torsdag, april 12, 2007

Reisende brev #8 fra Pjotr

Lacktr presenterer det åttende reisebrevet fra en av våre mest trofaste medarbeidere, Pjotr Wrcksickztki, ansatt i catering-avdelingen av Lacktr Prpgnda. Han er en jordnær og ærlig fyr, med et våkent blikk og åpenhet for nye ting. Pjotr er gift med Viktoriya, og fraværet av hennes selskap er hans største sorg. Derfor har han, uortodoks nok, tatt med seg deres stolte, prisvinnende rognebærbusk (til hennes milde fortvilelse og samtidig kjærlige lykke) som et minne om hennes godhet, og han poserer stolt med busken i enhver anledning. Hvorfor han simpelthen ikke bare tok med seg et fotografi av henne vet vi ikke.

Her er åttende reisebrev:

Hallo? Er jeg her? Ja, her er jeg.
Hvem er jeg? Jeg er jeg, jeg. Det er jeg, det. Pjotr Wrcksickztki.
Jeg er i livet. Hvem hadde ikke trodd det? Jeg rasker dere nok godt over nå, gjør jeg ikke? Har dere vært befruktet for min velvære? Det er ingen grunn til å smøre seg med engstelsen, jeg er bare bra. Jeg er i landet.

Men hvis dere tenker at det bare har vært enkelt og enkelt, må dere tenke dere om enda en gang til. Jeg kan skrive det ned på papiret og skrive under, jeg har bedt til min ortodokse gud, jeg har grått mange tristetårer siden jeg hørte fra meg selv sist, som er mer eller mindre omtrent en måned og en måned og en måned og en måned og en måned siden. Mye har skjedd. Jeg skal fortelle dere alle sammen.

La meg kapitulere. Forskermann Steve ga meg og Johnny Pingvin på båt da jeg gjorde mytteriet, som jeg måtte gjøre, Johnny hadde skjør buk. Vi ble lastet i livbåt og bedt om å seile i vår egen sjø. På den sjøen var vi i en uke og en uke og en uke. Det var mange uker. Jeg har ikke tall. Johnnys kropp ble tynn som florlett undertøy, hans fjærdrakt var i ulage. Det så ut som i mørket. Men han gjorde så godt han kunne. Stakkars Johnny. Øyet fuktes bare ved tanken.

Jeg husker jeg sov i livbåt, anføttes med Johnny. Vi sov vår modige søvn. Vi var trøtte av hverandre. Vi kjeglet. Det var Guffens stemning etter hvert. Han ble ikke finere i farten. Hver morgen lignet han mindre og mindre på en pingvin, og mere og mere på noe som ikke er pingvin. For eksempel eikenøtt. Han lignet ikke på eikenøtt, men det er et for eksempel. En eikenøtt har lite til overs for pingvin og omvendt. Johnny transformerte seg i sin sykdom. Han lå på buk i båt den morgen jeg våknet på strand. Ja, det er sannhet. Jeg våknet og var på strand. Raskt gjorde jeg strandhogg for ikke å miste finfin båtplass. Vi var kommet til landet. Aj, aj, aj som det heter. Jeg var glad som laksen. Jeg ropte og skrek med min mannestemme. Johnny sa ingenting, han lå på buk og var takknemlig med u foran. Det var i det minste i min tanke at han var. Han ser kanskje ut som om han skal på ballen fordi hans pels ser ut som en dressing, men det er bare utenpå utsiden. Innvendig er han uten manérer.

Jeg undersøkte vår situasjon. Den var spesiell. Vi var på øde øy, midt i havet. Det var ikke godt å si noe. Jeg sa ingenting. Johnny klaget. Han hadde vondt i sin kropp. Jajaja, sa jeg. Vi har alle vondt i kroppen. Tyst, hør, sa jeg og la min hånd som konkylie om øret: hører øret ditt, Johnny? Det er lyd av alles kropp som gjør vondt. Jeg sa ikke dette for å gi ham smerten, men jeg ville han skulle vite at vi alle er i samme båt. Selv om vi er i forskjellig båt på forskjellig sted. Men alle mennesker har smerten. Det är själva livet, sa jeg. Dette ville ikke Johnny skjønne seg på, hans forståelse for svensk filosofisme er full av beskjedenhet. Klageape! Det var det jeg ropte til ham, men han kom ikke opp av late buk og ombord på land for den skyld. Jeg ropte igjen: Late klageape! Han rørte seg såvidt knapt. Stakkars Johnny. Jeg gråter tristetåre mens jeg skriver dette, for jeg visste ikke hva godt var for ham da og der. Jeg var så opptatt av min egen kropp. Jeg var av skyelig. Jeg er angeren nå i dag og i går. For jeg gjorde noe som var klokt med u foran:



Sint mann som jeg var, gikk jeg til livbåt og hentet pingvin. Jeg trakk han etter hals på land og det likte han ikke. Det fikk ham til å dø. Der døde han, min venn, min bekjente, Johnny. Jeg holdt ham i flapp eller luff eller hva man kaller pingvinens hånd. Vinge? Jeg er ikke bekjent med det rettferdige ord. Jeg sørget for å sørge. Da jeg var ferdig, skar jeg Johnny i to og spiste hans innhold. Det varmet i tom buk. Jeg ble glad i sinnet, og mitt hår ble mykt og smidig som silke. Mitt neste glupe stykke svenn ble å lage sko. Med skarp stein skar jeg til Johnnys dressing og med liane bandt jeg fast hans pels rundt foten og foten. Det ble lekker sko, for å si det mildt. Jeg følte meg som en mannekeng der jeg gikk av sted, selv om jeg var trist. Men den jevne kvinne som går mannekeng er trist fordi hun er for tynn til å spise næring.

Siden den dag har jeg levd over på kokosens nøtt, frukt jeg finner her og der, en rot, og fugl. Ja du leste det riktige. Jeg spiser mange fugler. Du tenker hvordan det lar seg føre gjennom? La meg fortelle dere hvordan det har seg slik. Det har seg slik at jeg fikk bøyet et tre av palme, som dere kan se av bildet. Dette ble lureri for fuglen og fuglen som er vant med at tre holder seg på plass hver eneste dag. Fuglen er ikke en lur mann. Derfor: fuglen og fuglen flyr rett som det er inn i tre av palme og faller om av død. Da kaster jeg kroppen min over og eter den med huden og håret. Jeg er blitt litt vill mann, det kan jeg berette. Men livet er slik her på landet. Det är själva livet. Mat her er rar. Ikke som å spise hjemmet. Mat ser morsom ut og gir gjerne trang mage. Man må passe på og spise alle tabletter man får tak i.



Men la meg fortelle en fortelling om noe annet enn det jeg har fortalt om nå.

Etter en måned og en måned på øy, fikk jeg forstand for at jeg kjedet meg. Det gikk opp for meg som troll i eske, og jeg fikk forstand for at jeg ikke lå i skipets lei. Slik ville jeg ikke bli reddet. Og det er jo min plan. Jeg vil reddes av en mann med sterk arm som kan ta meg inn i skuten sin og seile med bort fra pent, men skremmeensomt sted. Derfor kikket jeg mot horisont og forelsket meg i annen øy som lå godt til. Aha! Det var min tanke. Hurtig som vinden laget jeg farkost for å komme meg til mer tiltrekkende øy. La meg vise noen fotografiske bevis:


(Her er jeg før avreise. Det er lett å se at jeg er fuktig i øyet og i øyet. Jeg er ikke bra her. Jeg ser ikke ut som jeg skal. Det er fordi jeg allerede har savn etter øy jeg skal dra fra. Det er rar greie. Jeg er semental. Men videre må jeg)


(Her vifter jeg farvel til øy jeg har døpet no.1 og setter mitt seil mot øy jeg vil døpe no.2 så fort jeg bestiger henne.)


(Her passerer jeg øy som er interressant med u foran, jeg kaller den no.1B. Jeg satte aldri fra meg fot på den øy. Men se hvor strålende jeg er i kveldens lys. Mitt hår ser vakker ut som myk kosmonauthatt. Jeg måtte sette fra meg fotokamera på en øy jeg kaller no.1C og la det få utløsning av seg selv mens jeg hoppet i kano. Så måtte jeg tilbake og ta det med meg igjen. Men det var verdt sin pris.)

På øy no.2 har jeg vært fra jeg kom hit. Jeg er nok det første menneskebarnet som har vært her. Det er en øy med sjarmørens trekk. Den er liten, men full av praktiskhet. Den har en fin fin strand, og i nattens mørke og også i mulm sov jeg i skog blant tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre og tre. Det var før jeg gjorde min oppdagelse. Ja, du tenker med den riktige hatt, jeg føler meg som om jeg skulle føle meg som Robin San Crusoe. Jeg benytter meg av det som kommer min vei, det som kommer rakende på ei fjøl. Jeg er for alle ting jeg vet med sikkerhet ikke i skpets lei heller her, men jeg er i lei for rekved og ting. Mange kaster underlige gjenstander over bordet. Alt fanger jeg med mine lange armer om det kommer inn i stranden min.

Her er det første som kom:



Det er ikke det verste, det kan jeg fortelle dere når som helst. Jeg var glad som klatremus og satte meg i sol med en straks, selv om rognebærbusk ikke trives i varme og klager nøden sin, men på det øret har jeg jeg jo ikke hørselen. Igjen var jeg på ferie. Men med plutselighet tenkte jeg på Johnny. Jeg så på min fot og min fot. Der hang han fast, gamle pingvin. Jeg var varm på bein. Da ble jeg glad en gang til. Johnnysko virker også vidunderlig som svømmefot når jeg er i badet.

Den siste uke og uke og uke og uke har jeg fått glup tanke. Jeg har startet butikk. Som en amerikansk mann har jeg bygget meg opp fra bakken. Jeg startet med tom hånd og tom hånd. Siden fylte jeg den med ting. Nå har jeg mange ting. Jeg har bygget meg hus jeg skal leie til turisten når han kommer. Og genitalt: Jeg har bygget brett å seile på, i sprelskhetens farger. Det ser ut som tivoli hjemme i beelskete Ukraina. Viktoriya ville ha blitt full av lykke og kysset min smidige trut om hun hadde vært her og sett min stykke svenn. Men hun er ikke her. Det er jeg full av beklagelse for. Jeg hytter min neve. Ingenting skjer. men la meg ikke tenke tanken om det nå. Jeg vet at jeg vil finne henne tilbake når jeg er tilbake i norgeland. Det kan bli før. Det kan bli siden. Det er ikke godt å mene noe om. Men om det er gjettekonkurransel, gjetter jeg på siden. Husk det! om dere har konkurransel. Jeg vil gjerne vinne en slik konkurransel. Jeg behøver noe å bære mine gaver til Viktoriya i. Jeg kan legge kr. 100,- i pott. Og ta med frisk nøttekokus til dere.

Men brett til å seile på, det er altså min genitale idé. Jeg vil leie dem ut til turist når han kommer. Han kan seile lykkelig rundt og bo i prima bungalow. jeg vil ikke forstyrre ham. Men jeg vil tjene hans penger, slik at jeg kan reise fra denne øy som er pen som latvisk magedans, men ensom som en sang om ensomhet.



Jeg håper dette brev finner dere vel bevarte. Jeg er full av beklagelse for at jeg ikke har skrevet for dere i så lang tid, men det var først for litt siden at det reket inn blyant og papir på min strand. Siden ventet jeg lenge på flaske til å poste brev i, og så, om dere kan tro det, måtte jeg, hva heter det, jojo-mensen, vente på en kork.

Jeg lover å beskrive dere så raskt jeg er på hav igjen. Det kan bli før eller siden (husk min gjetning til konkurranselen). Nå putter jeg brev i flaske og sender i stedet. Jeg har allerede blitt bestemt på hvor jeg vil dra. Men det hemmeligholder jeg for dere. Så kan dere gnage nysgjerrighetens pinne.

Måtte hellet stå kjekken bi!
Den vennlige hilsen
Pjotr Wrcksickztki