mandag, november 27, 2006

AMSTERDAM

LACKTR bringer i dag de første fotografiene fra Amsterdam og Den Haag, tatt med denne Johan Hasjstads (eller hva han heter) apparat. Det finnes også andre fotografier. De vil dukke opp plutselig. Når teknologien står den kjekke bi. PC / MAC, det er på mange måter som Liz Taylor og Richard Burton, samforståelsen funker bare innimellom.


(Champagne Breakfast)


(Hotellutsikt)


(Sykler. Sykler. Sykler. Syklersyklersyklersyklersykler.)


(I transitt, på første klasse, Amsterdam-Haag. Viktoriya sammen med Harminke og Chris fra Podium forlag)


(Harminke og Chris deler ut dagens tekst / propagandamateriale, bestående av henholdsvis nederlandsk buzz aldrin og buzz aldrin- postkort)


(signering etter opplesning)


(mer signering. Legg merke til mannen i ringen, som sirklet seg inn, før han tok sjansen. Også han fikk boken påskrevet. Også han en hyggelig fyr)


(Her venter han fortsatt)

Vi har også fått en kommentar fra Hasjstad: "Nei, altså, Amsterdam og Haag var en veldig fin tur, på absolutt alle måter. Fint å være på tur. Igjen. Fint i Amsterdam, hyggelige folk på alle kanter. Og et overveldende hyggelig forlag, med noen av de fineste folkene i Europa. Kan man tenke seg. Haag så vi ikke så mye av. Travle dager der, gikk i noen gater, kjøpte et par sko. Det var vel det hele. Opplesning gikk bra. Podium delte ut bøker til de første 20-30-40-50 publikummerne, jeg vet ikke, men det var mye folk med boka rundt forbi. Full sal. Om de kom på grunn av Buzz Aldrin eller Susanna & The Magical Orchestra som spilte like etterpå, er ikke godt å si. Kanskje var det det ene. Kanskje var det andre. Kanskje var det begge deler. I alle fall. Man kunne ikke ønske seg noe bedre enn en konsert med Susanna & co etterpå. En av de fineste konsertene på svært lenge. Også fint med Supersilent før opplesning. Ellers? Hva ellers? Noen bra middager her og der, gode møter med nederlandske folk, boklanseringer, kanaler, kanaler, kanaler. Jeg satt i en stor gul tresko på et tidspunkt. Et eller annet sted i Amsterdam. Det føltes riktig. Endelig var jeg hjemme. Endelig var jeg blant mine egne. Endelig gled jeg inn i mengden, usynlig som gladpak. Rusletur med DBC Pierre og forlegger Joost, hvor vi alle tre nesten ble myrdet av en lastebilsjåfør med dårlig syn eller dårlig karma. Hotellet i Amsterdam kjøpte boka på eget initiativ og måtte få den signert. Ikke ofte det skjer. Ikke ofte det ligger håndskrevne hilsener fra managment & staff på hotellrommet, heller. Nåja. Noen rare konserter på festivalen utover natten lørdag, i Haag. Bruddstykker av samtaler på en backstage-bar, som viste seg å ikke være backstage-bar i det hele tatt, men også det greit, da det visst ikke var noen backstage uansett. Vi snakket om Garden State. Blant annet. Og at man måtte returnere til Amsterdam, så fort det lot seg gjøre. Viktoriya danset med Joost. Det var en bra ting. Chris Kooi holdt ut like lenge som oss, til klokken fire, tror jeg, da dro han for å finne et nattog til Amsterdam. Vi gikk tilbake til hotellet, stod opp knapt to timer senere, ned i lobby, utsjekk, inn i ventende van og transportert til Schiphol, frokost der, fly tilbake, søndag morgen, alt godt."

Vi har også fått tak i den første anmeldelsen av Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? i Nederland, og den er riktig fin, vi legger den ut her i faksimile og i en midlertidig oversettelse.


(Johan Mjønes fancy forfatterportrett spres over det ganske kontinent, som et virus)

Oversatt:
ET VAKKERT ÅSTED FOR BESKJEDENHET
Noen fortellinger tar deg i nakken fra første setning. Før du vet ordet av det, har du lest de første scenene, de første kapitlene. Og med ett - tre kvart ut i boka i dette tilfellet - tenker du på at du sjelden eller aldri leser norske oversettelser. Ikke av prinsnipp. Det skjer bare ikke.

Hvorfor likevel nå? Fordi Buzz Aldrin er et uimotståelig ("hjertevinnende"?) eventyr med en fantastisk god forteller. Forfatteren av denne romanen er den unge nordmannen Johan Harstad (1979). Hans knappe biografi forteller at Harstad debuterte med en novellesamling 22 år gammel. Det står også at forfatteren er grafisk designer. Og det er det. Mer står det ikke.

Men i forrige uke var Harstad i Nederland. Han opptrådte på Crossing Border-festivalen sammen med den unge amerikaneren Benjamin Kunkel (1974). Kunkel blir kalt den nye Dave Eggers, noe som er litt pussig, siden Eggers selv er like ny, men budskapet er tydelig: Kunkel og Eggers er begge unge og engasjerte, de har et "poppy" (hipt?) image og en utsøkt, lett og intim fortellerstil. Harstad føyer seg sømløst til dette.

Buzz Aldrin er fortellingen om Mattias som blir født samme natten som det første menneske satte sin fot på månen. Ikke Neil Armstrong, den første, men Buzz Aldrin, den andre mannen, blir Mattias sin helt. I begynnelsen ligner Mattias interesse for romfart på en normal fascinasjon som flere gutter har. Men med alderen utvikler Mattias også en vidtgående beundring for Buzz Aldrin, fordi det krever en indre storhet å kunne stå i skyggen av den første. Mattias identifiserer seg med andremann og forfiner sin tenkemåte ytterligere: "Det fins dem som ikke vil ha hele verden selv om de kan få den. Noen vil ikke ha et eget land. Og noen vil ikke engang ha en skole i Stavanger. Noen vil ganske enkelt være en del av det hele. Nyttig men beskjedent. Det er ikke alle som trenger hele verden."

Denne praktfulle forsvarstalen for beskjedenheten er et sant pusterom i en tid der alle bare ønsker å bli berømt, å bli sett, å stille ut den gjeldende x-faktor. På stadig nye måter og fra vekslende innfallsvinkler gjentar Mattias sin vakre tale: "Batman. Superman. Spiderman. Alle gjorde gode gjerninger incognito. Dukket opp når det var nødvendig. Holdt verden sammen. Skurkene ute av byen. Etterlot ingen visittkort. Krevde aldri noe til gjengjeld, ingen lønn, ingen offentlig anerkjennelse. De gjorde bare jobben sin."

Når vennene hans etter eksamen begynner på universitetet, melder Mattias seg på gartnerskole. Hagearbeid er typisk noe for denne personligheten. Det er en beskjeden aktivitet. I litterær mening er det et motiv som ofte angir at noen trekker seg tilbake, trekker seg inn i seg selv. Tenk på gartneren i Being there av Jerzy Kosinski eller gærningen i Vuistslag av vår egen Mark Boog.

Slik går det her også. Mattias forsvinner nærmest i seg selv. Når forholdet til venninnen Helle strander, bestemmer han seg for å bli med en venn og bandet hans til Færøyene, den våte øygruppa mellom Norge og Island, som blir meget overbevisende beskrevet av Harstad. Den klamme tåken, det evige regnet; fuktigheten trekker nærmest helt inn i klærne dine. Det blir drukket mye. Det oppstår en slåsskamp der Mattias bokstavelig talt mister seg selv. Han kommer til seg selv igjen midt på en asfaltert vei.

Fra dette øyeblikket tar romanen, som for det meste foregår før årtusenskiftet, en vending, og hovedpersonen undersøker om ikke hans beskjedenhet ganske enkelt har med angst å gjøre.

På stedet Gjogv, hvor Mattias blir kjent med den eksentrisek psykiateren Havstein, finner han et svar på det spørsmålet. Hendelser på verdensscenen spiller en betydelig rolle i dette, om enn i bakgrunnen. Store katastrofer og menneskelige drama passerer revy.

Alt får sin plass, og slik oppstår ikke bare en fin veksling mellom det personlige og det globale engasjement, men den forfriskende nordmannen Harstad viser oss til og med hvordan de to virker på hverandre. Og som om ikke det var nok, boken er full av fine, lette setninger og fantastiske sitater. Av Steve Martin, The Cardigans og selvfølgelig Buzz Aldrin selv.

og en kuriositet, til slutt: Johan ble også gitt dette albumet av en av forlagsmedarbeiderne etter opplesningen, 1stk ekte nederlandsk popmusikk:


(og pussig nok, Johan har tidligere fått det foregående Johan-albumet, av nevnte Johan Mjønes. med andre ord, Johan is the new _____)