mandag, november 17, 2008

Bombtrack

LACKTR har rotet i det dype arkivet og funnet frem til et essay/manifest av denne Johan #%*##@! (eller hva han nå heter). Essayet ble trykket i Aschehougs lett gigantomane antologi Nesten for noen år tilbake. Men først nå har vi altså rotet det fram. Og i likhet med forfatteren står vi fortsatt inne for teksten. 

have fnu.

Bombtrack/ Kjedsomhet i koleraens tid vol.1-20 Del 1: Sanger fra Kjellerstuen
Johan Harstad


1.
We’re rotten fruits
We’re damaged goods
What the hell
We got nothing more to lose1

2.
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om min generasjon slik jeg elsker den. Vi som er databarna, vi som ba om å slippe slengbukser på syttitallet eller krevde å få det tidlig nittitall. Vi som hadde Transformers, DJ Cat Show, Blikkbåx, vi fikk arven fra punken, fikk åttiårene (hvem kan noensinne glemme / komme over dem?), vi som stod midt inne i grungen og delte oss i leirene til Cobain eller Vedder, vi som hadde langt hår på skolen uten at noen kommenterte det. Vi som fikk dra. Til Legoland,
Men så ble jeg altså distrahert.

For noen forsøker å sparke liv i gamle spøkelser, slitne på loftet. Igjen denne repeterende og smått idiotiske diskusjonen om de nyere generasjoners udugelighet, som om dette var revolusjonerende nyheter. Det er det jo ikke. Herregud, til og med Platon mente ungdommen var bortskjemte, udugelige, uelskverdige. Og ”Kjakan”, 85 år, nevner i en bisetning i Dagbladet at dette uttrykket ’Vi som bygde landet’ for så vidt ble brukt allerede i kjølvannet av 1814. Nåja. Også jeg merker innimellom bekymringen når jeg går forbi en ungdomsskole, en formiddag i februar, forbi en skolegård av bare mager og mobiltelefoner i såpass omfang at det forstyrrer trekkfuglenes posisjoneringssystemer. Jeg skulle selvsagt ønske at vi slapp å gå gjennom dette hver eneste gang, den ene generasjon er altså ikke verre/bedre enn den foregående. Det er bare innpakningspapiret som kan se litt annerledes ut. Det er selvfølgelig også nokså bortkastet å bruke energi på å kritisere en oppvoksende generasjon, gjerne også før generasjonen har fått opparbeidet seg denne erfaringen som forgjengerne besitter og som derfor avkreves. Selvsagt kan man anklage dem for simpelthen å være for unge, i den grad det er moro. Men det er nå faktisk slik at det eneste generasjonene virkelig har felles, er det faktum at de er født innenfor et visst årsspenn, som det ofte strides om hvor grensene går for. Dessertgenerasjon, glasurgenerasjon, det har ikke funnes noen kake å spise av siden Marie Antoinette. Det er klart det er vanskelig, det er klart det. Men sånn er det, sånn har vi innrettet oss. Og for å være på den sikre siden foreslår jeg herved et nytt og forhåpentligvis dekkende ord, så vi vet hvem granatene er rettet mot: Kjellerstuegenerasjonen. Så verden går fremover, eller utover, er uansett i bevegelse. Min generasjon fortsetter å operere inn pacemakerne, nye hofteledd, forsøker å være der for deg de siste timene med lungekreft på Radiumhospitalet. Vi kjører ambulansen for deg, kan komme til å sette ut folk på Mars. Om vi skulle ha lyst. Er ikke sikkert vi får det. Min generasjon består, i likhet med de foregående, av de vakreste, dyktigste mennesker og de verste overgripere du kan begynne å tenke deg. Men altså, en unnskyldning før jeg setter i gang, av hele mitt hjerte; Det er virkelig unødvendig, dette. Men likevel. I frykt for at vi en dag skal bli så lei av å fremføre denne gjentagende obligatoriske generasjonsbestemte forsvarstalen at mytene om de nye barnas kommende katastrofer overraskende setter seg i veggene, her er det altså, diagnostiserende, om ikke forsvarende:

3.
I den første boken jeg ga ut finnes det en tekst som omhandler en jeg-person, et barn. Han bruker dager, uker på å stille opp playmolandsbyen i kjellestuen2. Han jobber grundig, er nøye med å få plasseringen av de enkelte objekter riktig, slik at handlingen skal kunne utspille seg etter planen, så fort han er ferdig. Han skaper sin egen verden slik, gjør alt klart, stiller opp figurer, bygninger og kjøretøy, lager historier. Og så sitter han der. Når alt er ferdig. Klar til å begynne å leke. Benytte seg av denne verdenen han har skapt. Og det er da han blir fortvilt. Eller kanskje enda sannere; det er da han begynner å kjede seg. For jeg husker det også slik, som at det alltid var et skår i gleden når det ikke fantes mer å bygge. Fullførelsens øredøvende antiklimaks. Det samme problemet gjaldt for naboen min. Han var mer Lego-typen, slik realistene gjerne er, samlet all Legoen i en haug, bygde et skip som nesten fylte rommet. Det får meg til å tenke på Kathleen Turner i The War of the Roses, etter årevis av arbeid ser hun seg endelig ferdig i innredningen av det perfekte hjem hun har kjøpt sammen med Michael Douglas. Hun har jaktet verden over etter de riktige gardinene, de matchende stolene, vasene, bestikket og serviset, det sjeldne ullteppet som ligger nonchalant og tilsynelatende tilfeldig henslengt over sjeselongen. Og jeg tenker, jeg er en del av en generasjon som har fått det for seg at den skal begynne å bruke det som er skapt. Ikke utnytte det, ikke ødelegge det, men sette det i aksjon. Våre foreldre, besteforeldre, som jobbet så hardt, som bygde landet, planke for planke, spiker for spiker i full storm og uten varme klær med Gerhardsen på øret, slik at det skulle stå der, ferdig, klart til bruk, den dagen vi flyttet hjemmefra. Det kan uansett oppleves slik, noen ganger, som om det var det som var planen. At alt skulle bygges for oss. At vi ikke skulle få lov til å bygge selv, i redsel for at vi i vanvare skulle komme til å ødelegge alt. Dessverre var det ingen som hadde forutsett den trojanske hesten som også ble bygget inn i dette, og i den hesten bor kjedsomheten. Kanskje vår generasjons største reoppfinnelse. Den har vi skapt, om ikke fra grunn, så på ny. Vi har utvidet den, relansert den, kjedsomheten har kommet i ny versjon, 2.0. Og den fungerer på alle plattformer. Men likevel er dette programvare forbeholdt nyere hardvare, og de byggende generasjoner før oss er ennå like nøkterne som de har vært nødt til å være, forsiktige, de vil ikke være med å leke, vil ikke begynne å bruke det de har bygget opp, redselen for å sette den i gang, dampmaskinen, når den endelig står der, fredigskrudd nede i hobbyrommet, fastfrosset i skrekken for at noe skal ødelegges. Og for å unngå å tenke på det, at det meste allerede er ferdigbygd, for å døyve larmen av ferdigstilte prosjekter bygger de det samme igjen og om igjen, bomber de samme nasjonene med et knapt tiårs mellomrom, maler hvitt på hvitt og holder seg i aksjon, holder de svære hjulene i gang, for ingenting kan undergrave frykten som har bygget seg opp, redselen for hva som kan komme til å skje om man satte seg ned, så det hele an en stund.

4.
Og kanskje er det slik, tenker jeg, at det på denne haltende, forunderlige måten også går an å rotere kloden, og våre foreldre jobber seg opp i firmaene, fusjonerer og ekspanderer, vokser seg konglomeratisk ut av vinduer og dører og sender dataspillene ut til oss i alle verdens butikker, holder inne et år og kommer med spillutvidelsespakningene og våre firkantete øyne er ikke lenger i stand til å se at Sony allerede har planene klare for PlayStation 4, men det lønner seg ikke å selge et produkt når du kan selge det fire ganger, og bonuspoengene på flyet får deg knapt ut av landet når du endelig er kommet hjem igjen, for du har vært snill, du har gjort slik du visste du skulle måtte ville, for du har dratt til Latin-Amerika, jobbet et halvt år der for din egen samvittighet eller for dine venners samvittighet, du har krysset Europa i tog flere ganger enn du kan huske, og du har vandret med headset rundt i Hong Kong, du har funnet den beste stranden i hele Thailand og også du fant den selvfølgelig før du leste The Beach, for du måtte lese den, måtte du ikke, men den var ikke så bra, var den vel? Ikke i forhold til alle de flyplassene du har sett, og jeg tenker på Palahniuks Fight Club.
You wake up at O’ Hare. You wake up at LaGuardia. You wake up at LAX. Gain an hour. Lose an hour. Oh. We’ve lost cabin pressure.3

For dette er livet ditt og det nærmer seg slutten minutt for minutt og du er femten år og fortsatt vet du ikke hva du vil bli, du burde ha planene klare for du kan bli alt du vil, men om du ikke vil er du ute, og hvis du ikke vet anbefaler jeg jus, anbefaler jeg grafisk design, anbefaler jeg å lage en tevespot, anbefaler jeg å få en dødsdømt ut av fengselet i Texas, transplantér et hjerte og redd et syv dager gammelt barn, jobb, gi penger til SOS Barnebyer, Redd Barna, Amnesty International, Plan Norge, CARE, Frelsesarmeen, Den Norske Kreftforeningen, Norges revmatikerforbund, Norgers Døveforbund, blindeforbund og astmaforbund, du er tyve år og ennå vet du ikke hva du vil bli, du har ikke planene klare, og det begynner å haste nå, for du er en gutt og du er seksuelt på topp som nittenåring og du er en jente og du er snart for gammel, og hvis du er heldig, hvis du klarer å snike deg usett rundt, kan du klare å skjule forfallet enda noen år om du sprayer underarmene dine med Axe tre ganger om dagen, vasker deg grundig med Greve intimsåpe og bleker tennene, lar være å tenke for å forhindre rynker, det er ingen som knuller rynkete hud, du risikerer å bli ensom for resten av livet og da vil alt ramle sammen foran øynene dine, du burde snart få barn, du burde velge noe nå, for du kan gjøre hva du vil, det er bare å velge, hva du vil, så lenge du velger alt, og så lenge du rekker å gi ut et par plater før jul, skrive bokbadsromanen som får alle til å elske deg, og lage filmen som redder Nord-Norge fra å bli forlatt og solgt til Tokyo i passende souvenirbiter, slik de gjør med grønlandsisen utenfor Disko Bay, så lenge du rekker over alt er det ok, det er helt ok, ingenting å være lei seg for, gjør så godt du kan er godt nok så lenge det er det beste du gjør godt nok, du er femogtyve og du er i ferd med å dø, sakte men sikkert, du har bare femti år igjen, men du kan ikke regne med å få jobb etter enogtredveårsdagen, ikke som farfar, han jobbet på verftet i nesten seksti år, bygde båter som fraktet folk og nye biler over hele verden og tilbake, men det er ingen som reiser med båt lenger, du må fly hvis du skal rekke over alt, før det blir kveld og fader slukker alle lys så hver en krok blir mørk, og du sitter der, på en flyplass utenfor Perth, Australia, og du kjenner at det kommer krypende, selv om du ikke vil, selv om du har gjort alt som står i din makt for å slippe unna, det kommer snikende inn over deg med kalde hender nedover den solbrente ryggen din som har sett verden og fortalt om den, den som har halt i land jobben som alle vil ha, den som har båret all din suksess, den som har sølvtråd nedoverlangs ryggraden, du fikk operert den inn i fjor, det hørte med, et indonesisk sykehus gjorde det for tusen dollar, du har en sølvtråd i ryggen og du har fjernet tatoveringen som gikk rundt overarmen din inntil i fjor sommer, du har gjort alt du måtte, alt du ønsket å ville, du har pult alle de riktige folkene, men likevel slipper det ikke unna, det setter seg fast som råtne tenner i nakken din, for det er ingenting igjen til å skjule for deg det som egentlig gonorésvir deg mens du reiser deg for å komme deg om bord på flyet som skal ta deg til Bejing, og derfra til lastebils og fots gjennom Vietnam og Laos, du merker det nå, gjør du ikke, idet du lever billetten til den unge kvinnen med de hvite tennene som står i skranken, idet du finner plassen din på flyet og skynder deg til å gå gjennom radiokanalene i setet, undersøker hvilke filmer du kan velge mellom, menyen, før du rekker å bestille den første flasken vin som studielånet kan gi deg merker du det, hvordan du fortsatt, på tross av det hele, kjeder deg, fysisk, som en kløe i den myke ganen du ikke klarer å få bort med tungen.

5.
Er det ikke slik det føles?
Nei?
Kanskje ikke.

6.
Vi er barn av desillusjonerte foreldre, vi er ungene som satt sammen med våre foreldre og så Sovjet og drømmen om effektiv likhet gå i stykker i kjølvannet av et kapitalistisk maraton som de fleste klappet velkommen til takten av Alphaville innover åttiårene, vi vokser opp og går nedover Karl Johan mens butikkenes høyttalere brøler ut Genesis og Phil Collins spør hvor det har blitt av Supermann, for dette er forvirringens land, og vi er en generasjon opplært til å unngå å tenke, vi er distrahert fra fødselen av, Pat Sharp er lønnet av staten og holder meg klistret inntil teveskjermen hos mormor som har Sky og Superchannel, fra den julen vi pakker opp Commodoren, kobler til joysticken, mens vi venter på at kjøpevideomarkedet skal ta av, at Pc’ene skal bli billigere, til vi venter på at Kilroy Travels skal åpne og sende oss vekk og tilbake igjen, og når vi endelig er tilbake i stuene har pc-spill industrien overgått amerikansk filmindustri i inntjening, og det har ingenting å si, så lenge det distraherer oss fra å gjøre noe effektivt, for de vet at enhver generasjon er i opposisjon til den forrige, og enhver generasjon frykter den nye, derfor må vi ikke gis sjansen til å begynne å tenke på om Microsoft spiller med rene kort, vi må ikke bli mistenksomme, skeptiske til ExxonMobil, eller Esso, som det kalles i Europa, for de omsetter for to norske statsbudsjett i året og gir oss nesten gratis kaffe på bensinstasjonene sine, mot at vi holder kjeft og ikke legger merke til fallskjermjegerne som lander i skråningen like bak oss, men bare passer på oss selv, at vi ikke kjeder oss, at vi er lykkelige, har alt vi trenger.

7.
I wanna be Jackie Onassis I wanna wear a pair of dark sunglasses. I wanna be Jackie O Oh, oh, oh please don’t die We’re already dead.4

8.
Ja, jeg tilhører en generasjon med tynnslitte nerver. Vi fikk bombesjokk da vi var seks år og tryna i ovarennet så vi nesten mistet taleevnen da vi var ti, det er Jan Kjærstad som sier det, i den første boken han gir ut, Kloden dreier stille rundt, 1980, og jeg tenker ja, tenker jeg, jeg vet hvordan det føles, og jeg blir plutselig redd, redd for at det ikke er min generasjon han skriver om, men sin egen, for det vil fordoble syndene jeg har tatt inn over meg, for heller ikke jeg er meg selv lenger, det er et eller annet i øynene, de har begynt å svi om kveldene, tevesnøblindhet, som sand i pupillene, og jeg tenker at jeg også jeg, som gjennomsnittet, rakk å se åttetusen mord og to hundre tusen voldshandlinger på teve før jeg konfirmerte meg, og jeg har sett alle Vietnamfilmene, filmatiseringene av andre verdenskrig, jeg så Rambo for tidlig, Platoon, Hamburger Hill, jeg så timesvis av newsreel opptak fra angrepet på Hué, jeg så Tetoffensiven i høyoppløsning på DVD, med to timer ekstramateriale, jeg ble født inn i krigen mellom Iran og Irak, jeg begynte på skolen etter at Santa Ana og San Salvador hadde falt, jeg fikk mitt første kyss til lyden av Milosevic som talte til serbere på Kosovosletten, jeg gjorde meg ferdig med barneskolen og Bush angrep Irak, jeg husker ingenting fra OL i Albertville, men jeg husker beleiringen av Sarajevo, den varte i tre år og jeg var bare mildt overrasket da BBC formidlet nyheten om den første konsentrasjonsleiren man fant i Trpolje, for jeg hadde sett dokumentarene før, det var ikke ukjent for noen av oss, og heller ikke da Sarajevos innbyggere fikk beskjed fra lord Owen (var det ikke?) om at de ikke måtte leve i drømmen om at vesten skulle komme og hjelpe dem ble jeg overrasket, at de likevel var ni andre steder i verden hvor tilstanden var mer kritisk, tror det var det de sa, var vanskelig å få med seg teksten på grunn av lyden fra artilleriet og jeg var nesten lettet da jeg skjønte at det ikke lenger var noen journalister som våget dra til Groznyj for å lage reportasjer, fikk hvilt ut litt før Milosovic igjen talte til serberne og Kosovo ble bombet i 1999 at nasjoner som angret på at de ikke fikk bombet tilstrekkelig fem år tidligere, jeg drakk sprit på regningen til en norsk humanitær organisasjon den kvelden, sammen med kosovoalbanere og serbere, for det var ikke lenger noen steder å bruke pengene, var ingenting igjen, og vi satt på en bonderomantisk pub i Lillehammer og Lysgårdsbakken hadde allerede begynt å råtne oppe i dalsiden, jeg slo OL-floker på vei hjem og sovnet ved siden av sengen, våknet av sønn til Bush som fikk ny sjanse til å angripe Irak, en tradisjon er en tradisjon, tross alt, og det var siste gang jeg sov skikkelig, jeg er plaget av posttraumatisk stressyndrom og sitter oppe hele nettene, med lyset av, og jeg holder meg for ørene, jeg blir fortsatt nervøs når jeg hører lyden av helikopterrotorer over huset, ser støvet som virvles opp fra gaten.

9.
Og likevel sier dere at vi er late?
Og likevel sier dere at vi er tiltaksløse?
At vi er bortskjemte?
At vi har fått alt servert?
At vi tar alt for gitt?
Og dere sier at vi ikke bryr oss?
Dere gikk i tog, er det så? Lange tog?

10. Vi er ungene til en generasjon flotte idealister som mente det var tryggest å lære oss å gi opp, og som stille lagret hermetikk og ulltepper i alle bomberom og som fryktet et nytt Cuba.

11.
Vi er ingen utakknemlig generasjon, vi vil bare gis muligheten til å gjøre vårt, vi er ikke late, vi er bedøvde, vi er ikke tiltaksløse, vi er arbeidsløse, og vi er bortskjemte i våre foreldres godmente forsøk på å skjerme oss fra skjermen vi likevel fant fjernkontrollen til og vi var bare redde for å slå av teven, i tilfelle det skulle gis evakueringsordre og tyfonene og sirenene ikke skulle virke. Vi har fått alt servert, men ingenting av det stod på menyen, vi har fått all informasjon vi ikke ba om, USA har vært involvert militært i over tohundreogtredve konflikter siden andre verdenskrig. Det er dette vi har vokst opp med. Vi har forstått at om du river muren i Berlin, bygger de bare en ny i et annet sted. Vi har sett landene som solgte Irak våpen for så å bombe dem fordi de fant på å bruke dem. Det gikk ti år før vi fikk vite at USA hadde bombet Irak jevnlig siden 1991, og da vi fikk vite det, var det ingen som sa noe. Heller ikke da vi fikk det svart på hvitt at presisjonsarsenalet var upresist. Vel, det er feil. Jeg tror jeg husker mine foreldre og deres venner, de sa: Var det ikke det vi sa, og så kom sporten. Er det noe vi har lært, så er det å være livredde. Livredde for at denne store nasjonen over havet kanskje ikke er til å stole på. Vi er generasjonen som aldri ble helt voksen, men som har blitt foreldrene til forente stater som lider av ADHD, som oppfører seg som gutten i klassen alle frykter, og da det kommer til oss med melding hjem er vi fornektelsens foreldre, livredde for å innse at ikke alt stemmer. Det var ingen som sa noe om at det bare var Serbia som ikke fikk bli med å diskutere avtalen i 1999, de ble forelagt en umulig plan som ingen kunne godta. Og ingen snakket om Milosovic som gjorde mer enn en del andre for å få i stand en fredsavtale for Bosnia i 1995-96. Ikke vet jeg, jeg holder åpent for at han ikke gjorde noenting riktig og jeg ville ikke hatt han som veileder, men jeg blir alltid trist disse dagene, når jeg får det servert så klart, at det alltid er en side i enhver krig som tar seg bedre ut på teve, enten det er kosovoalbansk eller amerikansk, for jeg tror ikke på det onde mennesket, jeg nekter å bli med på det, finnes faen i alle farvann og det er dette vi har fått servert på et fat, og da W. Bush innrømmer at han ikke leser aviser, men stoler på at informasjonen han får fra sine rådgiver, er objektiv, blir hendene mine små i fanget. De fant ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det er nesten ingen som vet hvorfor det skulle være nødvendig å bombe dem enda en gang, og ikke et hvilket som helst annet land med samme tyranniske problem, for eksempel de forente stater. Og også da vi fikk vite det at det ikke fantes noen atomraketter, så mine foreldre bort, sjekket programbladet, lurte på om de rakk en episode av Mens vi venter på Gud, før de skulle ut. Jeg har lyst å gjøre noe med det, men jeg har blitt fortalt at det er best å ikke blande seg opp i det hele, men det er galt, sier jeg, og mine foreldres foreldre sier ja, men så gjør de noe bra for deg en annen gang, det er ingen som vil ha uvenner, og ja, vi er en bespisende generasjon, men det er ikke spiselig det vi har fått servert, det finnes ikke dessert igjen og det nytter ikke klage, for kokken har gått, og jeg spør mine foreldre, spør naboene, hvor var dere i 1968? Hvor var dere i EF-kampen, og de husker ikke, men mor kan fortelle hvor hun var da Brå brakk staven, da Bobbysocks vant, og jeg tenker at jeg er stolt over å være del av en generasjon som ikke har resignert fullstendig (enda?) i virvaret av manglende informasjon og tafatte korrespondentinnslag om klasebomber i bakgården. Jeg er stolt over å tilhøre en generasjon som har klart å fostre motivasjon som fører til at horder av mennesker demonstrer i Seattle og Stockholm mot G8, u-landsgjeld, som lurer på hvorfor Bush nesten aldri stiller opp i intervjuer, som aktivt krever en bedre kulturminister som er interessert i kultur og ikke bare kirke, jeg er glad for å være i en generasjon hvor Zack De La Rocha forlater Rage Against the Machine og Sony for å dra til Sør-Amerika og bruke nevene og stemmen heller enn platene, jeg er glad for at Gatas Parlament finnes, selv om jeg ikke liker rap, jeg vil gi Aslak Sira Myhre en klem neste gang jeg ser ham, om han gir meg lov, fordi han får barn til å bli glad i bøker og forstå at dette kanskje er den eneste mer eller mindre usensurerte kanalen vi har igjen, jeg er glad for at det fortsatt finnes folk å stole på der ute, at det finnes en generasjon som kanskje er mer aktiv enn noen gang, som er villig til å velte en toppmøte på en telefonsamtales varsel, jeg er glad for at det fortsatt finnes mennesker som er villig til å lenke seg fast for å hindre Statoil eller hvem det skal være i å bore seg ned i mantelen i Barentshavet, trekke ut proppen og tørke ut bassenget. Jeg er glad for å være en del av en generasjon hvor også disse menneskene finnes, gjemt inne i buskene, i mylderet, og du kan ikke begynne å tenke deg hvor mye jeg skammer meg for at jeg sitter her.

12.
Vi begynner å bli slitne i beina.
Merker du også det?
Begynner å bli sliten av evighetens maraton, unnslippe stadig sterkere motangrep, reklamekampanjer og innholdsløse pressekonferanser med det samme, enkle budskapet, og budskapet handler om hva du kan få til nedsatte priser, politikk og varer, forenklet til minste felles multiplum, sannheten og Dressmann til den som orker å trenge gjennom støymuren, som makter å se at terrorisme er et altfor enkelt begrep å selge, og jeg tenker at man kan selge menneskeavføring med barberblader i som babymat, om bare reklamekampanjen er bra nok, og det viktigste, det aller, aller viktigste, er at du for guds skyld ikke begynner å kjede deg, det kunne få fatale konsekvenser, du kunne begynne å tenke. Og da rakner systemet, da faller Rom. Og prisene på kabelteve.

13.
Jeg sitter på kjøkkenet. Det snør og jeg leser Dagbladet, intervju med 87år gamle Kjakan, fra den glemte kirgsgenerasjonen. Vi er den generasjonsløse generasjonen, oppdratt i et mylder av skilsmisser, stefedre, deltidsmødre og eks-onkler. Det finnes ingen glemt krigsgenerasjon. Det finnes en overeksponert krigsgenerasjon som er i ferd med å få oss til å glemme alle grunnene til at vi ikke må glemme dem. Det finnes ingen generasjoner. Det finnes statistikker, årstall å knytte oss sammen med. Ingenting mer.

14.
Jeg tenker på Fight Club. Frustrasjonen som får oss til å skamslå hverandre fordi ingenting er nærmere.
Jeg tenker på Fight Club.
We’ve been raised on television to believe that one day we’d all be millionaires and movie gods and rock stars. But we won’t.
Jeg tenker på min generasjon, og jeg tenker på Jan Kjærstad fra den forrige.
Talkin ’bout my g-g-g-generation.
Også vi er en generasjon av tynnslitte nerver.
Livredde for å kjede oss.
Livredde for å ikke strekke til.
Livredde for ikke å få den jobben vi må ha.
Livredde for ikke å ha sett verden. To ganger.
Livredde for at det ikke skal ha noe å si.
For det er dette vi har fått servert.
Redselen.
Den har vi fått servert andektig i fanget av våre foreldre som aldri fikk tilbake det milde blikket etter 1962.
Vi fikk i hvert fall redselen.

The Horror, the Horror.5

Det er alltids noe.

Here we go then, you and I.6

15.
På kjøkkenet har noen skrudd på radioen, Coldplay synger we live in a beautiful world, og jeg tenker at det må være derfor jeg blir så sint, fordi det egentlig er sant, men det er vanskelig å få øye på når bildene er så overeksponerte.

16.
Tirsdag. Jeg skriver om generasjoner og får en diktsamling fra Jan Erik Vold i posten, utgitt på eget forlag, og det slår meg, dette er skrevet nesten to generasjoner fra meg, en fortsettelse av diktet fra ’69, men det er den samme aggresjonen, er det ikke? Den samme håpløsheten? Det finnes ingen avstand. Finnes årstall.

FORSLAG TIL BUSH

hei bush
jeg har et forslag

hvis vi lar deg
ta norge og ta oljen

vil du da love
å holde labbene unna irak ok7

17.
Vil du bli millionær?

18.
Verden er ikke ferdig. Det finnes hammer og spiker i skapet.
Det er ingen grunn til å vente på bygningstillatelsen.
Og monteringsinstruksjonen får du på IKEA.

19.
I’m the first mammal to wet my pants. It’s evolution, baby.8

20.
Phew!
Ok. Nå går jeg tilbake til mitt.


NOTER:
1 Backdrifts (Honeymoon is over) / Radiohead, 2003
2 Kjellerstuen. Vår generasjons bomberom. Min generasjon utvidet huset med et nytt rom. Kjellerstuen. Vi omdirigerte ordets betydning på sent syttitall, tidlig åttitall. Fra å være ensbetydende med et uisolert, mørkt og kaldt, potensielt også særdeles skummelt lokale, snudde kjelleren om til å bety fristed, overskuddstue og ønsket bosted for fortsatt hjemmeboende ungdom med opprørstrang eller friere hjemmetøyler. Enkelte familier gikk også enda et skritt videre, og bygde tilsvarende oppholdsrom over garasjene sine. Kjellerstuen ble i mange tilfeller husets viktigste, og mest sagnomsuste rom. Og her, i veggene, fikk også kjedsomheten etter hvert solid vekstgrunnlag. Ut over dette, kjennetegnes min generasjon ved at de styrende organer tilhørende den foregående generasjon med få unntak konsekvent søker å holde denne fra å ekspandere (les: reflektere.) Se også: Kjellerstuegenerasjonen.
3 Fight Club, Chuck Palahniuk
4 Tire Me / Rage Against the Machine
5 Heart of Darkness / Joseph Conrad
6 T.S. Eliot (vår generasjon krediterer Morten Abel for disse ordene, sånn er det bare.)
7 Diktet minner om verden, Jan Erik Vold
8 Do the Evolution / Pearl Jam