onsdag, november 07, 2007

Fra Arkivet: Om "Notes: On the making of Apocalypse Now"

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostage (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006/2007. Først ut er Eleanor Coppolas dagbok Notes: On the making of Apocalypse Now:

SCENER FRA ET EKSISTENSIALISTISK EKTESKAP
Johan Harstad



De beste kunstnerbiografiene skrives ikke av kunstneren selv, eller beundrende kolleger og professorer. De beste skrives av dem som holdt ut med dem. I dagboksform for den saks skyld, som dagens eksempel: Eleanor Coppolas Notes: On the making of Apocalypse Now.



Drøm: Det første jeg husker er helikopterne. Jeg ligger i det høye gresset, det er varmt, altfor varmt, og jeg skal til å reise meg da jeg blåses over ende av lufttrykket fra horder av helikoptre som brøler forbi meg i lav høyde, på vei mot en eller annen landsby hvor det fremdeles er noe igjen å ødelegge.

Jeg begynte tidlig å drømme om Apocalypse Now. Jeg var ti, kanskje elleve og jeg drømte scener fra en film jeg ikke hadde sett. Jeg var en elleveåring som allerede hadde rukket å forlese seg på litteratur om Vietnamkrigen, jeg hadde sett for mange filmer, det gikk ut over nattesøvnen. Men selve diamanten, den største fortellingen, den filmen som jeg, allerede tre år før jeg endelig så den, visste skulle bli stående som den viktigste for meg innen genren, hadde jeg ennå ikke sett annet enn noen stillbilder fra, svart/hvitt-fotografier og et brunt fargetrykk av en skitten elv som slynget seg innover landskapet mens sommerfuglehelikoptre flakset over den svære sola. Det var noe grandiost over det bildet, og det er det ennå. Og så hadde jeg filmmusikken. Den snikende, elektroniske filmmusikken.

Francis Ford Coppolas varslede mesterverk Apocalypse Now hadde ordinær premiere 15. august 1979, jeg var seks måneder gammel og hadde ikke anledning til å få det med meg. Jeg måtte vente til jeg var fjorten og fikk lokket en engstelig kompis til å sette på pappaens videospiller kl.22.00 og ta den opp fra TV1000. Siden har jeg sett den et utall ganger. Som så mange andre i min generasjon, vi som gjorde piratkopieringen hjemmebasert da vi som DVD-Jon knakk koden og skjønte at det var mulig å koble to videospillere til hverandre og sette den ene på PLAY, den andre på REC. Det er jo tross alt en film som etterhvert, på grunn av sin kompleksitet og, hva skal jeg si, kulturelle spredning, står på vippen mellom å være det store opuset den engang var, og å være filmens svar på Vivaldis Fire Årstider. Det er en film man ikke like gjerne siterer fra lenger. Det har blitt for enkelt. Men likevel, den filmen står fremdeles for meg som en av de aller viktigste filmene, et av de viktigste referansegrunnlagene, et av de beste eksemplene på hvordan lyd og bilde kan samarbeide. Jeg blir bare ikke klok på den filmen. Jeg tror den representerte barndommens mareritt.

Og i voksen alder, noe ganske annet. Det er ikke lenger Vietnamkrigen jeg tenker på når jeg ser den. Nå tenker jeg mye mer på den som en produksjon, som et produkt, som et verk. Og jeg tenker at problemene og redslene karakterene formidler i filmen nesten forsvinner i bakgrunnen for et mer presserende og usynlig traume, regissørens skrekk, den egentlige historien i Apocalypse Now, fortellingen om en film, et gigantisk pengeprosjekt, et familieliv og en manns liv som står i fare for å havarere totalt.







Apocalypse Now er mye vakrere fotografert enn bakgrunnshistorien, men det er bakgrunnshistorien som er den mest interessante, og det er den Notes forteller om. For det var kanskje Francis Coppola som lagde filmen. Men det var kona Eleanor som skulle holde det ut. Det var hun som skulle holde familien i sømmene, holde galskapen fra døren og viktigere enn det, det var hun som skulle finne sin egen funksjon i samlivet med en mann som konstant var opplsukt i en produskjon av fryktelige proporsjoner.

Så derfor dette: At det ikke handler om Vietnam og mer eller mindre sinnsyke oberster, filminnspilling i midten av filipinsk borgerkrig, at det ikke handler om en overvektig regissør og hovedrolleinnehaver der førstnevnte truer med å ta livet av seg og sistnevnte ikke husker replikkene, at det ikke handler om Dennis Hopper høy på syre i toppen av et tre og Martin Sheens hjerteinfarkt og budsjettsprekk som kan ta nattesøvnen fra den beste, men at det handler om henne, Eleanor Coppola, eller mer presist: ja, det handler forsåvidt om alt dette andre også, men det er alt sett gjennom hennes øyne, fortalt av henne. Og på samme måte som Grant Gees Radiohead-dokumentar Meeting People is Easy får en til å tenke seg om en ekstra gang før man starter et band, får denne dagboken en til å tenke seg om en ekstra gang før man blir sammen med, eller gifter seg med, en kunstner. Hmmm. Vil jeg tro.

Og her er vi ved kjernen av problemet. Eller fascinasjonen. De fleste filmbiografier, band- og forfatterbiografier fortelles utenfra, med fokus på, og ofte en lite skjult nesegrus beundring for kunstneren, mens dette er en biografi i dagboksform, der den biograferte er forsøkt marginalisert til fordel for biografen. Som igjen styrker hans tilstedeværelse. Det er Elanor Coppolas historie som skal fortelles, men den er umulig uten å også fortelle Francis Coppolas historie. Slik kaptein Willards historie i filmen er umulig uten oberst Kurtzs. Notes gir et nokså enestående innblikk i kulissearbeidet og viser akkurat hvor overveldende det kan være å finnes i skyggen og lyset av et menneske som er så til de grader opphengt i hva han driver med. Hun skriver entusiastisk om hans seire og fremgang, hun unnskylder ham og bærer ham fram, hun bejubler ham og dekker over hans feil, sørger med ham når det går til helvete. Og langt der inne i henne, langt inne i boken, lurer hun på om det ikke også er slik at hun noen ganger også ønsker at han feiler, om ikke for annet så for at det er slitsomt å bejuble ektefellen sin konstant, eller fordi hun rett og slett vil ha mannen sin tilbake.

Det er hjerteskjærende noen ganger. Som når hun forteller om hvordan hun drar med seg de små barna verden rundt uten ham, hvordan hun blir gitt i oppdrag å lage dokumentarfilmen om innspillingen (lansert 1991 som Hearts of Darkness: A Filmaker’s Apocalypse) og hvordan hun veksler mellom å tro at hun kan utgjøre en forskjell i dette vanviddet og å tro at hun bare leker et ekte menneske med et ekte oppdrag og ekte utstyr. For hva er hennes egentlige funksjon? Å være et utøvende menneske eller den evige benkesitter for en mann som ligner mer og mer karakterene han forteller om? Eleanor Coppolas eksistensielle dilemma er på ingen måte mindre enn mannens, de står begge i fare for å miste seg selv en gang for alle, det er en kamp på liv og død, og den utspilles i midten av Asia, blant helikoptre og løskrutt og tyfoner og pengeproblemer, med myriader av statister og skuespillere og filmcrew som alle er direkte bekymret for både produksjonen og sin egen mentale helse.

I lys av denne boken har Apocalypse Now forandret seg fra å være en smått filosofisk krigsfilm til å bli en variant av Scener fra et ekteskap, og for min egen del har den vært en usedvanlig viktig leseopplevelse. Ikke bare er den innimellom godt skrevet og godt tenkt, den tvinger meg også til å stille meg selv en del spørsmål i forhold til hva jeg driver med: Hvordan er det å leve med en forfatter som gjerne starter på en ny bok før støvet av den siste har lagt seg og som alltid lever to liv samtidig? Er det uproblematisk å leve så nær inntil en person som forsøker å komme så dypt som mulig og som er så opptatt av kontroll i alle ledd at han har timelange møter for å bestemme bulktallet i trykkepapiret og som glor på teksturprøver av bindet med forstørrelsesglass? Prioriterer jeg riktig, alltid? Jeg har som mål at jeg skal være like enkel eller komplisert å tilbringe tid med som en, tja, rørlegger. Men fungerer det? Det er ikke lett å si.

Men likevel, i et forsøk på selvinnsikt – jeg våger å tro jeg er hakket mer stabil enn Francis. Det er da også – enn så lenge – billigere å skrive bøker enn å lage film. Og jeg har fremdeles til gode å true med å skyte meg selv, for eksempel. Dessuten, jeg har en grunnregel jeg skulle ønske jeg kunne hviske til regissøren mens jeg leser hans kones dagbok (som ja, absolutt, føles veldig invaderende noen ganger, det er tross alt en annens kone, det skal man respektere) og tenker at han er for dypt inne i det, for langt avgårde: Du må huske at det skal være en virkelighet å leve i etter at du er ferdig også. Det må finnes noen å lage disse filmene, bøkene, platene for. Men når det er sagt, på tross av at forskjellene mellom undertegnede og regissøren er større enn likhetene kan jeg kjenne meg igjen i mye av hva hun skriver om arbeidet hans, oppsluktheten, omfanget, og det er tidvis vanskelig å lese om hvordan hun står hjelpeløs ved siden av ham og ikke kan gjøre annet enn å se usikkerheten demme seg opp i ham, usikkerheten på om han er på riktig spor, om det vil gå, hvordan problemer skal løses i hodet hans før han kan sette planene ut i livet. Å skrive bøker, lage film eller musikk eller kunst krever mye energi, tålmodighet og en god porsjon mot. Blablabla. Men det gjør det faen meg for å stå ved siden av dem som driver med dette også, særlig når det er en person som tar så mye plass som Francis gjør, og som veksler mellom ståltro på seg selv og sine kommende prosjekt og den totale håpløshet:

1978, May 10, Flight from NYC to San Francisco
(...) I found this note in the typewriter that he had written to himself: ”What are my problems? My greatest fear – I’ve had it for months – The movie is a mess – A mess of continuity, of style – and most important, the ending neither works on an audience or philosophical level. Brando is a disappointment to audiences – the film reaches its highest level during the fucking helicopter battle.
My nerves are shot – My heart is broken – My imagination is dead. I have no self-reliance – But like a child just want someone to rescue me...”



På den annen, og mer hyggelige, side, Notes forteller også om noe positivt, nemlig hvordan han lar henne ta del i prosessen så mye han klarer, hvordan hun opplever å være en del av det hele (i det minste noen ganger) og hvordan hans stadig mer intense arbeidsinnsats ikke bare gjør det tydeligere for henne at hun tross alt elsker ham, men også tydeliggjør forskjellene som gjerne har irritert henne i lang tid:

1976, August 31, French Plantation Set
(...) I like to leave the past in the past. It is really over for me. When I am not in the present, I am speculating about the future. Francis feeds very strongly on the past. He looks at the present through the past. We are such opposites. (...) I spent a lot of years resisting the differences, being angry, making myself right and him wrong. The more I see him as he is, my total opposite, and enjoy with amazement how we are attracted to our polar opposites, the more I love him.

Som litteratur er også Notes spennende. På tross av at man vet at det ble film, ser det mørkt ut noen ganger, og godt redaktørarbeide har luket bort de fleste dødpunkter i fortellingen hennes. Tilbake står to hovedlesninger, som er samtidig atskilt og ufravikelig sammenfiltret: Tilblivelsen av en stor film og ekteskapets nesten-oppløsning.





Tilbake til start: Apocalypse Now har forandret seg igjen, som film. Jeg ser den og er reddere enn noen gang. Like redd for innholdet og indikasjonen den gir om at virkelighetens verden og helvete tidvis kan være to sider av samme sak, men også redd for den skjøre balansen som alltid vil være tilstede i produksjonen av noe man vil skal glede mange, men som like gjerne kan ende med å ta knekken på den eneste publikummeren som egentlig betyr noe.

Klassekampen, september 2007