om en ting og en annen ting. Forskermann het Steve og var på jakten av noe han ikke husket navnet på i jungelen. Derfor ville han dra avsted. Han tok interessen i mitt hår. Han følte på det. Det var unikt hår, mente han. Som pels. Og han forhørte meg om jeg ville bli med på ekspedisjon. Jeg spurte ham hvor han skulle ekspedere, og han sa at han skulle ekspedere i Antarktis, altså polen i syden, som det også heter. Det var mye som skulle ekspederes, han hadde jobb fra mange menn, men en av de ting som skulle ekspederes var en ny type balsam han hadde funnet i jungel. Det kom fra et tre jeg hadde sovet på, uten å vite om eliksiren som bodde i det. Raskt på plett hentet Steve balsam fra tre til meg, og mitt hår ble nydelig mykt, som aldri før sett. Vi trodde ikke på øynene til hverandre. Jeg ble fylt av lykke og Steve ble fylt av lykke. Han foreslo meg at jeg skulle bli med til polen i syden for å se om balsam også tålte hardt klima. Jeg var kanin villig til å forsøke sa jeg. Mest fordi jeg trengte mer tid alene med min kropp og min hjerne. Men mest også fordi jeg tenkte på at om balsam var så god som Steve kunne mene, ville mitt hår alltid være yndig, også i beelskede Ukraina og skitne Norgeland. Så jeg takket til ham. Og så la vi av sted i båt som han eide, sammen med andre menn som også hadde rød hatt på hodet. De var en gruppering.

Nå har vi vært her i en måned og en måned. Dessverre og beklageligvisst er mitt hår ikke bra. Balsam var narrestrek. Mitt hår er hardt som pinneved og knekker sammen i vind. Biter av det ligger her og der. Det har ikke vært mye glede her. Men mye ensomhet. Jeg har bodd i liten base for én mann som du kan se på bildet. Det var Steve sitt hus her. Det er varmt. Og fint. Men fullt opp av ensomheten. Og ikke så mye som en ananasdrikk i skue. Jeg har drukket på meg solbærte. Fysj. Og jeg har spist frysematen. Mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i. Steve har jeg ikke sett på nesten en måned og en måned. Han mente det var best at jeg var i meg selv for balsamens skyld, og at jeg ikke var ombord i båt med andre. Balsam ville visst ikke virke tilfreds i salt sjøsprøyting. Han sa at han ville seile hit og dit imens og gjøre overraskende forskning i tiden mellom da og nå. Det kan være at det er sannferdig. Men jeg er ikke sikker. Det kan være at jeg ble masekopp på tiden over. Jeg var naturlig glad for å komme videre. Og jeg sang høyt sang fra mitt hjemland. Mange ganger. Det kan ha blitt en gang og en gang for mye. Nok om det.

Steve hadde snillhet i seg og satte igjen tre scootere for snø ved mitt midlertid hjem. Det var snillhet i overkanten, for jeg kan bare kjøre i en scooter på samme tid. Men jeg har fått være mye rundt. Her og der har jeg vært. Og det var slik jeg møtte på Johnny. Dette er Johnny, og hans familiære:



Jeg møtte Johnny og hans gjeng på tilfeldigvis. Jeg var på jakt etter ingenting en dag og jøjemeg så oppdaget jeg ham og andre nede ved strand. De stod der og gjorde ingenting. De så ut som latterlige. Som om de hadde på pynt til ball eller opera. Men så skulle de ingen steder. Ha ha ha. Det lo jeg godt av. Jeg stanset scooter og rullet i snø for å le. Så ble jeg kald. Da gikk jeg på scooter igjen. Men så gikk jeg en gang til av, for da fikk jeg en idé på meg. Det var en god idé. Jeg tenkte enkelt og helt greit at jeg trengte selskapet, for jeg hadde vært lenge med min kropp og jeg hadde tenkt tanken til den var ferdig. Og jeg tenkte at jeg hadde trengsel for noe som tok oppmerksomhet vekk fra katastrofehår. Slik ble jeg og Johnny venn. Og jeg tror han kunne forstå seg på at jeg trengte venn. For da jeg gikk av scooter en gang til, vaket han bort til meg og hoppet på scooter. Det vil si, det siste er finn på fra mitt skrullesinn. Han kom bort og jeg løftet ham til værs og satte ham i skinnkurv på bakside av scooter. Der fant han trivsel. Og så kjørte vi hjem og hadde hygge i midlertid hus. Neste dag har vi vært igjen hos hans familiære for å si hei sveis. Det har vi gjort hver dag. Men nå skal vi snart reise fra godt. Steve og hans båt ligger i fjord og tuter klart signal. Han har snakket til meg i walkitalki. Jeg har skuffet ham med ulykkelig hår, men han har vært trøstende kar. Det er det som kan kalles for forskning sier Steve. Da blir jeg fullt av gladskap igjen. Og han vil ta meg ombord i morgen. Da skal vi forlate Antarktis og sette vår kurs mot det andre farvannet. Jeg vet ikke hvor det er. Men Steve har kart. Jeg skal bare sove i køye. Og synge en glad sang fra mitt hjemland.

Nå har vi vært hos Johnnys familiære for siste gang. Jeg har forklart den situasjon vi har kommet opp i. De har forståelsen tror jeg. Det vil Johnny alle gode ting. Også jeg vil det. Vi er helt enige på det punkt. Og ja, det skal jeg benevne enkelt og helt greit: Johnny heter Johnny fordi det var det den programlederen jeg så på det siste fjernsynshow jeg så på Hawaii het til navn. Det var et artig show. Jeg lo og lo. Både utenpå og inni meg. Johnny pingvin er minst like full av humoristisk. Derfor er navnet bra. Johnny har altså fått så hatten passer, som det heter.

Da er det på tiden å si ha det bra på badet til dette isete land og komme seg i hus før vi går i båt i morgen. Johnny gleder seg som en guttevalp og vil dra med en straks! Han flipper og flapper med vingene og gjør seg til. Mens jeg er mer seriøs. Jeg tenker meg om på alt som har vært. Og for mitt nostalgiske jeg avfotograferer jeg oss alle med utløseren som utløser seg selv. Her er vi både den ene og den andre, den siste kveld før vi reiser bort!



På gjensynet!
Pjotr Wrcksickztki