onsdag, februar 13, 2008

Fra Arkivet V: Om gamle bøker

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2008. Nummer fem ut er en presentasjon av bøker forfatteren har et spesielt forhold til.

De grunnleggende bestanddeler
Johan Harstad

Denne artikkelen startet slik: Det er en søndag i desember, et tynt rimlag har lagt seg på bilene ute i gaten, men jeg sitter inne, spiser frokost og kjæresten min gir meg avisen, peker på noe jeg må lese. Artikkelen forteller at en skole nå forsøker å gå over til e-boklesere. Jeg legger avisen fra meg. Jeg blir i dårlig humør av den slags. Ikke for det, allerede i forbindelse med min første bok, like etter at det 20. århundret var over for godt, skrev jeg intetanende under på en kontrakt med Gyldendal som ga dem rettighetene til å framstille elektroniske utgaver av bøkene mine. Det var på den tiden man trodde at e-boken skulle komme som en kule og overta alt. Avisene skrev side opp og side ned. Senere ble det stille, ingen ville ha skiten. Med jevne mellomrom de siste årene har lignende artikler dukket opp, og hver gang blir jeg litt utafor, hver gang virker det litt mer sannsynlig. Jeg er ikke utviklingsfiendtlig, ikke reaksjonær, jeg ønsker meg HDTV på sikt, jeg er åpen for at det en dag kommer tre-retters-middag-i-pille og rullefortau fra Briskeby til St. Hanshaugen, intelligente klær og internett i underbuksa, det er ikke det. Jeg ser også poenget i at elevene skal slippe å løfte på seg brokk gjennom skoleårene. Det har heller ikke å gjøre med at jeg frykter å tjene enda mindre penger på bøkene mine. Men altså: Jeg liker bøker laget av papir. Jeg liker bøker med omslag. Jeg liker at bøkene jeg kjøper kommer rufsete tilbake i hyllen etter å ha vært med på ferier, reiser, eller bare på trikken. Og få ting gleder meg mer enn å møte lesere som ber meg skrive en hilsen i bøkene sine og som unnskylder seg for at de er slitte og falleferdige. Det er ingenting å unnskylde. Jeg tar det alltid som et innforstått kompliment.

Jeg var i Amsterdam for noen måneder siden og det var også en søndag, en annen frokost, en annen avis. Jeg leste en artikkel om to amsterdamske bokantikvariat som nå skulle legges ned, to støvete gamle butikker med bøker presset inn i hver krink og krok. Artikkelforfatteren skrev: Every book I own, I remember where I bought it. Og dette handler om noe av det samme, nemlig at de trykte bøkene i mye større grad inngår i en persons livshistorie, man husker hvor man kjøpte dem, og de forteller alle sine historier i kraft av å være fysiske objekter. Etter å ha lagt bort artikkelen om e-bøker, kikket jeg i bokhyllene mine og fant fram bøker som nok virket meningløse, men som også inneholder historier, om enn dagligdagse og lite revolusjonerende. Her er noen:


AMATØRFISKE OG SPORTSFISKE I SJØEN

Av Jacob O. Sømme
Jacob Dybwads forlag, Oslo 1937
Kjøpt: Antikvariat, Trondheim, 1999.



Jeg liker ikke å fiske. Men jeg liker å se på folk som fisker. Det er noe veldig beroligende over det. Særlig hvis fiskeren har peiling, og gjerne mumler glupe tips og triks mellom kastene. Men, min manglende interesse for fisking tatt i betraktning, jeg har faktisk lest nesten hele denne boken, og jeg tror det har å gjøre med den trykte tilegnelsen på en av de første sidene: Tilegnet min bror Knud, min venn og fiskekamerat gjennem 30 år. Bare der har man en roman i seg selv, de to brødrene som bare fisker sammen, den eldre broren som stadig lærer opp den yngre, og som en slags gest til slutt skriver en hel bok til ham om emnet. Jeg plukket denne boken opp ved en tilfeldighet, sikkert for å gjøre narr av den til dem jeg var sammen med den dagen. Men den enkle dedikasjonen satte en stopper for det. Den er rett og slett veldig trist. Det ligger en ensomhet i den, kan man tenke seg. Og så noe annet, et slags: Uansett hva som hender, så har vi da alltids fiskingen vår. Hilsen Knud.


MARITAL BRINKMANSHIP
av A. H. Chapman, M.D.
Berkley Medallion Books, NY, 1974
Kjøpt: The Odd Bookshop / Stavanger antikvariat, 1995.



En stund samlet jeg på hjelp til selvhjelpsbøker om ekteskap, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje fordi de alle har noe fascinerende hjelpeløst over seg, eller fordi de ofte har mer eller mindre bisarre titler, som How Not to Kill Your Wife. Marital Brinkmanship ble kjøpt under et av de årlige 10,-/kg-salgene til Stavanger Antikvariat, men det var først flere år senere at jeg oppdaget at denne boken fortalte en historie uten om den trykte. På bokens første side står det nemlig en håndskrevet hilsen, i blå løkkeskrift ført med kulepenn: ”1975 – It is given unread – but the subject sounds fascinating. take it or leave it, but it might have a few good thoughts.” Jeg aner ikke hvem som skrev dette, men av skriften å dømme er det en kvinne, og man kan tenke seg at hun ga den i gave til en venninne som hadde, vel, issues i ekteskapet. Mottageren har i alle fall lest boken, for merkelig nok, under kapittelet ”Games that are played in bed” mangler side 51-56. De er simpelthen skåret ut. Og blar man videre, til kapittelet ”More games that are played in bed” er sidene 71-74 skåret ut! Og et bilde blir tydelig for det indre øyet: En kvinne som forsøker å redde ekteskapet sitt fra sengen, med lommelykten under dyna, hvor hun leser gjennom de utskårne sidene som om det var en jukselapp, og setter en hake ved vært punkt hun har vært gjennom, til ingen nytte.


FIELDING’S GUIDE TO THE CARIBBEAN plus THE BAHAMAS
Av Jeanne & Harry E. Harman, III
Fielding Publications, NY, 1975
Kjøpt: 5kr pr. bok bokutsalg utenfor et kjøpesenter i Lyngdal, 2000.



Jeg kjøpte denne denne av to gunner: virket autentisk 70-tallsaktig, og den grenset nesten til å være glorete kitsch. Karibien, Bahamas, millioncruise og alt som var å regne som paradis i det tiåret pakket inn mellom permene, i det minste om man var fra USA. Dessuten, i følge sitatet fra Fort Lauderdale News (en avis jeg aldri har hørt om, hverken før eller senere, men man stoler jo på avisene) var denne boken The Best. Ok. Solgt. Jeg hadde mye moro med denne boken den sommeren, jeg satt på hytta til mine foreldre og leste den, det var som å spasere via en tidsmaskin til strender som ikke lenger fantes, bo på hoteller som nå var forlatt eller gått konkurs, omgitt av parasolldrinker som for lengst hadde tørket ut. Senere, i romanen Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005) brukte jeg denne guideboken som en rekvisitt og lot den spille en viktig rolle for karakterene, slik forsøkte jeg å formidle hvordan tilsynelatende intetsigende bøker kan få gyldighet, om bare omstendighetene de ble kjøpt under oppleves som viktige. Og for ordens skyld: I romanen ender det med at alle karakterene bygger sin egen båt og drar til Karibien, med boken i bagasjen. 30 år etter utgivelsesåret.


EN DEL ELEMENTÆR LOGISKE EMNER
Av Arne Næss
Universitetsforlaget 1975
Kjøpt: Funnet i søppelbil, 1999



Det var den sommeren folk kastet bøker som aldri før. Et plutselig paradigmeskifte. Jeg jobbet på søppelbil, vi hentet riktignok bare papp og papir, men det utgjorde likevel over 8 tonn hver eneste dag. Og vi ordnet det slik: Sjåføren styrte oss inn gjennom gatene og jeg hang bakpå, hoppet av og hentet spannene, hektet dem fast og lot hydraulikken løfte dem opp og tømme innholdet i sjakten, før jeg trykket på komprimeringsknappen og vi kjørte videre. Arne Næss dukket opp i søppelet den tredje dagen. Utrolig nok var det ikke den eneste gangen, hele fire ganger i løpet av den sommeren, på vidt forskjellige steder i byen, fant jeg Arne liggende blant pizzakartonger og IKEA-emballasje. Men den første gangen var den viktigste. Fra før av hadde jeg fått beskjed av sjåføren om å luke ut pornobladene (jeg selger dem på bruktbua ser du / ja det gjør du nok), men da jeg denne morgenen tømte det siste spannet i gaten, hoppet opp på trinnet og satte komprimeringen i gang og bilen satte seg i bevegelse, oppdaget jeg Næss på toppen av haugen. Uten å tenke meg om, uten å reflektere et øyeblikk over at jeg kunne miste armene av det eller i verste fall bli trukket med inn i kverna, strakte jeg meg godt inn i sjakten og grep boken før den forsvant. Jeg skal være ærlig og si at jeg fremdeles ikke har lest den, men jeg liker å tenke at jeg i det minste forhindret kunnskap fra å havne på dynga. Og så satt vi der på slutten av dagen, kjørende tilbake til basen, sjåføren med en hånd på pornostabelen sin og jeg med Arne Næss på lasset.


VISJON OG VIRKELIGHET – Streiftog i det 20. århundrets litteratur
Red. Egil Elseth
Aschehoug 1969
Kjøpt: Funnet hos mine foreldre ca. 1991.



Flere av dem som gikk på skolen rundt 1969 vil dra kjensel på denne. En tekstbok brukt i skolen. I dette tilfelle attpåtil et billig korrekturtrykk. Man kvitter seg vanligvis med slike bøker. Men for min del er det beviset på det jeg alltid har ment: Man kaster ikke bøker. I verste fall får man gi dem bort. Visjon og Virkelighet ble min inngangsportal til norsk samtidslitteratur, og siden den gikk utenom det barne- og ungdomsskolen tilbød, og siden jeg hadde den for meg selv, var den å regne som rene skattammeret. Jeg dro med meg den boken overalt, og de 600 sidene lot til å romme nok litteratur for hele livet. Det viste seg ikke å stemme, men den åpnet likevel øynene mine for navn som Södergran, Gunvor Hofmo, Saint-Exupéry ,Beckett, Tor Jonsson, Hemingway, Økland, Brecht, Paal Brekke, Dylan, Huxley, Vesaas, Lagerkvist og viktigst, Jan Erik Vold (diktet "Funny"). Da jeg selv begynte å skrive, brukte jeg denne som referanseverk, sjekket diktene mine opp mot kvaliteten til de etablerte forfatterne. Og fant noen ganger ut at det holdt, andre ganger ikke.


ROBINSON CRUSOE
Av Daniel Defor
Stabenfeldt Forlag 1960
Kjøpt: Arvet etter min far ca. 1985.



Man skal ikke spøke med arvede bøker. De er ikke som klær, bøkene passer nesten alltid. Denne utgaven av Defoes roman, komplementtert med 250 tegneserieillustrasjoner er en av de fortellingene som gjorde størst inntrykk på meg som barn, og den inngår i triangelet som også omfatter Vernes En verdensomseiling under havet og Lindgrens Mio, min Mio. Tre bøker som har noe felles: Crusoe tvinges til å leve isolert på en øde øy, Vernes kaptein Nemo velger isolasjonen i Nautilus under havet, Mio forlater Upplandsgatan og forsvinner til Landet i Det Fjerne. De er alle besvarelser på spørsmålet How to Disappear Completely and never be found og utgjør, har jeg etter hvert skjønt, de tre viktigste årsakene til at jeg ønsket å bli forfatter. At jeg som seksåring har skrevet mitt eget navn på forsiden og tegnet en tusjpil ned til Robinson skål få stå uten analyse her.

DET VOKSER ET TRE I BROOKLYN
Av Betty Smith
Forlaget for alle, 1969
Kjøpt: Aldri kjøpt, i stillhet flyttet ut fra mine foreldres hus og plassert hos meg selv.



Om de nevnte barnebøker utgjorde fundamentet for ønsket om å skrive, utgjør kanskje Smiths roman målet. Det er en roman jeg ikke har lest annet enn en side her og en side der i, og det er allerede ti-femten år siden. I mine første forsøk på å skrive lengre tekster, brukte jeg romanen som hjelpemiddel., leste en side og forsøkte å kopiere stilen. Det fantes nok mer passende bøker hjemme, men jeg valgte likevel denne, sannsynligvis på grunn av omslaget. Jeg likte å tenke at jeg var fyren på bildet, hans som står på hustaket av en bygning i New York, med Brooklyn Bridge bak seg, midtvinters, om kvelden, og med kjæresten sin foran seg. En slik forfatter skulle jeg bli. Og fra tid til annen tenker jeg at det fremdeles er planen: Å stå slik og halvfryse på et brooklynsk tak, med Manhattan i ryggen og min kone foran meg, vel vitende om at det gikk til slutt, det hele, og at det skyldtes en lang rekke tilfeldigheter, bøker om fisking og karibiske øyer, bøker om logikk i søppelet, litterær ekteskapsrådgivning og førti år gammel pensumlitteratur.


In memoriam: Odd Noreger, The Odd Bookshop, Stavanger.