onsdag, august 20, 2008

Fra Arkivet VII: Ut i naturen

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2008. Nummer syv ut er en artikkel om Alan Weismans bok The World Without Us.



Alene mot røkla
Johan Harstad

Hvis jeg skal være helt ærlig, og det skal man jo gjerne være, i alle fall såfremt det er hensiktsmessig, tror jeg nok at en av mine største fantasier er den samme i dag som den var for godt over tjue år siden. Fantasien om å være det eneste mennesket på jorden. Det siste mennesket. Legenden. Den gjenlevende. Det er i og for seg ikke særlig originalt, en urovekkende stor del av klodens befolkning ligger statistisk sett og sover akkurat nå mens de altså drømmer at alle de noen gang kjente, alle de møtte i livet sitt, for ikke å snakke om alle dem de aldri møtte, på brøkdelen av et sekund forsvinner i løse luften og etterlater drømmeren bokstavelig talt i sin egen verden. Jeg tror ikke det dreier seg om noen stormannsgal tanke, verken hos meg eller alle andre, det har ingenting å gjøre med at man tenker at man ville være den mest overlevelsesdyktige eller den Ene som fortjente å bli igjen. Snarere er det nok ofte snakk om tilfeldigheter, i det minste er det slik de gangene jeg drømmer om dette, om nettene, eller tar meg selv i å tenke tanken i dagslys. Det foregår slik: Noen har spilt meg et puss. Et gigantisk puss, eller jeg har vært fullstendig opptatt med noe annet og dermed ikke fått med meg at jordas samlede befolkning bestemte seg for å dra sin kos. Dermed er jeg lykkelig uvitende om min enestående eksistens før jeg går ut på gaten, ikke ulikt scenen i Amenábars Abre los ojos hvor hovedpersonen kjører gjennom Madrids gater og innser at han er det eneste mennesket i byen. I min barndoms fantasi overskygget fordelene ulempene. Jeg kunne hente hva jeg ville ut fra leketøysbutikkene, platebutikkene, jeg kunne se kino gratis og legge meg når jeg ville. Men nå, i voksen tilstand? Vel, det stiller seg litt annerledes. Jeg innser at jeg vil måtte bryte meg inn på kinoen og sannsynligvis ikke oppnå noe annet enn respekt for kinomaskinistens yrke. Og selvsagt, etter bare får dager vil strømnettet muligens bryte sammen, kanskje er det allerede slått av. Og et tonn andre problemer. Ferskvann, avløp, internett, alt vil gå i stå. Og tilbake til filmene: Hvor ok vil det i lengden være å se filmer med personer som snakker til hverandre, klemmer hverandre, hater hverandre og slamrer med dørene eller oppnår de mest fantastiske ting, hvis det, når alt kommer til alt, ikke medfører annet enn nok en øredøvende bekreftelse på at jeg aldri mer vil få snakket med noen. Likevel, jeg klarer ikke helt å kvitte meg med tanken, den dukker opp fra tid til annen, og jeg er aldri redd den. Det er kanskje det som skremmer meg mest. Jeg har alltid tenkt, og er egentlig ganske sikker på, at jeg er en av de beste til å være alene. Men likevel, jeg flyttet til Oslo utelukkende fordi alle mine venner bodde her, på tross av at jeg egentlig ikke hadde særlig lyst til å flytte til Oslo, men heller til et annet sted, hvor jeg ikke kjente en kjeft.

Så hva dreier det seg egentlig om, dette? Jeg tror det dreier seg om noe mer enn et ønske om å være alene. Muligens dreier det seg simpelthen om ønsket om å overvære det umulige. Det får meg til å tenke på kjøleskap. Kjøleskapets dilemma og et av livets store sprøsmål: Hvordan ser det ut i kjøleskapet når lyset slukkes? Og du har forsøkt det du også, har du ikke, å presse ansiktet inn mot glipen mellom døren og skapet, i et fjollete håp om å få et aldri så lite glimt av mørket som senker seg, når utstillingslyset slukker og matvarene faller til ro etter å ha vist seg fram for deg med sine gode og dårlige sider? Sjansene er store for at du ikke har lykkes, men at kjøleskapsdøren har svart med å smelle igjen like foran nesen på deg, akkurat da du var i ferd med å få ta del i en store åpenbaringen. Men det finnes også en sjanse for at du, etter en del grubling omkring problemet, kom fram til at du simpelthen kunne holde inne knappen som aktiviseres når døren lukkes og slik få lyset til å slukke. Og vips, så har du simulert kjøleskapets sanne jeg.

Hvis vi da holder på den tanken enda litt til, og tenker oss at drømmen om å se kjøleskapet uten fullt flomlys tilsvarer ønsket/fantasien om å oppleve verden uten forstyrrelsen fra alle andre, skvalder fra stemmer, kjøretøyer, fly i luften og t-baner skranglende under jorden store deler av døgnet, kan trikset med å holde inne lysaktivatoren sidestilles med å lese Alan Weismans bok The World Without Us. Denne boken er, i min britiske utgave, klassifisert som General Non Fiction/Popular Science og handler om hva som vil skje med jorda om absolutt alle, også meg selv, eller du, eller du, ble borte fra jordens overflate uten forvarsel, før vi fikk slått av teven, før vi fikk stengt kranene og hengt opp klærne.

Weismans motiv for å skrive boken er naturligvis forankret i vår bekymring for miljøet, og er på mange måter dyster lesning både for dem som ligger våkne om natten og holder pusten i redsel for at de private CO2-utslippene vil velte hele lasset og dem som har fått det for seg at mennesket som art er så enestående at verden ikke vil fungere uten oss.
Prosjektet må sies å være beundringsverdig. I stedet for å synse seg gjennom kapittel etter kapittel, har Weisman fartet rundt og intervjuet den lokale ekspertisen. Han snakker med sikkerhetsansvarlige ved kjernefysiske anlegg for å finne ut hvor lang tid det vil ta før nedsmeltingen er et faktum, han diskuterer problemene knyttet til vannmengdene i New Yorks undergrunnssystem med de ansatte og blir forklart at hele t-banenettet vil være oversvømt i løpet av 36 timer om utpumpingen stanser. Strømnettet vil kollapse, ferskvannet i rør og tanker vil bli udrikkelig og man ville ha måttet gå over til flaskevann om man var så (u)heldig å være siste person i live, Panamakanalen vil tørke ut, men Mount Rushmore vil bestå noen millioner år, restene av ammunisjonen av anriket uran som ligger strødd omkring på verdens slagmarker, vil sammen med de 30.000 kjernefysiske stridshodene vi etterlater oss, avgi dødelig stråling i flere år enn planeten har igjen, mens de de fem hundre milliarder fuglene som hvert år flyr på tv- og mobilmaster i USA vil overleve om mastene til slutt korroderer og faller over ende. Eller i det minste dø på andre måter. Blant annet. Våre hus, bygninger, millioner av kilometre av asfalterte veier vil bli overtatt av naturen, forsiktig konsumert av vegetasjon, naturkreftene og bakteriene, uvurderlige kunstverk vil ødelegges side om side med tapetet. Broer vil falle, bygninger velte, ettersom sykliske perioder av varme og kulde sakte, men sikkert ødelegger materialene, de små boltene og mutrene ruster og gir etter og hjort, bjørn og ulv overtar Manhattans gater, våre hunder og katter vil stå tafatte en stund og vente på at vi kommer tilbake, før de gir opp og setter til livs våre marssvin og gjør så godt de kan for å overleve blant andre dyr som ikke har vært pottetrent og overbevist om at ingenting er farlig i årtusener.

Weisman er som sagt også ute etter å analysere akkurat hvor stor påvirkning på miljøet vår framferd de siste tusen årene har hatt, og han diskuterer naturligvis også CO2-problemet. Og her er vi inne på noe vesentlig. Under lesingen av boken gitt det opp for meg at miljøproblematikken vi daglig diskuterer i media og som vi i beste hensikt forsøker å overbevise nølerne om at er reell, likevel mangler noe vesentlig. Og det vesentlige er bredde. Det slo meg at vi, i forsøket på å få budskapet ut, i medias forsøk på å forklare folk hva vi står overfor, har redusert problemet til simpelthen å gjelde klimaet. CO2 har blitt selve kodeordet for miljøskadene vi hver eneste dag påfører jorden, og slik har det vært mulig for forskere, gjerne støttet av bedrifter hvis inntekter vil synke drastisk om miljøtrusselen tas på alvor, og for politiske partier, gjerne støttet av velgere som helst vil bli fortalt at det ikke er noe i veien med noe og at man bare kan ta det med ro og halde fram som ein stevnar, å argumentere for at klimaforandringene ikke er menneskeskapte. Men det er mulig at vi i forsøket på å være så tydelige som mulig har glemt noe essensielt. Og det essensielle er at miljøtrusselen ikke ene og alene utgjøres av faren for klimaendringer. Ordet klimadebatt er misvisende i beste fall, ekskluderende i verste fall. Og her kommer Weisman inn i bildet igjen. For han bruker riktignok tid på å forklare hvordan det er sannsynlig at havet og landjorda vil bruke tusenvis av år på å kvittes seg med CO2-utslippene, selv om vi alle stakk fra planeten i dag. Men han vektlegger også andre aspekter, som vi later til å ha hoppet fullstendig bukk over. Og et av stikkordene er plast.

For selv om det er mulig å presentere tall og grafer på så forskjellige måter at de både kan bevise og motbevise at utslipp av klimagasser er i ferd med å skade kloden permanent, er det vanskelig å argumentere mot at plast i naturen ikke er bra. Det kalles kjemi. Vi har visste det siden vi var små. Også Siv Jensen vet at hun ikke må kaste plast i naturen. For også Siv Jensen og hennes partifeller vet (får man da inderlig håpe) at plast blir liggende på stedet hvil. Plaststoffet polyeten, fremstilt ved polymerisasjon av gassen eten, er riktignok et CO2-relatert problem. Men det utgjør altså også en fare i tillegg til den klimatiske. Plast brytes ekstremt sakte ned, og forsvinner i bunn og grunn aldri. I stedet brytes det ned til stadig mindre enheter, pellets. Mer enn én milliard tonn plast produseres hvert år, og en stadig større del av det havner i havet. Hvor det desintegrerer enda saktere. Og her begynner bæsjen å treffe vifta med ubehagelig hastighet. Små, nærmest mikroskopiske rester av plast fortæres av marint liv og skaper problemer større enn denne artikkelen har plass til. Men det er verdt å nevne at plast blant annet skaper terminal forstoppelse hos mye av det som skvulper rundt i havet, samt fuglene over det. I tillegg tilsettes plastgranuler i flere og flere produkter. Sjekk den 100% naturlige ansiktsskrubben din, sjekk Colgate tannkrem med super fancy sensational icy granules. Muligheten er stor for at det med liten skrift står at de bitte små steinene i skrubben i virkeligheten inneholder polymer. Altså plast. I så små biter at de ikke stanses av vannrenseanleggene, men skylles ut i havet, hvor de flyter rundt på ca. 20 meters dyp.

Det er slik man blir av å lese Weismans bok. Man begynner å bry seg. Jeg har sluttet å fiske nå. Men jeg tar gjerne en tur ned i fjæra for å høre hvordan det står til. Og det står ikke bra til.

Men tilbake til en verden uten oss, hvor fisken har det greiere enn nå. Det finnes også et slags lys i enden av tunnelen. Skulle mennesket forsvinne som følge av et virus og 99,9% av oss utryddes av et virus, forklarer Weisman, vil det likevel etterlate 650.000 naturlig immune mennesker. Og gir man det knappe 50.000 år til vil vi være tilbake hvor vi er nå. Med mindre man velger å følge løsningen til VHEMT – The Voluntary Human Extinction Movement, naturligvis – en gruppe som slår et slag for å si at nok er nok og at det er på tide å slutte å reprodusere, lene seg tilbake og gå ned som rase med flagget til topps. Akkurat det virker fortsatt som en naiv og dårlig idé i mitt hode.

Den store fascinasjonen for denne boken, som gjorde at jeg satt og leste høyt fra den på fjellet i sommer, kommer ikke bare av det enorme bakgrunnsarbeidet Weisman har gjort, og hvor detaljert og hengivent han har gått til verks for å forstå effekten av menneskets aktivitet på jorden og hva det vil medføre om vi en dag forsvinner, kollektivt. Den bunner like mye i måten han presenterer stoffet på. Det dreier seg om en nærmest klinisk registrerende formidling av konsekvenser. Vår bortgang vil utvilsomt gjøre verden til et bedre sted, men vi tar også med oss liv vi har skapt i graven planter, dyr, og noe av det vi kanskje trodde var det mest skadelige, det mest varige, vil naturen ordne opp i som om det var den mest naturlige ting i verden. Et av disse eksemplene er Tsjernobyl, ulevelig og forlatt på 22. året, men for hver sesong som går merkelig nok et tilholdssted for stadig flere arter av dyr og planter, tilsynelatende upåvirket av katastrofen.
Det kan være en optimistisk tanke. Men om man tenker den helt ut synes den også å si:
Vi kommer ikke til å bli savnet.
Men et spørsmål gjenstår likevel, i min egen fantasi: Kommer jeg til å savne alle dere?