tirsdag, mars 11, 2008

Fra Arkivet VI: W. Allens prosa

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2008. Nummer seks ut er en presentasjon av Woody Allens prosa.

Er vaskerikvitteringer morsomme?
Johan Harstad



I romanen Hässelby som jeg utga i oktober i fjor, finnes det en scene hvor hovedpersonen, som tilfeldigvis er den nå voksne Albert Åberg, får besøk av en slags variant av Døden. I et forsøk på å hale ut tiden før det uunngåelige, går Åberg med på å spille et spill hvor man skal kaste en liten ball i veggen og få den til å sprette to ganger mot gulvet før man fanger den. Nå, personer som enten bare hadde NRK gjennom åttitallet, har vært medlem av filmklubb eller bare generelt har en lett miserabel tilværelse preget av gjentatte eksistensielle kriser og religiøse grublerier vil automatisk trekke på smilebåndet (vel, sistnevnte gruppe vil antageligvis bare få sine antagelser bekreftet, dessverre) og se parallellen til scenene i Ingmar Bergmans Det Sjunde Inseglet, hvor Max von Sydows karakter spiller sjakk med Døden i et forsøk på å kjøpe seg mer tid.

Scenen i romanen er riktignok ment som en hilsen til Bergman, og i forkant av den vises det også til at Åberg og vennen Viktor var blodfan av filmen og gjerne spilte ut akkurat disse scenene. Og så kan man selvsagt begynne å spekulere i hvilken av de tre kategoriene nevnt innledningsvis jeg hører hjemme. Men da de fleste har bedre ting å ta seg til enn det, la meg komme spekulasjonen i forkjøpet: Riktignok vokste jeg opp med NRK. Bare NRK. Riktignok var jeg medlem i Stavanger Filmklubb. Og jeg har det sikkert like miserabelt som nestemann. Likevel, det er ikke gjennom noen av disse kanalene at jeg endte opp med å kopiere Bergman i romanen Hässelby. Skylden ligger hos Woody Allen. Allen skrev teksten Death Knocks, en ti-siders enakter publisert i boken Getting Even fra 1971, hvor Nat Ackerman, en middelaldrende mann innenfor konfeksjonsbransjen, får besøk av Døden. Allens Døden fremstår riktignok som en nokså annerledes figur enn hos Bergman (selv om man kan innvende at de begge fremviser en slags ensomhet), han er klossete og ankommer leiligheten gjennom vinduet, for dramatikkens skyld, men klarer slik å spjære drakten sin. Han er tørst og ber om vann – eller helst en flaske Fresca – om det da ikke er for mye forlangt. Som om det ikke er nok, har han store problemer med å overbevise Ackerman om at han virkelig er døden. Da det til slutt går opp for Ackerman at hans siste time er kommet, foreslår han å utsette den til en annen dag. Han spør Døden om denne spiller sjakk, hvilket Døden svarer nei til. Derimot spiller han Gin Rummy, eller som han sier det: Do I play gin rummy? Is Paris a city? Dermed er det duket for det store oppgjøret, på skakt Allensk vis.
Og hvem vinner?
Det får du lese deg til på egen hånd.
Hvor?
Jeg foreslår følgende tittel: Woody Allen / Complete Prose. Simpelthen fordi det er den utgivelsen denne artikkelen handler om.



Så hvorfor dette lange referatet fra Death Knocks? Av flere grunner: Det er bra. Det er et virkelig bra lite stykke. Det er også mitt forsøk på å selge denne boken inn til eventuelle lesere (jeg skriver tross alt ikke disse artiklene for å bevise at jeg har lest ditt og datt, men fordi jeg tror at også andre vil få noe ut av det). Men først og fremst er referatet tatt med fordi det fungerer som et godt eksempel på Allens utstrakte bruk av intertekst (et mer komplisert begrep enn man skulle tro, men i denne sammenheng menes det en tekst aktive bruk av allerede eksisterende tekst i form av sitater, referanser, pastisjer osv.).

Mitt forhold til Woody Allen går forholdsvis langt tilbake, og jeg tror det allenske univers deler folket i klarere grupperinger enn det meste annet: Enten er man virkelig glad i dette, og føler takknemlighet over hver film hvor handlingen kretser rundt de samme gamle temaene som ekteskapet, forholdet mellom kjønnene, psykoanalyse og kombinasjonen av til tider ekstremt jødementalitet og dyp freudianisme. Eller man tilhører den andre leiren, som simpelthen mener at fyren spiller seg selv og har laget den samme grusomt kjedelige filmen nesten førti ganger.
Selv tilhører jeg den første kategorien, med opprykk. Det vil si at jeg har brukt av mine oppsparte midler for å anskaffe meg det som med sine foreløpig 40 titler snart teller Woody Allens samlede verker på dvd, inkludert filmene han ikke har skrevet / regissert selv, men bare medvirker i.



Men det skal ikke handler om filmene hans. Det gjør det alltid. Det handler alltid om filmene hans, om Diane Keaton og Mia Farrow og adoptivdatteren han fikk barn med og klarinettspillingen og alt det der. Og midt i det hele glemmer man gjerne at det hele startet, og fremdeles starter med tekst. Man glemmer at Allen startet som tekstforfatter for bl.a The Ed Sullivan Show og The Tonight Show. Man glemmer at bak alle disse filmene ligger det skriftlige manus. Og man glemmer å tenke seg muligheten: At Woody Allen muligens er enda morsommere i bokform.

Complete Prose (som du kan få tak i for under hundrelappen fra f.eks Amazon (Gyldendal har utgitt en norsk versjon om du ikke er glad i engelsk)) er i så måte en liten gave til Allens tilhengere som deler hans tanke om at Life is divided into the horrible and the miserable. Boken består av Allens tre første samlinger fra hans filmatiske gull-tiår, Without Feathers (1971), Getting Even (1975) og Side Effects (1980). Og det er mye å lære. Blant annet om den gangen Hitler gikk til frisøren. Eller om hvordan hadde sett ut om impresjonistene hadde vært tannleger i stedet for kunstnere. Allen presenterer oss for dansekunsten (”A Guide to Some of The Lesser Ballets”), filosofi (”To a man standing on the shore, time passes quicker than to a man on a boat — especially if the man on the boat is with his wife.”), alternativ bibelhistorie (”The Lost Scrolls”, hvor Gud viser seg å være grunnleggeren av klesmerket LaCoste), en alternativ revolusjonærs dagbok, oppfinnelsen av sandwichen, en innbruddstyvs bekjennelse (”Where I grew up, you had to steal to eat. Then you had to steal to tip. Lots of guys stole fifteen percent, but I always stole twenty (...) On the way home from a heist , I’d steal some pajamas to sleep in. Or if it was a hot night, I’d steal underwear.”)

Det blir altså raskt tydelig at Allen i disse tekstene behandler andre temaer enn dem vi forbinder med de mest kjente filmene hans. Han er innom samtlige av dem også, bevares, både Freud, samlivet og kunsten blir behørig behandlet, den jødiske bakgrunnen er svært tydelig og det samme gjelder bymennesket Allen (som siden fødselen har bodd i New York og i teksten ”Examining Psychic Phenomena” stiller seg spørsmål som dette: ”There is no question that there is an unseen world. The problem is, how far is it from midtown and how late is open? (...) And after death is it still possible to take showers?” ). Også Gud blir, som i filmene, nevnt hyppig. Allen har åpenbart et mildt sagt ambivalent forhold til en eventuell skaper. I filmen Love & Death uttaler han bl.a at ”The important thing, I think, is not to be bitter... if it turns about that there is a God, I don't think that he is evil. I think that the worst thing you could say is that he is, basically, an under-achiever.” I teksten “Lost Scrolls” fra Complete Prose skriver han My Lord, my Lord! What hast thou done, lately? og på et annet sted, en mer beundrende Allen: Only God can make a tree"—probably because it's so hard to figure out how to get the bark on. Eller slik: Not only is there no God, but try getting a plumber on weekends.

Men på tross av at han også i bokform er innom sine vanlige temaer, oppleves han i Complete Prose som mer åpen for alle innfall, store som små. I den store enden av skalaen er han ute etter å forstå selve eksistensen, mens i den lille enden... vel, i den lille enden er han på sitt absolutt beste. I den lille enden av skalen finner man den teksten av Woody Allen jeg setter absolutt høyest. I den lille enden av skalaen skriver Allen om renserikvitteringer.

”The Metterling Lists” parodierer biografigenren og viser hvordan enkelte biografer ser ut til å gjøre sitt ytterste for å skvise de siste dråper ut av en allerede gjennombiografert person. Teksten utgir seg for å være en presentasjon av det kommende verket på 469 sider (inkl. en 32 siders introduksjon), The Collected Laundry Lists of Hans Metterling, Vol. 1.

Den første listen:

6 prs. shorts
4 undershirts
6 prs. blue socks
4 blue shirts
2 white shirts
6 handkerchiefs
no starch

er visstnok en perfekt introduksjon til dette plagede geniet, kjent som ”gærningen fra Praha”.

Også liste nummer 5 bør nevnes, i og med at den har forundret forskere i lang tid, særlig på grunn av fraværet av sokker:

6 undershirts
6 shorts
6 handkerchiefs

Og slik fortsetter det. Gjennom listene tar Allen for seg et kunstnersinn på full fart mot galskapen, og det er virkelig en av de morsomste tekstene jeg noesninne har lest. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Men som med en episode av Seinfeld e.l., det blir stort sett teit å forsøke å gjenfortelle det. La meg derfor i stedet gi dere, i sin helhet, Metterlings berømte sjette liste, som med sin manglende anmerkning om stivelse og pussige antall enheter taler for seg:

25 handkerchiefs
1 undershirt
5 shorts
1 sock


Verdt å nevne er også at Nietzsche i følge teksten alltid var misunnelig på Metterlings undertøy og at det opplyses at det i bind to vil bli mer om listene 7-25, inkludert årene med Metterlings ”private vaskerinne”, samt den patetiske misforståelsen med kineseren på hjørnet.

Jeg nevnte dette med intertekst tidligere. Mens politikk gjerne er påtagelig fraværende hos både den skriftlige og filmatiske Allen, er det litterære desto mer tilstedeværende, som en ingrediens det er nesten umulig å fjerne. Både han selv og hans karakterer refererer, parodierer, omformulerer og transformerer den litterære arven med stor iver. I Complete Prose parodierer han Ibsen og Strindberg (“Lovborg’s Women Considered”) og Dostovjevskis Opptegnelser fra et kjellerdyp: “I am fat. I am disgustingly fat. I am the fattest human I know. (...) My eyes are fat.” (fra “Notes from the Overfed – After reading Dostoevski and the new ‘Weight Watchers’ magazine on the same plane trip”). Og selvsagt også Bergmans Det sjunde inseglet i enakteren Death Knocks. Da jeg så Woody Allens filmer for første gang for femten år siden, gikk mange av poengene meg over hodet. Slik var det også med tekstene. Men siden har det endret seg, og det er kanskje noe av det jeg virkelig setter pris på hos Allen og andre som ham: Denne evnen til å gjøre to ting samtidig. På den ene siden skape et genuint uttrykk som både underholder og beriker, samtidig som det peker ut og reaktualiserer så mange andre uttrykk, verk og -ismer og gjør meg i stand til både å glede meg over muligheten til å skape en ny kobling, som i Hässelby, hvor altså Åberg møter Allen møter Bergman og til å le godt av Allens replikk fra Manhattan (1979: When it comes to relationships with women, I'm the winner of the August Strindberg Award.

Jeg avslutter her, mens jeg fremdeles venter utålmodig på neste bind i serien om Metterlings famøse vaskerilister, med følgende litterære engstelse:

The chief problem about death, incidentally, is the fear that there may be no afterlife — a depressing thought, particularly for those who have bothered to shave. Also, there is the fear that there is an afterlife but no one will know where it's being held.


(fra Stardust Memories)