onsdag, november 07, 2007

Fra Arkivet II: Om skuespill av Bye og Udnæs

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostage (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006/2007. Nummer to ut er skuespill av Anders Bye og Sverre Udnæs.

OG NÅ, FJERNSYNSTEATERET!
Johan Harstad



Jeg er født for sent. Slik har det alltid vært. Forsinket allerede fra starten av. Jeg vokste opp med venner som var noen år eldre, de hørte på Kiss, de hørte på Iron Maiden, senere Joy Division og hva vet jeg ikke. Jeg gjorde det samme. Men alltid for sent. Da jeg satte på platene, var jeg for liten til å kunne legitimere at jeg likte dem, og da jeg ble gammel nok var bandene allerede oppløst, vokalistene døde eller tilbake i vanlige jobber. Det samme med film, med tv-programmer. Det hele var over og bare ryktene lå igjen. Jeg var sistemann i mål. Jeg lurer noen ganger på om den setningen jeg har hørt oftest i livet er denne: ”Men det er du jo for ung til å huske.”

Jeg er født i 1979. Jeg klamrer meg til søttitallet med avbitte, nervøse negler. Og i det jeg skal til å skrive det magiske ordet, kan jeg allerede høre motstanden som automatisk uttales, fra hver eneste person født 1978 eller tidligere. Men jeg sier det likevel: Fjernsynsteateret.

Men det er du jo for ung til å huske? Ja. Men jeg vokste opp i et land av evige repriser og forsinkelser, hvor mandagsfilmen hadde gått på kino nøyaktig et tiår tidligere og hvor frekvensen av minneprogram om andre verdenskrig lett kunne gi inntrykk av at krigen fremdeles pågikk der ute. Jeg sydde blendegardiner på tekstilen. Vi hang dem aldri opp. Det må ha vært våpenhvile de årene. Men altså, fjernsynsteateret. Jeg husker hovedsaklig noen fine Ibsen-forestillinger. En reprise på Becketts Krapps siste spole som var skremmende i seg selv, og som ved hjelp av NRKs eget unheimlich-filter bare ble rarere. Jeg husker mine foreldre snakket om finsk fjernsynsteater. De snakket med lave stemmer og panikk i blikket. Det var ikke bedre med det norske. Ja, jeg vet det, det ble laget noen virkelig flotte produksjoner i årenes løp, og det var en fin tanke at fjernsynsteateret skulle kunne konkurrere med Nationaltheatret om publikum, som det også var en fin tanke fra kringkastingsjef Hans Jacob Ustvedt at NRK skulle ”provosere og frigjøre”. Men som det står på NRKs egne sider, den dag i dag: (om fjernsynsteateret) "Og da det ble sendt i fjernsynet, så oppsto det en eiendommelig form for kulturkollisjon mellom folk flest og deres talsmenn på den ene siden, og den kunstneriske ambisjonen på Marienlyst på den annen side."


(Fjernsynsteateret viser Becketts Krapps siste spole)

Jeg var selvsagt for ung til å få med meg fjernsynsteaterets storhetstid. Derfor har jeg gjennomført en reise til fortiden, via litteraturen, og jeg har gjort det på vegne av alle oss som ble født for sent. Jeg har lest meg inn i norsk fjernsynsteater.

Jeg startet med Anders Byes samling 7 spill, og det første stykket i boken heter symptomatisk nok Alltid noe trist og deprimerende. Det ble vist første gang i 1969, og det er et underlig stykke tv-dramatikk, dette. Pelle og Laila sitter og glor på tv (de ser rett mot kamera, slik at publikum blir hva de ser på og omvendt), snakker litt fraværende til hverandre, og får besøk av Kristian, som også blir sittende og stirre. Senere dukker også det pertentlige paret HUN og HAN opp, og til slutt sitter de der hele gjengen, fastlåst til globoksen. Det kan i første omgang virke svært datert, bare sceneanvisningen gir et tydelig bilde av tiden det ble skapt i: ”Teakbord, bokreol, lampe langt ned over bordet, negerhode og et par andre turismegjenstander på veggen.” På dette tidspunktet har jeg bestemt meg for å skrive sarkastisk om norsk fjernsynsteater, slik det er vanlig å gjøre. Men jeg får det ikke helt til, for allerede etter et par sider dukker det opp replikker som, om enn enkle og tydelige, har en slags sarkasme i seg som nøytralisere min egen. De ser på tv, det handler om Vietnam eller ikke om Vietnam, og følgende dialogbit dukker opp:

KRISTIAN: Kan vi ikke bare se på dette og så skru av etterpå?
PELLE: Etterpå hva?
LAILA: Etter krigen...


Og da de skrur av en side senere, går skjermen i svart et øyeblikk og bare stemmene blir igjen, som om vi ikke engang var verdt å se på. Og herfra blir det rarere. Vi blir vitne til en kranglete dialog om hvor mye karakterene kjeder seg og hvor kjedelig det er å se på tv, hvor kjedelig det er alt sammen. Og så, når det er som kjedeligst, begynner de gudhjelpemeg å se på fjernsynsteateret! Det hele tar en pervers meta-vending, vi får kjedsomheten i retur, i dobbel styrke og det er et nesten vellykket rollebytte mellom seer/leser og aktører, samtidig som det er nesten vakkert selvbevisst:

(diskuterer fjernsynsteateret)
HAN: Hva er det om – ?
PELLE: Å det vanlige. Moderne søl. Ingen handling. Bare mennesker som sitter og snakker om ingenting –
LAILA: Og krangler. (...) Alltid skal de sende noe trist og deprimerende, hvorfor kan vi aldri få noe å bli glad av –


(og en side senere, på klassisk vis)

KRISTIAN: Nei. Det er ikke rare greiene –
PELLE (til skjermen): Hysj! Hva sa han?
LAILA: Jeg hørte ikke. Hva var det han sa?


For var det kanskje ikke slik, at uansett hvor kjedelig det var, så måtte man følge med? På samme måte som en halv million mennesker sitter pal hver uke i 2007 og ser storbonden i Farmen stå og se maling tørke en halvtimes tid.

Poenget er at, på tross min motvilje, merker jeg at det er et eller annet merkelig engasjerende i dette klassiske stykket norsk fjernsynsdramatikk. Det går an å lese det. Jeg kan se for meg hvordan det må ha sett ut på tv, og jeg plages nesten av å måtte innrømme en viss aktualitet i stoffet, som i denne dialogen:

PELLE: Slåss for fedrelandet – vil du være med på det?
KRISTIAN: Hvilket fedreland?
PELLE: Vårt fedreland.
KRISTIAN: Mot hvilket fedreland?
PELLE: Mot hvilket fedreland? Mot Sovjet for eksempel?
KRISTIAN: Kan vi ikke heller slåss mot Kina?
PELLE: Jo, gjerne det. Kina passer bra.
LAILA: Det er jo veldig stort.
KRISTIAN: Ja, kanskje vi heller skulle finne et mindre land? Hvorfor ikke for eksempel...
PELLE: Madagaskar.
LAILA: Madagaskar er vel ikke fiende?
PELLE: Nei, men det kan bli det!


Men det er fjernsynsteateret, det er det. Og fordommene mot det finnes av en grunn. Det hele eskalerer, det krangles, det kjeftes og det ropes høyt om frykten for verdenskrig, man må engasjere seg for alt går til helvete, og det hele avsluttes i en kakafoni av stemmer som snakker om NATO og Sovjet og imperialister og kommunister og forrædere. Og så kan man tenke seg at hallodamen kom på skjermen ved teppefall og beroliget det norske folk med myk stemme og sang dem i søvn fram til en ny arbeidsdag med like umulige fremtidsutsikter.

Alltid noe trist og deprimerende utgjør sammen med Idag død, imorgen rosenrød og Smilet (alle av Anders Bye) en del av kjernen i fjernsynsteaterets gullalder. Det samme kan sies om Sverre Udnæs, som blant annet stod bak det kjente skuespillet Kollisjonen, som ga publikum et helt nytt syn på Arve Opsahl, Aud Schönemann og Sverre Holm. Blant hans fjernsynsteatertekster finnes Lek (1966), Symptomer (1971), Aske (1973) og Visittid (1976). Jeg velger meg Visittid, simpelthen fordi det på baksiden av utgivelsen Tre tv-spill står at Visittid ”vakte stor oppmerksomhet og debatt” da det ble sendt vinteren -76. Det høres bra ut. Her er det bare å gi seg i kast.

Men. La det være sagt med en gang, jeg aner ikke hva debatten dreide seg om. Var det innholdet? Var det en stigende irritasjon over NRKs hang til konfronterende og aggresiv, moderne dramatikk som gjorde seerene lett deprimerte hver eneste tirsdag? Det er ikke godt å si. Det er ikke godt å bli klok på stykket, og i enda større grad enn hos Bye føler jeg at jeg opplever et autentiske NRK-øyeblikk med dette stykket, om enn tretti år forsinket. Jeg skjønner ikke helt hva de snakker om, men samtidig makter jeg ikke legge det fra meg. Jeg fortsetter å lese, slik jeg tenker meg at man fortsatte å se, om ikke annet så for i det minste å forstå hvorfor i all verden de skulle være så sinte på hverandre.

I Visittid møter vi enkemannen William, en 55-åring som har et noe uavklart forhold til jevngamle Lisbeth, som nylig har flyttet inn hos ham. De forbereder en formell middag hvor hans døtre Karin (og den noe uspiselige kjæresten Martin) og den psykiatrisk institusjonaliserte Lille Lene (”hun heter Helene!”) er invitert. Det vil si, det hele er litt uklart, på nærmest Lynch-aktig vis. Eksempelvis:

LISBETH: Nei, jeg veit ikke. Vil du ha mer øl, Willy?
(William svarer ikke.)
LISBETH: Du vil nok det...
WILLIAM: Jeg skjønner det ikke... hun sa hun skulle vente... ? Kofferten?
LISBETH: Forsiktig med gardinene!
KARIN: Jeg har ikke rørt dem.
LISBETH: Jo du... Nei... Det så bare sånn ut... Unnskyld.
WILLIAM: Kofferten... ?


Her er det folk som kommer og går, smugdrikking og kjefting, sårende replikker og dem som man håpet skulle komme er plutselig i veien og omvendt, og i midten av det hele står Lille Lene som et barometer på galskapen i leiligheten. Men på ny, jeg merker at jeg er på jakt etter skyts til å skrive nedsettende om stykket med, men jeg får det ikke til. Visst er det på grensen til det parodiske her og det, jeg føler meg skitten og utslitt etterpå og har lyst til å rope til karakterene at de for faen får la være å møtes hvis det skal være så jævla vanskelig hver forbanna gang (her må det inn en unnskyldning, man får fort et fjernsynsteaterspråk av å lese dette, det er lite å gjøre med det), men jeg gjør det ikke, for i disse umulige dialogene ligger også spor av Jon Fosses evne til å se nyansene og av den ulmende aggresjonen / desperasjonen som for eksempel Carl Frode Tiller er så flink til å formidle, senest i hans enakter Folkehelsa (2007).

Til slutt tvinges jeg til å innrømme det. Etter å ha lest disse lakmusprøverene på fjernsynsteateret: Kan hende var det ikke så ille likevel. Kanskje skal man ha for i det minste å ha forsøkt. Og nå som tiden har blitt moden for å utgi Wam & Vennerød og tv-serier som Malstrøm og Blindpassasjer på dvd, må det vel også være mulig å utgi en fjernsynsteateret-boks, for å undersøke om det er mulig å se disse stykkene med friskhetens blikk. Eventuelt bare for å få en ny mulighet til å a) le seg fillete eller b) føle seg lett deprimert og mislykket en stakket stund.

Men, jo, helt til slutt, en karamell. Jeg leste flere av de andre stykkene også, for å få den helt riktige fjernsynsteaterfølelsen. Dette var nødvendig, som en hestekur, i og med at jeg ikke husker dette. Og det var i Idag død, imorgen rosenrød at jeg fant en replikkveksling som nok mange vil mene er representativt for nivået, og som er nær ved å tangere språkbruken i finsk fjernsynsteater:

TANGODAMEN: Men i jøsse nam du a – de gærne har det godt.
MADAME: Hvilket?
TANGODAMEN: ”Hvilket? Hvilket?” Di horemærr!
MADAME: Du da – tøyten!
TANGODAMEN: Di møkkaræv!
MADAME: Pissoirtøs!
TANGODAMEN: Stasjonslokk!
MADAME (leter etter ord): Kasernekokotte!
MADAME: Å dra te Majorstua – di fleskebolle!
FLOWER BOY (slentrende inn til TANGODAMEN): Hva er det du roter med nå da?
TANGODAMEN: Ikke kom her og rør´a, Flower!

Hva kan jeg si? Det må ha vært dager, det der. Jeg skulle ønske jeg var født tidligere, i de vanskelige følelsers tidsalder!


______

Sverre Udnæs var en synlig og aktiv person i norsk teaterliv på syttitallet. Han var i flere år tilknyttet Fjernsynsteatret som instruktør. Foruten å være instruktør var han også dramatiker og skrev oppunder 20 dramatiske arbeider. Etter at Udnæs brått døde bare 42 år gammel i 1982, har hans dramatikk vært bortimot fraværende på norske teaterscener.

Sverre Udnæs, utgivelser:
Tre TV-spill (skuespill 1976)
I dette hvite lyset og to andre spill (skuespill 1977)
Kollisjonen (skuespill 1978)
Løvfall (skuespill 1979)

Utgitt posthumt:
Dramatikk 1964-1982 (red. Jan Erik Vold 1988)
Dramatikk 1971-1979 (red. Jan Erik Vold 1989)

Klassekampen, mai 2007