søndag, desember 16, 2007

Fra Arkivet IV: Om grafiske romaner.

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostage (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006/2007. Nummer fire ut er en presentasjon av grafiske romaner.

SKRIFTTEGNING
Johan Harstad

Litteratur kan selvfølgelig være så mye. I forbindelse med at jeg utga en roman i fjor, var jeg noen dager i Oslo (før jeg flyttet hit), jeg bodde på sofaen til min gode venn som for forvirringens skyld også heter Johan, og hans datter Mira, som da var 4. Vi skulle ha en slags lanseringsfest den kvelden og det sto stabler av romanen rundt om i leiligheten og Johan (ikke meg) ga Mira en av dem, men hun la den raskt bort og ba meg lese høyt fra mummitrollboka i stedet. Jeg fikk klar beskjed fra henne om at det var alt for mye tekst og for lite bilder i min bok. Så Mira, om det ikke skulle endre seg med alderen, her får du (og for så vidt alle andre) fire gode tips til grafiske romaner som desidert skiller seg ut i mengden:

BLANKETS / CRAIG THOMPSON


Jeg fikk denne i gave fra min gode venn og eminente bokforståsegpåer Lillian Vatnøy på sensommeren, og det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Blankets er en Craig Thompsons (f. 1975) nesten 600 sider lange grafiske sort/hvitt roman om oppvekst i Wisconsin. Historien, du har hørt den hundre ganger før, men den er skrevet/tegnet med en intensitet, ærlighet og ikke minst kjærlighet som jeg sjelden har sett bedre enn akkurat her. Det handler om hovedpersonen, Craig Thompson og broren Phil, det handler om hvordan det er å vokse opp i denne forblåste (og evig nedsnødde, føles det som) delen av landet, om ikke å finne ut hvordan man skal komme seg gjennom den helvetes skolen før den tar livet av deg, om den skjøre balansen mellom brødre som forsøker så godt de kan å ta vare på hverandre, men som ikke alltid klarer det, om religion som kompliserer livet ytterligere når det passer minst, og det handler om spørsmålet: Skal man gjøre det man kan best og vil så gjerne, eller skal man gjøre det som anses som fornuftig? Og så handler det om det som gjør alt det øvrige fullstendig og komplett ubetydelig: Det handler om den første, store kjærligheten. Og på samme måte som Roy Anderssons En kärlekshistoria fra 1968 klarer det, makter Thomspon å skrive/tegne den første forelskelsen så forferdelig tydelig at det nesten gjør vondt, vondt fordi man begynner å tenke på hvordan det var, hvordan det er, når hele verden står og faller på ett annet menneske, og godt fordi man er ferdig med det og har blitt litt eldre og litt klokere, og litt sterkere, og så vondt igjen fordi man vet at det bare er noe man forteller seg selv for at det hele skal gi mening og fordi man skal være glad for at den vanskelige oppveksten er forbi og fordi man nå er på det stedet man ikke kunne vente med å komme seg til, den trygge havnen, der alle problemene ville være konkrete og løselige, der folk bare går fra hverandre av fullt ut forståelige grunner: Voksenlivet. Men det er jo ikke slik, ikke i det hele tatt. Og det er vissheten om det som gjør denne boken så god, at forfatteren vet det samme som vi har begynt å forstå, men som karakterene, den tegnede Craig Thompson blant annet, ikke vet.


SAFE AREA GORAZDE / JOE SACCO


Mens krigen i Bosnia pågikk for fullt i første halvdel av nittiårene og desperate innbyggere i beleirede Sarajevo tryglet verden om å komme dem til unnsetting, fantes det også en enklave øst for hovedstaden hvor det ikke fantes noe Holiday Inn til å huse journalister fra verdenspressen, og den enklaven var Gorazde. Selv om avstanden til Sarajevo ikke var stor, var Gorazde fullstendig omringet av de serbiske frontlinjer og dermed helt avskåret fra omverdenen og dermed overlatt til seg selv. Safe Area Gorazde handler om en by så utilgjengelig, så lite krigschic og så nyhetsuvennlig at knapt en eneste journalist orket å bruke kreftene sine på å komme seg inn i den. Men tegneserieskaper/reporter Joe Sacco gjorde det ved flere anledninger i 1995-96 og denne boken er noe så sjeldent som en dokumentar eller reportasje i tegneserieformat. Han oppholdt seg i byen over lang tid og intervjuet et stort antall innbyggere. Resultatet har blitt en bok som forklarer årsakene til borgerkrigen generelt og hendelsene i Gorazde, Srebrenica og omegn spesielt. Men likevel, det er fortellingene, de viktige og gode, som står i fokus hele tiden. Det er til tider kraftig kost, Sacco tegner det han hører og ser, og innimellom er det hjerteskjærende på grensen til det uutholdelige. Det er få smilende mennesker her, og enda verre, folkene han presenterer oss for er virkelige Men det er likevel aldri uinteressant, spekualtivt, krigsforherligende, pedagogisk eller partisk. Sacco formidler de bosniske muslimenes hverdag uten å fremstille dem som helter eller uskyldige, selv om de innimellom utfører enestående bragder og rammes uten å ha gjort noen vondt. Tegningene er møysommelig detaljerte og grove på samme tid, noen ganger minner det nesten om pre-fotografitegninger eller kobberstikk, og på tross av at Sacco tegner svært realistisk og portretterer hvert ansikt med alle sine trekk, tegner han alltid seg selv som karikatur, og man ser aldri øynene hans. Sacco selv blir slik en slags narr, en turist, et amerikansk utskudd som bare er ”på besøk” på dette stedet hvor ingen ville ha bodd om de kunne ha kommet seg unna.



Og midt oppe i all denne elendigheten er det også noen ganger direkte morsomt, forfatteren ser det humoristiske i enkelte episoder og klarer å formidle den helt spesielle svarte humoren som fremdeles lever i beste velgående i Bosnia. Joe Sacco har skrevet/tegnet flere bøker, blant annet den enestående ”Palestine”, sistnevnte utgis i høst (2006) på norsk av Gyldendal norsk Forlag.

DOMU / KATSUHIRO OTOMO


Det er selvsagt helt på sin plass å inkludere en japansk manga-tegneserieroman i denne artikkelen, og dermed slår jeg et slag for klassikeren DOMU: A CHILD´S DREAM. Domu ble først utgitt som serie mellom 1980-82, og året etter utkom den som grafisk roman. Den ble umiddelbart en stor suksess blant skoleelever og studenter som lenge hadde ment at japanske filmer, musikk romaner etc. lå for langt bak sine amerikanske og europeiske forbilder, og Domu solgte raskt 500.000 eksemplar, og trykkes stadig i nye opplag. Romanen vant Japans Science-Fiction Grand Prix-pris i 1983 og har aldri før eller senere blitt gitt til en tegnet roman.





Etter å ha fullført Domu, begynte Otomo på sitt store verk Akira, som i 1988 ble til den verdensberømte animasjonsfilmen ved samme navn. Akira i bokform opptok ti år av Otomos liv og strekker seg totalt over mer enn 2.000 sider. Domu har mange fellestrekk med Akira, særlig med hensyn til opptattheten av psykiske krefter og hva skal jeg si, hangen til infrastrukturell destruksjon. Bokens handling skiller seg totalt ut fra de tre øvrige romanene her presentert, Domu er fortellingen om en boligblokk i en drabantby i utkanten av Tokyo, hvor en mildt sagt eksentrisk (les: klin gæren) gammel mann med telekinetiske evner holder sitt stille, men kontrollerte jerngrep over dem alle. Han bestemmer over livene deres, hvem som får leve, hvem som får dø. Ved flere anledninger blir beboere funnet døde utenfor blokken, etter tilsynelatende å ha kastet seg fra taket uten grunn, men politiet står uten spor. Og en dag ankommer en ung jente blokkene, også hun med sin egen solide porsjon psykiske krefter, for å utfordre den gamle, og dette starter tidenes generasjonskrig hvor boligblokken blir slagmarken for den store kampen mellom to hjerner med gigantiske, uforståelige krefter og før det hele er over skal grunnen rystes, folk skal dø og det skal føles som om hele verden går under.



Dette er som sagt klassisk manga, ikke samfunnsrealisme, men en virkelig super introduksjon til så vel genren som til forståelsen av at romaner, fortellinger, litteratur kan være så mye. Og tegningene, slik dagens litteratur også gjerne gjør, følger et ekstremt filmatisk formspråk. Derfor, om man har mest lyst til å se en film, men synes at man i stedet burde lese en bok, er dette en fin løsning.

JIMMY CORRIGAN, OR, THE SMARTEST KID ON EARTH / CHRIS WARE


Jeg fant denne boken ved en tilfeldighet på Tronsmo en gang i vinter, på en dag da jeg mente at jeg fortjente en presang. Jeg husker at den sto på hylla nede i kjelleren, den så fin ut (jeg er i grunn nokså ubevandret i de grafiske romanenes verden, så dette er stort sett måten jeg finner dem på. Kall det gjerne blindtesting, det kan i alle fall anbefales, og jeg slår alltid et slag for de impulsene eller hva det enn er som kan hentes ut fra å forsøke seg på kunstuttrykk man ikke kjenner til) og jeg visste det med en gang jeg åpnet den: Dette er boka jeg leter etter. Og det var det. Jeg merket den stigende, boblede entusiasmen med en gang. For dette er selve diamanten! Virkelig en av de bøkene jeg setter høyest. Og den er komplisert å forklare. Først av alt, selve omslaget er i seg selv en plakat, en del av romanen, en kort oppsummering av viktige hendelser i amerikansk historie blandet med generelt grafisk nonsens. Innsiden av permene er dekket av 3-4 pkt. tekst og den generelle følelsen av boka er at det aldri vil være nok plass til å få med alt, jeg er fristet til å trekke frem det forferdelige ordet overflødighetshorn, men det vil jeg ikke, for ingenting er overflødig her, det er bare det at alt skal med, og her er det en evig kamp og like evig glede mellom/over tekst og bilder. Wares debutroman om Jimmy Corrigan er en virkelig, virkelig vakker fortellig om livet til en ensom og nokså følesesmessig skadd ”hvermannsen” som i en alder av 36 år får muligheten til å møte sin far for første gang. Det er også en historie om om kjærlighet som flytter seg lydløst mellom Chicago rundt 1890 og Michigan rundt 1980. Det er snakk om tusenvis av perfekt fargede illustrasjoner, diagrammer, korttekster og tegneseriens snakkebobler og fortellerstemme som ikke på noen som helst måte står tilbake for kvaliteten ved det beste innenfor vanlig skjønnlitteratur.



Jeg hadde gitt venstrearmen for å ha laget denne boken, eller bare for å ha hatt evene til det, men jeg frykter at man trenger to armer for å få til dette. Og bare de siste rutene på side 15 og de to bildene på side 16, hvor Jimmy ufrivillig blir vitne til beviset på at ikke alle superhelter kan fly er verdt prisen for hele boka. Tekst og grafikk sammen altså, på sitt aller, aller ypperste. God lesning!