mandag, november 17, 2008

Fra Arkivet VIII: Føling under fjæra

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2008. Nummer åtte ut er en artikkel om Michael Crichtons technothriller Sphere fra 1987.



Under vann kan alt gå an
Johan Harstad

Faste lesere av Klassekampen med et ekstra skarpt blikk for den slags, eller lesere med bare alt for mye fritid mellom hendene, vil kunne ha bitt seg merke i at jeg aldri har viet en artikkel til en skjønnlitterær roman tidligere. I stedet har jeg skrevet om filmbøker, fjernsynsdramatikk fra 70-årene, om tegneserier og grafiske romaner, amatørfiske og sportsfiske i sjøen, om førti år gamle samlivsbøker, om Woody Allens prosa, og om en guide til Karibien (plusss Bahamas!) fra 1975. Blant annet. Jeg har gjort dette, ikke fordi jeg ikke leser eller er opptatt av romaner, hvilket ville vært besynderlig (i beste fall), all den tid jeg lever av å skrive blant annet det. Altså romaner. Jeg har derimot bevisst unngått å gi romanene for stor plass i et forsøk på å belyse mer kuriøse bøker, og i fortsettelsen av det, bøker som jeg har hatt mye glede av, for ikke å snakke om nytte av (med unntak av boken om amatørfiske og sportsfiske, muligens) i arbeidet med å skrive nettopp romaner. Eller andre typer bøker. Som du sikkert forstår, det jeg forsøker å si er at det meste henger sammen med det meste, og når jeg denne gang likevel har bestemt meg for å skrive om en roman, og attpåtil en noe uglesett sci-fi techno thriller fra 1987, er det også bare å si det først som sist: Også dette henger sammen med noe annet.

De fleste av mine venner som har barn, forteller at det å se barn vokse opp ofte får dem til å føle at de møter seg selv, og sin egen barndom, i døren. Selv har jeg ikke barn. Foreløpig. Men jeg klarte altså, for et drøyt år siden, å møte meg selv, og ikke minst, barndommen, i døren. I seg selv ikke noe spektakulært, men det merkelige var at det jeg støtte på var så annerledes enn det jeg hadde forventet. Jeg hadde tatt på meg jobben med å skrive en roman som skulle være rettet mot ungdom. Problemet var bare at jeg ikke ante hva i all verden det skulle handle om. Og det var altså i den forbindelse at jeg, liggende på sofaen, hadde hva min gode venn og kollega John Erik Riley ville ha kalt ”a great epiphany” – altså en slags åpenbaring (selv om epiphany liksom har mer schwung over seg, for å si det slik) som fikk meg til å huske noe jeg helt hadde glemt: Pleide jeg ikke lese mye science-fiction og horror-bøker som barn? Jo visst. Og i forlengelsen av dette, i sentrum av epiphany’en, husker jeg altså hva jeg leste i dette tidligere mørke hullet mellom mitt syvårige jeg’s opptatthet av Astrid Lindgren og mitt fjortenårige jeg’s noe heller pretensiøse opptatthet av Rimbaud og den slags. Det var akkurat det jeg gjorde, og en av de bøkene, selve smørbrødet i denne ekspanderende epiphany’en, var Michael Crichtons techno-triller Sphere (på norsk: Dypkontakt) fra 1987. Jeg husket at jeg leste den som tolvåring, at min bror hadde lånt den av en kompis og lånte den videre til meg, og jeg husket at den gjorde så stort inntrykk at jeg leste den to ganger. På rappen. Jeg husket det helt klart nå. Og da jeg la meg denne kvelden, eller natten, mens epiphany’en ség bort og ble, slik det alltid er med slike åpenbaringer, erstattet av en følelse av selvfølgelighet, hadde jeg allerede en idé til en roman for ungdom. Det var helt klart at det skulle være en science-fiction-fortelling. Og den skulle handle om den perfekte plan som gikk til helvete, ikke ulikt Crichtons Sphere. I tillegg skulle jeg grave meg dypt ned i de andre bøkene og filmene i samme genre som jeg hadde lest og sett da jeg var 11, 12, 13 år gammel og se om jeg fant noe å bruke der. En roman skrevet i 2008, av undertegnede, nå 29 år, skrevet til undertegnede i 1991, tolv år gammel. Og mens tall-kalaset først er i gang: resultatet, romanen DARLAH, som utkom forrige måned, endte opp med å bli promotert som en roman for femtenåringer og oppover. Det er helt ok for meg. Jeg finner uansett disse skillene mellom barne, ungdoms- og voksenlitteratur komplisert, og derfor var nok tanken bak DARLAH å skrive en voksenroman som ville bli rettet mot ungdom. Kanskje også fordi jeg som tolvåring sjeldent leste ungdomsbøker, men altså andre bøker fra voksenavdelingen, som ikke var all verdens kompliserte, som for eksempel Crichtons Sphere. For hvis vi skal være helt ærlige, verken Sphere eller DARLAH er det mest meningsfulle du kan lese dette året. Hvis du er ute etter en bok som sier noe om livet, om verden, om menneskene, er det ikke sikkert du har kommet til riktig sted. Men det kan kanskje være blant det mest spennende du leser. Det skumleste. Og det var det jeg virkelig satte pris på den gangen i 1991, og som jeg ønsket selv å forsøke meg på, å skrive en bok som var virkelig spennende, som kanskje kunne skremme vettet av en og annen, enten det gjaldt tre-fire menn i dress på flyet (de folkene som alltid sitter begravd i Tom Clancy-bøkene sine og som, hvis du følger nøye med, ikke engang leser dem, men starter på side 234 for å gi inntrykk av de i alle fall leser NOE, selv om Tom Clancy heller ikke er nobelstoff, akkurat) og som i tillegg endte opp med å bli lest av ungdom på jakt etter en voksenbok.

Så altså, for å komme til saken: Sphere var på mange måter en virkelig god litterær brobygger for en tolvåring. Den fortalte en nokså kompleks historie, men i et språk som ikke krevde all verden av leseren, og med nok fremdrift til at man ikke mistet motet gjennom nesten 400 sider, men holdt til mål og vel så det og derfra skjønte at det bare var å fortsette å lese, og at alt kunne leses, også voksenbøker, og at det ikke var noen grunn til å utsette det, men i stedet utsette seg for det, utsette seg for de bøkene som som strakte seg ut og forbi spenningsromanene og sci-fi-romanene og Tom Clancy-romanene, inn i Litteraturen.

Lesere som fremdeles har et usedvanlig skarpt blikk (og som ikke har blitt frustrert over at jeg ennå ikke har sagt et ord om hva denne boken handler om) vil også legge merke til at jeg ikke refererer til noen nylesning av den. Og det er korrekt observert. Jeg har ikke lest boken på sytten år. Og etter å ha vurdert litt frem og tilbake i forbindelse med skriving av denne artikkelen, har jeg valgt å ikke gjøre det. Så godt betaler ikke avisen at det er verdt å risikere å ødelegge det som en gang opplevdes som en nesten perfekt leseopplevelse, ved å lese den på ny og oppdage alle dens mulige svakheter, plattheter. Det er altså minnet om en bok det er snakk om, og ringvirkningene. Og dermed skal jeg ta dere med under vann. Kjør refrerat!

Sphere følger psykologen Norman, matematikeren Harry, biologen Beth og astrofysikeren Ted. De er en merkelig sammensetning av personell, men likevel valgt ut til å delta på en ekspedisjon som kan kaste lys over det unike funnet man har gjort et sted midt i Stillehavet. Uten noen tidligere erfaring med dypvannsdykk, blir de fraktet ned til en undervannsbase på 300m dyp, og herfra skal de undersøke det utenomjordiske romskipet som nylig har blitt oppdaget på bunnen. Et virkelig historisk funn, helt klart, om enn uforståelig. Og det blir ikke mer forståelig når våre helter etter en innledende gjennomgang av fartøyet innser at det ikke er et fremmed romskip, men et høyteknologisk amerikansk romskip. Som i tillegg har ligget urørt på bunnen i over tre hundre år, overgrodd av alger og planter. Videre undersøkelser avslører en enorm kule i et av de store rommene, tilsynelatende geometrisk perfekt, med en glinsende overflate som reflekterer alt i rommet, bortsett fra de fire personene som står og ser på den. Menneskelig nok kretser historien seg omkring hvorvidt de skal prøve å finne ut hva som befinner seg på innsiden, til tross for at det ikke finnes noen dører eller andre innretninger som kan antyde åpningsmuligheter. Matematikeren Harry bryter til slutt protokollen og finner en måte å komme seg inn på, bare for å returnere nærmest bevisstløs og med dundrende hodepine. En urovekkende utvikling følger, hvor mannskapet plutselig kontaktes skriftlig, via kodede meldinger på datamaskinene, av en intelligent og tilsynelatende vennlig livsform som pussig nok kaller seg Jerry, og som helt klart stammer fra skipet. I kjølvannet av den første kontakten angripes undervannsbasen av en gigantisk blekksprut, sjøslanger og svermer av maneter, og det begynner å bli klart at det er denne Jerry som manifesterer dem. En etter en dør mannskapet av skader de påføres av de gjentatte angrepene, og selve basen står også i fare for å implodere. Samtidig viser Jerry seg å være både barnslig, livredd for å være alene og verre: uten noen som helst forståelse om begrepet Død. Psykolog Norman tvinges til å sette sin kunnskap på prøve, og kommer etter hvert frem til at Jerry i virkeligheten er Harry, dvs Harrys underbevissthet, og at det faktum at han har vært inne i kulen har gitt ham evner til å manifestere sine verste mareritt i høyst virkelig format. For å gjøre vondt verre viser det seg også at Beth er i ferd med å utvikle en undervannspsykose, og at også hun har vært inne i kulen, og dermed besitter samme evner som Harry. Og for å gjøre kaoset komplett, har hun i et øyeblikk av total paranoia rigget opp tidsinnstilte eksplosiver rundt hele basen, og klokka går. Dermed er ballet i gang, hele tiden med den gnagende vissheten om at de lever i en selvmotsigelse: Ingen har visst at dette skipet har ligget her i tre hundre år. Det må bety at ingen av mannskapet vil overleve for å kunne fortelle om det ...

Det hele er selvsagt akkurat så idiotisk og medrivende at en tolvåring knapt kan ønske seg mer.

Det fine med å lese sci-fi og/eller spenningsforfattere, er at man stort sett slipper å lese for mange intervjuer med dem i forkant. Bøkene deres dukker liksom bare opp og ingen vet et pip om forfatteren. Slik var det i alle fall rundt 1991. Men så fantes det verken noe internett i omløp, heller, og det nærmeste man kom et direkte innsyn i teknologiens potensiale, var å skrive ”Drop clothes” i kommandomenyen til Police Quest-spillet på pc-en, med det resultat at karakteren du spilte, nå avkledd, døde (!). Så, for å holde meg til saken, det er altså først i ettertid, faktisk for mindre enn fire dager siden, at jeg innså at Michael Crichton ikke var så kul som jeg siden barndommen hadde trodd, og at han blant annet slo både ett og to slag for saken om at global oppvarming sannsynligvis ikke var annet enn venstresidig konsensus-tenkning. Jeg skjønte også at dette var mannen som hadde skyld i bøker som igjen resulterte i skrekkelige produkter som Jurassic Park (Crichton, 1990), Disclosure (1994, en film som virkelig ikke har tålt tidens teknologi-tann) og Congo (1980). Barry Levinsons filmatisering av Sphere fra 1998 kjenner jeg også at jeg ikke orker å komme inn på.



Som nevnt innledningsvis, det finnes sammenhenger mellom nesten alt. Jeg tror romanen DARLAH ble til som et direkte resultat av at jeg leste Sphere for sytten år siden, og at det i det minste for min del opplevdes som om ringen ble sluttet da jeg hadde gjort ferdig min bok. Samtidig, et håp om at ikke alt henger sammen: Michael Crichton døde 4. november i år, samme dag som DARLAH ble nominert til Brageprisen. Jeg velger å ikke ta det som et tegn på noe som helst. Og jeg hadde altså ingenting med det å gjøre. Verken det ene eller andre.