fredag, januar 04, 2008

LACKTR Old School#1

LACKTR starter det nye året med et langt tilbakeblikk. Vi har fått tilgang til store deler av denne Johan Hippoposasasastads (eller hva han nå heter) lyrikkproduksjon i årene 1993-1998, dvs det han skrev i årene før han ble forfatter. Det vil, om forhandlingene fører frem, også medføre publikasjon av noen av disse tekstene i den overskuelige fremtid. Inntil videre nøyer vi oss med å fremvise bilder av noen av utgivelsene han sto bak i denne perioden, alle utgitt på Doris Soloforlag (1993-1995) og Kranglefant Forlag (1995-1998). Om man inkluderer stensilerte diktsamlinger distribuert ekslusivt i opplag på #1, teller antallet utgivelser 1993-1998 over 70 titler. De fleste av de oppkopierte samlingene ble gitt venner og bekjente, enten i originaler eller faksimiler, mens kopier ble lagret i Det Store Arkivet. Men de viktigste, og største samlingene beholdt han selv, sammen med det som regnes som de originale notatbøkene. Diktsamlingene fra Doris Soloforlag og Kranglefant ble laget på en brunsvart Olympus skrivemaskin forfatteren låner på livstid av sin venn Eirik. Maskinen ble sist renset høsten 1967 og bar allerede på nittitallet preg av det. Hver gang fargebåndet nådde slutten, måtte det manuelt rulles tilbake før skrivingen kunne fortsette. Det fantes ingen rettetast.

Vi har fått forfatteren til å si et og annet ord om utvalget vi presenterer i dag:



Johan: Dette er de fire originale notatbøkene, med de riktig så litterære titlene "Blinde Grottefisk", "Blomst" (som også ga navnet til bandet vårt som levde 1993-1996), "Kikkertby Forglemmegei" og "Nattklubbmessias". Det tok et par måneder å fylle disse bøkene, noen ganger litt lenger, men jeg husker det som de første forsøkene på å skrive kontekstuelt, tanken om at det skulle henge sammen og utgjøre en slags helhet, på tross av at de også fungerte som notatbøker. Jeg slepte med meg disse bøkene overalt og kludret ned diktene på de mest upassende tidspunkt. Det hele kritisk pretensiøst, men i etterkant livsviktig. Omtrent. Titlene gjør meg vagt pinlig berørt i dag, men ikke mer enn at jeg tåler det i vissheten om at de var viktige for min del.


Johan: Dette var den første diktsamlingen som ble produsert i flere eksemplar, ca. august 1995. Jeg gikk på Stavanger Katedralskole og jeg skulle bli poet. Sånn var det bare. Den ble vel laget i fire eksemplar. To av dem aner jeg ikke hvor er, men noen har den vel. Optimismen i meg slår et slag for at dette er det nærmeste man kommer et eBay-produkt, om femti år. Jeg aner ikke hvor jeg klippet ut bildet til omslaget, men det har sin egen schwung, helt klart. Veldig diktsamlingisch.


Johan: Haivei (også utgitt som HWY) var oppfølgeren til Vinylrush, utgitt av Doris Soloforlagt i november 1995. Det grønne omslagsbildet er klippet ut fra bookleten til en gammel INXS-boks. Det var på tide å kvitte seg med det bandet uansett. Når alt kom til alt hadde de tross alt ikke tilført annet enn en slags revival for Dr. Martens boots.


Johan: Denne må være fra 1997, tror jeg, like etter at jeg hadde nådd høyden av Motorpsycho-gleden, og omslaget forsøker å stjele det beste fra Timothy's Monster og den første ep-en til Angels and Daemons at Play. Dette var også den første kortprosasamlingen jeg ga ut, en åpenbar Kranglefant-produksjon, hvor papp/kartong var en gjenganger. En av tekstene herfra, "Du tasser over gulvplankene" overlevde helt til den første Gyldendal utgivelsen, "herfra blir du bare eldre" (2001).


Johan: Side 1/2 av innholdsfortegnelsen.


Johan: Ajaj, "Pulskabel". Et forsøk på å være sint. Pønk. Hva det var jeg var så sint på, husker jeg ikke. Men det var sikkert viktig og riktig.


Johan: "Pulskabel", bakside.


Johan: Hvis jeg ikke tar helt feil, var dette siste utgivelse på Doris Soloforlag. 1996, den het "hyp" og ble sendt inn til Tiden Norsk Forlag. Og refusert.


Johan: Av samlingene jeg ga ut mellom 93 og 98 er der "pip.smil" som holder seg best, i tillegg til å være den desidert lengste samlingen, på godt over hundre sider. Tror den ble sendt til Aschehoug eller Gyldendal. Fra 1997 eller 1998. Jeg husker jeg var ekstremt fornøyd med den enkle forsiden. Og det er jeg i grunn enda. Den stjeler både designidé og tittelidé fra Jan Erik Volds "spor.snø". Men så er jo også det meste i diktene forsøk på å skrive som Vold, sammen med Paal Brekke, Rimbaud, Creeley og Ginsberg.


Johan: Den første av boksene, som Kranglefant ettehvert spesialiserte seg på. "Wernisches vakkert, helvete" var, på tross av sin ubehjelpelige tittel, en vellykket utgivelse i mine øyne, med noen fine ting blant alt sludderet. Og så liker jeg den myke effekten som oppsto av å skrive med filtpenn på matt kontaktpapir.


Johan: "Wernisches..." besto av tre bøker, "Chainsaw symfoni for overaltspinnere", "eon" og "Batman overdive". Ikke akkurat flotte titler, men de var tøffe den gang. Alt var annerledes før.


Johan: Ikke så mye å si om denne, bortsett fra at omslaget på denne er det jeg er mest fornøyd med. Mine venner, snille som de er, kikket alltid iherdig på nye samlinger, kontrollerte omslagene og leste utdrag av diktene. Likevel var det ingen av dem som likte omslaget noe særlig. De om det. Til trivia-seksjonen kan det nevnes at det er sjølvaste Jim Morrisons hånd som er avbildet med sigarett. Han var jo viktig, den gang. Og så er "eksos" en brukbar tittel.


Johan: "88" var nok et rent hastverksprodukt, er jeg redd. Men omslaget er jo enkelt og greit. Det består av tykk kartong og utgjør min mors stemmekort fra den tiden hun satt i bystyret i Stavanger. Først årevis senere innså jeg at tallet 88 gjerne er forbundet med Adolf Hitler, da nynazister benytter 88 som et av sine tallsymboler, 88 står som kjent bl.a som symbol for "Heil Hitler", representert ved to 8-tall som betegner den 8 bokstaven i alfabetet, H. Men, men.


Johan: Andre opplag av "Wernisches..." Bedre enn det første. Dette er eksen samlingen kom i. Finnes noen ok dikt inni her. Og mye ræl.


Johan: "Wernisches...", selve samlingen fra esken over. Denne gang utgitt i ett bind.


Johan: Esken til "Over marka/vannet/isen", oppfølger til "Wernisches vakkert, helvete". Fotografiet over er av Doris selv, min mors barndomsvenninne, som ga navn til forlaget. Fin tittel, ikke fullt så fin samling. Men ett av diktene, eller to, jeg husker ikke helt, holder seg sånn helt ok i dag.


Johan: Doris in persona.


Johan: Den mest introverte samlingen, den siste jeg lagde for Kranglefant, med den pussige tittelen "36% weight advantage over steel sounded good, but because a lighter, more agile suspension rebounds faster to provide the driver with a far superior feel for the road".


Johan: Nok en boks fra Kranglefant forlag, denne gang "goddag goddag - historien om Havsen Bunn", en klassiker innen sludder og visvas. Men fin innpakking. Hvor jeg rotet fram de i overkant aktive helleristingene aner jeg ikke.


Johan: Nok en utgave av "haivei", denne gang med annet format, annet omslag og forsyne meg også annet innhold. Et overskuddsprosjekt på høyden, like før det begynte å gå lenger og lenger mellom utgivelsene.

LACKTR nevner også at denne Johan Hoppalongsan (eller hva han nå heter) også skrev to kortromaner i 1996 og 1997, henholdsvis "Den akustiske mannen" og "Den elektriske mannen". I den grad man kan snakke om salgsuksesser på dette tidspunktet, er sistnevnte en klar vinner med over femti solgte høsten -97. På et senere og plutselig tidspunkt vil disse to bøkene bli nyutgitt av LACKTR.