søndag, desember 16, 2007

Fra Arkivet III: Om "Dagbog fra Dogville"

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostage (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006/2007. Nummer tre ut er Dagbog fra Dogville av Kirsten Jacobsen

HUNDEDAGER / VEGVESENER
Johan Harstad



Som forfatter blir jeg ganske ofte stilt det klassiske spørsmålet: Hvor får du inspirasjon fra? Det kan være et nokså klamt spørsmål å få, stort sett fordi ordet inspirasjon gir visse assosiasjoner til en form for guddommelig opplysning som kommer uventet og plutselig, og får forfatteren til å kave ned sitt mesterverk på håndlagde bokruller eller tilsvarende. Det foregår jo selvsagt ikke sånn, i det minste for de aller fleste. Tror jeg. For min del er det i hvert fall ikke slik jeg jobber. Men, på den annen side, spørsmålet er interessant av to grunner; for min egen del fordi det gang på gang tvinger meg til å tenke over hvor motivasjonen (som et forslag til et mer presist ord enn inspirasjon) kommer fra, men også fordi det til en viss grad belyser at motivasjonen til å skrive bøker på mange måter kommer fra de samme kildene som får andre folk til å gå på jobb og utføre sine arbeidsoppgaver. Kan man tenke seg.

Altså, når jeg tenker etter: Litteratur er en grunnstein i min, la oss kalle det, motivasjonsbeholder, altså den mentale kassen man fyller med ditt og datt til to eller flere av objektene reagerer med hverandre og former en tanke, som senere blir en idé, og som, får man da håpe, skaper en kjedereaksjon som til slutt produserer viljen til å skrive en bok. Film er en annen viktig grunnstein, slik musikk også er det, og jeg finner det betryggende å vite at disse for min del har samme viktighetsgrad som litteratur. Utover dette, mener jeg også at tv spiller en viktig rolle, gjerne dårlig tv, det er bemerkelsesverdig hvor mye man kan få ut av å se på dårlig tv, og jeg tenker ofte at jeg ser alt for lite av den slags. Men nok om det. I tillegg til disse ingrediensene, selvfølgelig sammenblandet med det aller meste man tenker, hører, sier og opplever fra dag til dag, finnes det en viktig crossover-kilde, som til tider er mer virkningsfull enn alle de andre formene for motivasjon. I mitt tilfelle gjelder det hva jeg liker å kalle Vegvesenet-litteratur. De fleste som har vært utendørs har på et eller annet tidspunkt observert folk fra vegvesenet (ja visst, Mesta, bla bla bla) som utfører arbeid i veikanten. De aller, aller fleste av oss har også stusset over at det stort sett bare er to personer som jobber, mens fire, fem andre står tafatte og ser på, gjerne røykende. Jeg har tenkt at de er late. Men de er ikke det. De bare samler motivasjon.

Vegvesenet-litteratur for meg er bøker om folk som gjør noe. Det er ikke biografier, men det er gjerne intervjubøker (Woody Allen on Woody Allen, Trier on von Trier og Dialoger er bøker jeg stadig vender tilbake til for å motiveres) eller bøker som handler om hvordan en eller flere utførte sitt arbeid. Stort sett dreier det seg om personer som bedriver noe man kan kalle kreativt, ettersom det da er mer og hente for min del der. Jeg har aldri behov for disse bøkene i starten, behovet melder seg gjerne mens jeg er midtveis i arbeidet med en bok, på det tidspunktet hvor man har holdt på lenge, men fortsatt har lenge igjen, og trenger et slags påfyll for å la være å gå ut og gjøre noe helt annet et par års tid, eller for å hindre en i å bli liggende og se repriser på tv i to uker i strekk. Eller, simpelthen for igjen å komme på at man driver med det man aller helst vil, og at man i grunn ikke ville vært noe annet sted. Det jeg vil frem til, etter denne plagsomt lange innledningen, er at et av de ypperste eksemplene på svært motiverende vegvesenet-litteratur, er journalist og forfatter Kirsten Jacobsens dokumentarbok Dagbog fra Dogville.



Da den danske regissøren Lars von Trier gikk i gang med innspillingen av den første filmen i sin USA-trilogi, Dogville, i Trollhättan i Sverige, i januar 2002, var hemmelighetskremmeriet nesten komplett. Få visste hva det handlet om, annet enn at Nicole Kidman hadde hovedrollen og at Paul Bettany, Lauren Bacall, Chloë Sevigny og Stellan Skarsgård også hadde viktige roller. Kun en gang, etter en uke, fikk pressen komme på besøk og stille noen klossete spørsmål, før de ble kastet på dør igjen. Men for den danske journalisten Jacobsen var situasjonen annerledes. Hun fikk lov til å følge opptakene på nært hold gjennom alle de 31 innspillingsdagene, fikk frie tøyler til å beskrive alt hun så og hørte og tenkte, og det er dette som utgjør Dagbog fra Dogville, en nesten 600 siders lang dagbok fra filminnspillingen, som nitidig beskriver von Triers arbeidsmetoder og de demonene han hele tiden slåss mot, grunnløst eller ei. Det er også en bok om hvordan de forskjellige skuespillerene jobber for sine karakterer, om lysmannens jobb og produsenter og set-designere og runnere og sjåfører etc etc. Det er i det hele tatt en ensemble-bok, en fortelling om de seksti, syttti personene som sammen jobbet frem Dogville i svensk ingenmannsland. Jacobsen er journalist med øye for detaljer, og for dem som har interesse av det, er det selvsagt mye å lese her om Nicole Kidmans daglige gjøren og laden på settet og på Ronnums herregård, hvor de alle bodde, hennes personlighet og konflikter og kos med von Trier og den lett forvirrede og like lett amorøse Bettany, om von Trier som må holde blodsukkeret oppe og slappe av med porno på rommet sitt etter en hard dag på jobb. Men det er liksom ikke det viktigste. Det viktigste er at det er en bok skrevet med respekt, ikke for mye respekt, heldigvis, men akkurat passe, om det å lage en film og akkurat hvor jævlig masete det er, og akkurat hvor bra det er når det funker. Omtrent slik jeg også opplever det er når det kommer til litteraturproduksjon. Slik sett er Dagbog fra Dogville noe i nærheten av perfekt vegvesenet-litteratur. Jeg har sittet og lest denne boken, først fra perm til perm og senere stykkevis og delt, passivt registrerende på samme måte som arbeiderne henger over hvilende spader og ser sine kolleger grave frem rør og kabler i jorda. Det er en bok som gir meg viktig påfyll, gir meg ny driv om det trengs og får meg tilbake i arbeid, som om jeg hver gang har lært noe viktig av å stå der og observere, jeg kan gå tilbake til mitt eget arbeid og vite at det er meningen at det skal være akkurat så komplisert som det er, og at noen dager er det bare søppel som fester seg, også for folk jeg respekterer høyt, mens man andre dager får det man vil ha og mer til på første forsøk. Jeg kan adoptere overraskende mye av arbeidsmetodene til mine egne prosjekter, og hele tiden utfordres jeg til å tenke på hvordan jeg selv jobber og hva jeg vil ha ut av det, stort mer fruktbar input kan man nesten ikke be om fra en bok. Og på toppen av alt, jeg kan fra tid til annen glede meg stort over at jeg slipper å forholde meg til skuespillere som kan være nokså vrange å ha med å gjøre.

Men, meningen med å skrive om denne boken, var jo ikke å sløse bort to sider på å fortelle at jeg har hatt en fin opplevelse og så håpe at andre finner andre bøker som kan glede dem. Jeg tenker naturligvis at Dagbog fra Dogville er en bok for flere enn meg, for flere enn forfattere og andre puslere uten fast inntekt. Om jeg skal tro på det jeg selv skrev innledningsvis, vil jeg også tro at det er en bok som kan gi en form for motivasjonspåfyll til langt flere, uavhengig av hvordan man tjener til livets opphold. De eneste som kanskje bør holde seg unna, er vordende regissører som er i ferd med å gå i gang med sin første produksjon. Den kan muligens få en på bedre tanker.



Det er også fullt mulig å gi blaffen i den motiverende lesningen, og i stedet lese boken som en tilnærmet roman. Det er nok fremdrift, nok dramaturgisk fint plasserte konflikter og problemer, store og små, både i forhold til de involverte personene og produksjonen som sådan, til at det til tider er ganske spennende lesestoff. Om man leser den slik, vil det kunne bli en fortelling om en amerikansk kvinne ved navn Kidman som nok føler seg en smule ensom og overveldet midt i de svenske skoger, mens om gjør så godt hun kan uten å kreve all verden av noen, i motsetning til bifiguren Bacall, som har en fortid som skuespiller i Humphrey Bogart-filmer, og som derfor ikke er fornøyd med å stå og late som om hun raker i et bed som ikke finnes uten å si et eneste ord, dag ut og dag inn. Det blir en fortelling om en ung engelskmann ved navn Bettany som ikke har selvtilliten som trengs, som er nær ved å få sparken under opptakene og som blir akkurat litt for betatt av Kidman. Og på toppen av dette, den store far, den store baby, Lars von Trier, som kanskje er en despot, som kanskje er en forferdelig bra fyr som bare er livredd for at alt skal falle sammen mellom hendene hans, og som trøstes av det samme ensemblet som han minutter senere kjefter på, når han ikke mottar en ny tørr t-skjorte hvert 30. minutt, eller sin blodsukkerhevende sandwhich i tide. Man kan også lese boken og overveldes over Jacobsens evne til å være overalt, hele tiden, og til å få med seg alt, alltid. I tillegg er boken gjennomillustrert av Rolf Konows fotografier fra settet, som er så gode at de i seg selv er verdt prisen.

Jeg liker å tenke at det er en bok av verdi, også for dem som ikke kunne fordra Dogville, eller som ikke fordrar von Trier generelt, men det er klart, det hjelper på å ha en fascinasjon for såvel regissørens metode og filmens form, som altså består i at filmen er innspilt på et enormt scenegulv, hvor hus og de fleste objekter og rekvisitter stort sett bare er markert med krittegninger på det svarte gulvet. Og så er det nok en forutsetning å ha sett filmen. Det er også mulig å innvende at boken til tider er for monoton, i og med at den møysommelig beskriver dag for dag, opptak for opptak, og som ellers i livet, noen dager er kopier av de forrige. For min del er det en del av styrken, jeg vil vite at von Trier og Kidman sleit med den scenen som ble så bra, i håp om at det også kan bety at jeg på sikt vil kunne få til den scenen som nå ikke sitter helt i mine egne prosjekter.



Det kan oppsummeres slik: Noe av det mest motiverende for meg er å lese om personer hvis arbeid jeg setter stor pris på, som gjør så godt de kan for å lage noe som de er redde for lage nettopp fordi de kanskje ikke vil få det til. Det handler kort sagt om mot, tror jeg. Og om en regissør mange har et ambivalent forhold til. Å lese Dagbog fra Dogville er å møte seg selv i døren. Og det kan være ok å gjøre fra tid til annen, så man ikke glemmer hvem man er og hva i helvete man holder på med.