lørdag, november 04, 2006

Reisende brev #7 fra Pjotr

Lacktr presenterer det syvende reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdelingen av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er syvende reisebrev:

Heis og hopp mann! Hal topp seil! Igjen er jeg lei dere for at jeg ikke har skrevet for dere på lang tid, det har ikke vært fullt av enkelhet for meg, mye har vært fullt av vansker og form og kropp er vond. La meg besvare dere nysgjerrige perer før dere spør meg ut: Nei, vi har ikke kommet til landet enda, enda og fortsatt er vi i sjøen, vi har vært her i en måned og en måned og det er ikke lett og greit å si når vi skal komme på landet igjen. Så jeg og Johnny Pingvin må sette skjørben og holde det ut!

Forskermann Steve og hans team vil gjerne fortsette å ekspedere under veien, så det kan gå både vinter og våronn før vi er på landet sier de. Men plutselig, en dag. Jeg vet i det minste hvor vi skal nå, det har jeg blitt fortalt inn i øret, men jeg er sikker med u foran på om jeg skal fortelle det til dere eller ei, kanskje dere vil overraskelses? Hva er det dere sier? Ja, jeg får tenke at det er det dere ønsker dere mest av alle ting dere ønsker dere der hjemmet.



Her er også kaldt, som dere kan se på bildet. Det stormer og uler og sjøsprøyt dekker oss som fuktighetens krem og rett som det er lander mengder av saltevann på min leppe, både den oppe og den nede, og det blir litt sårt. Jeg kan ikke kysse med denne leppe, men heldigvis for alle er menn ombord ikke kyssete og klengete, så det er ingen fare på ferden på den måte. Det er mye vanskelighet med denne reise, men jeg beklager ikke, tvert om imot, jeg har bestemt meg for å være sterke Pjotr fra beelskede Ukraina og ikke syte og klage som spedbaby til Steve og hans muskelmenn. De vil bare le og rulle rundt i latter på dekk og da kan de vaskes av bordet og gå i hav. Og hvem får da skyllebøtten? Jo, det skal jeg si deg. Jeg får skyllebøtten. Rett i hånden får jeg den. Jeg og Johnny. Og Johnny trenger ikke skylle bøtten, han har gått gjennom både det ene og det andre fra før. Johnny må ikke skylles på, han gjør alt så godt han kan. Men de siste uker har vært fulle av vanskeligheter for ham. Han står ikke i første køen til mat ombord, for å si slike ting. Han står sist. Dette har gitt ham sjøbuk er jeg redd. Han er modig pingvin, men hans øye og hans øye gråter. Eller det kan være sjøens sprøyt, jeg kan ikke si det med sikkerheten selv. Men jeg tenker at han gråter tristetåre fordi han er lang på havet og lang vei fra beelsket hjem. Selv om han vet at jeg er nytt hjem, jeg er hans hotell. Jeg har ledig rom inne i hjerte. Jeg har hjertekammer for ham. Muskelsjømann og muskelsjømann gir Johnny noen gang mobbing, de spør ham hvor han skal på fest, siden han er kledd i dressing. Også jeg lo og lo og lo av dette da vi var på Antarktis, jeg rullet i snø og ble kald av å le av hans latterlige kjole og hvit-plagg som han aldri tar av. Men etter at jeg fikk forstand til å vite at det ikke var plagg, men hans kropp som var slik, har jeg ikke vært en mann av latter for dette. Nå er han min lille venn. Jeg blir ikke latterlig av små venner. Selv om det ser ut som han har på seg dressing og skal gå på ballen eller i opera. Men han har ingen sløyfe. Haha, ja, jeg blir visst latterlig av det enda, dette med at han ikke har noen sløyfe på kropp. Det ser teit ut uten sløyfe. Også Johnny fikk latterfall av det en dag da vi var sammen og lo så godt vi kunne av ting som var fulle av humoren. Men ja, unnskyld, nå rotes jeg bort. Johnny står i siste kø til mat ombord, og har fått sjøens buk. Mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i. Det er ikke bra for noen. Stemning blir ikke topp ombord av det. Og det får Johnny til å bli slapp som fisker og til å si ting som er latterlige selv om ingen ler fordi vi er rynkete av bekymringen. Det vil si, det er bare jeg som er rynkete av bekymring. Mannskap ombord bryr seg ikke om Johhny vil jeg tro. De ler av ham og kaller ham for en and. Det gjør oss begge såre, jeg mener, ikke bare har han sjøens buk, men til og med feil art skal de kalle ham. Johnny er stolthet og sier at jeg ikke skal nærme meg det, men jeg var nødt til å nærme meg det, jeg måtte stå på kravet hans, det var visst ansvar siden jeg tok ham med på stor reise over hav. Så en dag med høy bølge og høy bølge hvor Johnny kastet og kastet opp fiskens slo som jeg fanget med håv fra kant av båt, gikk jeg til mannskap og Steve og ba dem om godt råd. De ble latterlige og rullet på dekk mens de holdt seg fast for ikke å gå i spinn, og sa at jeg skulle kaste Johnny i vann og la ham svømme hjem og slutte å sutre til stemning på båt. Da ble mitt øye rødt. Jeg var full av gnister og skapet meg litt. Jeg sa at dette ikke var holdbart. Jeg sa at jeg var en riktig forsøkets kanin, og at jeg hadde vært godpjotr og blitt med på tur slik at Steve kunne forske på mitt hår, men jeg var også et menneskebarn! Jeg hadde min rett! Og Johnny hadde også sin rett, selv om han var pingvin! Jeg sa at mitt hår nesten var i ruin av all sjøens sprøyt og at det ikke kunne fortsette. De bare ble mer latterlige. De sa at de ville lage fileten av Johnny og fylle sin buk med god mat. Jeg skvatt tårer fra øyet mitt og øyet mitt, men de ville ikke gi opp seg og bli snille igjen. Det var krise. Jeg sa at jeg hadde ansvar for Johnny og at mannskap hadde ansvar for meg og at det derfor var rimeligheten selv at de også hadde ansvar for Johnny. De ble ikke glade for å høre denne beskjeden. De ble fulle av galskapen. Vi sto mot hverandre i kahytt og gnistret i vårt røde øye. Johnny sov og beklaget seg på brisk nedenunder. Jeg kunne høre hans beklagelser og hadde vondt i ham. Jeg tenkte på alt som hadde skjedd siden jeg fikk behov for reisning og dro fra Norgeland. Mye hadde gått galt. jeg hadde skapt baluba. Jeg hadde gått på bred sti og vært angeren etterpå. Mye hadde gått for seg, men jeg hadde ikke tatt liv på min samvittighet, og jeg ville ikke begynne med slikt nå. Jeg ropte og skrek min hals sår og sa jeg ville på landet. De ropte tilbake at jeg kunne gå i sjøen! Så fikk jeg ide som jeg mente var født av gluphet, men som var full av idioter, tenkt i etterpåklokskapens lyskaster. Jeg ropte at dette var et mytteri og hyttet med min neve og min neve mot skipper Steve og hans mannskap. De fylte seg av angst. De tenkte på Bounty eller andre mytteristiske båter. De hadde gått galt med dem alle, og de visste at jeg var alvorets mann, så før jeg hadde begynt å myttere hadde de lagt meg på dørk i hymens lenker. Jeg skrek som gris. Jeg ba til min ortodokse gud. Det hjalp ikke mye. jeg ropte på Viktoriya og sang protestens sang fra mitt beelskede hjemland, men ingen av tingene hjalp meg. Jeg var på min egen hånd.

De neste minutter gikk hurtig som kanonild. Jeg ble lagt i livbåt sammen med Johnny og satt i vannet og bydt farvel. Johnny beklaget seg, men jeg holdt rundt hans tynne kropp og klødde ham under fjør. Da ble han litt lykkeligere, men ikke nok til å friskne til. Mannskap hånte oss som klovner og lo av Johnnys dressing og mitt ruinerte hår. De kalte Johnny for en and. De såret oss i våre svake punkt. Så ble de borte i horisont og vi var helt alene for oss selv uten andre.

Nå har vi vært i livbåt i en dag og en dag og en dag og en dag og en dag og en dag. Jeg renser saltevann med tabletter og fisker opp fisken med krok og stapper i min munn og Johnny munn. Han hoster mye og hans fjærdrakt er i ulage. Jeg er redd for ham. Men han er modig og setter skjørbein. Han flipper og flapper med vinge og vinge og vil hale stemning til topps. Jeg synger mange sanger jeg ikke kjenner til. Og ber til min ortodokse gud. Før eller senere vil vi have på landet, det vet jeg. Da skal vi fylles av lykke. I tiden i mellom er det mye sorg og beklagelse. Rognebærbusk har det vanskelig og er pjusk. Jeg gjemmer den ofte under skjorte, men det klør på kropp og jeg må ta den ut igjen. Mitt hår er så godt som i ruin, sjøen sprøyt gjør det stivt og knekkete. Vi har begravd mange hår i havet den siste dag. Det kan ikke fortsette.

Jeg håper å skrive for dere så fort jeg er tørr i foten. Måtte hellet stå kjekken bi!
en først mer reisning! Og mer brunfarge på skrott! Og drink med paraplyer oppi!
Nå går jeg nedover.

Den vennlige hilsen
Pjotr Wrcksickztki