mandag, februar 23, 2009

Fra Arkivet: Intervju med Hallgrimur Helgason

I forbindelse med bokbadet denne Johan #$%schtadt gjorde med Hallgrimur Helgason på Litteraturhuset forrige torsdag, slår vi i dag på tromma og legger ut en ikke aldeles korrekturlest utgave av intervjuet nevnte Johan gjorde med forfatteren for Vinduet i 2006, eller 2007.



Jeg møtte Hallgrímur Helgason første gang i 2000. Men det er ikke helt sant. Jeg møtte 101 Reykjavik, hans roman om Hlynur Björn, den kanskje sjeldneste fuglen i den islandske faunaen. Jeg var i Stockholm og på slump kjøpte jeg en pocketutgave av romanen, satt i en husbåt og leste meg tvers gjennom den, og siden da har jeg ventet på neste Helgason-bok slik man venter på den nye plata til et band man virkelig er glad i. Hallgrímur Helgason er født 1959, utdannet som billedkunstner ved akademier på Island og i Tyskland, han har hatt nærmere tredve separatutstillinger, fra Reykjavik til New York, deltatt i mer enn førti kollektivutstillinger, skrevet og oversatt flere skuespill, utgitt en tre hundre siders diktsamling i bunden form, gjort to stand-up show og laget tegneseriefiguren Grim. Men det er nok som romanforfatter han er mest kjent. Han debuterte med Hella i 1990 og har siden utgitt Þetta er alt að koma (Things are going great) (1994), 101 Reykjavik (1996), Islands forfatter (2001) Hr. Alheimur (Mr. Universe, 2003) og Rókland (2005). Han har vunnet priser for dramatikken, og blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger. Helgason er noe i nærheten av et kulturelt fenomen på Island, og absolutt en av landets mest betydningsfulle nålevende forfatterne. Hans bøker strekker seg over et stort antall temaer og stiler, og det kan være bortimot umulig å plassere ham i noen enkeltstående “skole”. Selv har han, på spørsmål om inspirasjonskilder, oppsummerte dem slik: ”Det islandske folk, Julia Roberts, Ómar Ragnarsson, Woody Allen, tvillingbrødrene mine, Shakespeare, David Letterman, Fellini, sagaene, Bret Easton Ellis, Velazquez, Philip Roth, ’Amadeus’, Halldór Laxness, Goya, Húbert Nói, Tin-Tin, Bill Clinton, Megas, Voltaire, Michael Jackson, Haraldur Jónsson, Moliere, porno, Island, Balthus, James Joyce, The Simpsons, Manhattan, Tony Blair, min datter, Eminem, Gudbergur Bergsson, Roma, Jonathan Richman, finske jenter, El Prado, Gabriel Garcia Marquez, Huldar Breðfjörð, Jim Carrey, Versailles, Ibsen, Gud og Nokia.” Jeg møtte altså ikke Helgason den gangen i 2000. Høsten 2006 begynte jeg å fundere på å flakse til Island i samarbeid med Vinduet for å gjøre et intervju med ham. Men før jeg fikk pakket kofferten, kom meldingen om at han var på vei til Oslo for å presentere den norske oversettelsen av Islands forfatter. Dermed var det bare å la kofferten stå og få skoene på, for å møte en av Islands kanskje morsomste forfattere, som har blitt beskrevet både som en ordoppfinner og språksjonglør av shakespearsk kaliber og som en forfatter som rett og slett har for mange ord, ord, ord i bøkene sine.

Ok. Båndet går. En, to, en to.

-- (JH) Romanen Islands forfatter starter med at hovedpersonen Eínar Grimsson, en mann i midten av åttiårene, våkner opp i en avsidesliggende dal på Island, mer eller mindre lammet, uten noen anelse om hvor han er, og langt mindre -- hvem han er. Han blir funnet av en ung gutt som irriterende nok pirker på ham med en kjepp og roper på sin far, Hrólfur. Grimsson blir fraktet til gården deres i Heljardal for å komme til hektene igjen. Men det tar ikke lang tid før både leseren og forfatteren forstår at det er noe alvorlig galt med dette bildet. Men akkurat hva er galt?

-- (HH) Det som er galt, er at den gamle mannen er død og de andre personene på gården er hans egne romankarakterer. Grimsson er fanget i sin egen roman, og det er ikke 2004, men midten av 1950-tallet. Jeg tror at når folk dør, forstår de ikke helt at de er døde. Forfatteren i romanen har ingen idé om hvor han er, hva han holder på med og enda mindre hva han heter, hvem han er, eller var. Så han dukker opp i romanen som et blankt ark, og sakte men sikkert begynner boken å skrive hans bok om å være inne i boken som han skrev, så det er en form for intertekstuell lek, dette.

-- Et slags puslespill, kan man vel også si?

-- Ja. Jeg tenkte at denne romanen var en tredimensjonal idé som man kunne angripe eller ankomme fra alle retninger, samtidig, og den skulle også peke i alle retninger. Hovedpersonen betrakter seg selv, sitt indre liv, sin familie, sitt liv da han levde, sin død, sine verker og karakterer, og han har også et øye for disses liv. Hver karakter i boken har sitt eget perspektiv på det hele, og de forskjellige perspektivene møtes utover i teksten og skaper en nokså kompleks fortelling.

-- Jeg har hørt at hele romanidéen startet med en drøm, stemmer det?

-- Ja, jeg hadde en merkelig opplevelse. Halldór Laxness, nobelprisvinneren og Islands største forfatter i det 20. århundre, døde i 1998. Han var en svært dominerende figur i islandsk kulturliv, så det var en stor begivenhet da han gikk bort. Kort tid etter hadde jeg en drøm hvor jeg så ham liggende ute på en stor slette, iført en engelsk dress med vest, helt blek. Han var halvt død, og denne bondegutten kom opp til ham, stakk fingeren sin i ansiktet hans og Laxness våknet, og da våknet jeg også, og det var i grunn starten på det hele. Jeg fortsatte å tenke på denne drømmen de neste dagene, og jeg tenkte at denne gutten lignet mye på en karakter fra en av romanene hans. Slik fikk jeg ideen om at javisst, Laxness lever nå på innsiden av en av sine egne romaner, så sakte begynte ideen å vokse i hodet mitt og jeg tenkte at joda, det er en god idé til en novelle eller en søt liten anekdote. Men ettersom tiden gikk, gikk det opp for meg at det hele var såpass omfattende at jeg burde bruke det til en lengre roman, og etterhvert ble romanen bare større og større fordi jo lenger jeg kom inn i det, jo mer skjønte jeg at jeg også var nødt til å skrive romanen som forfatteren/hovedpersonen er innestengt i, og det igjen førte meg ut på en tilsynelatende endeløs ferd som det tok tre år å fullføre.

-- Noen av karakterene i romanen, familien på gården eksempelvis, minner jo også om karakterene i Laxness’ roman Frie menn (som altså heter noe annet på norsk ...).

-- Det er riktig. Jeg bruker Laxness som en prototyp for hovedpersonen, og jeg bruker Frie menn som inspirasjon for romanen som hovedpersonen er innestengt i. Jeg bruker den omtrent som noen bruker gresk mytologi som modell for sine historier.

-- I din forrige roman, 101 Reykjavik, fra 1996, bruker Hlynur -- helten, om vi da kan kalle ham det -- Laxness som banneord, i stedet for å si Jesus Kristus!, sier han Hellige Kiljan Laxness! Er det kanskje slik at det i grunn finnes to Laxness-er, på den ene siden den store islandske dikter, landsfaderen, og på den andre siden en allerede karikert figur som det er nødvendig å ødelegge eller gjøre narr av for å kunne skape litterær progresjon?

-- Det tror jeg er riktig. Det kan fort bli usunt, Island er et lite land og Laxness var en veldig stor mann, og når du har en stor mann i et lite land, oppstår det en situasjon hvor man utelukkende snakker om Den store, og slik blir han en diktator for islandsk kulturliv. På tross av at han ikke ønsket det selv. Han bare er så stor at man ikke kan unnslippe ham så lenge han er rundt oss hele tiden. Ubevisst forsøkte jeg nok å bryte ut av den skyggen ved å skrive denne boken og gjøre meg ferdig med minnene om Den Store Laxness. Men banningen i 101 Reykjavik er ikke ment negativt om Laxness, tvert imot: I stedet for å si Jesus Kristus eller Gud, sier han altså Hellige Laxness!

-- Med tanke på Laxness’ posisjon på Island og hans nesten guddommelige status, hvordan ble Islands Forfatter mottatt på Island? Det må ha oppstått noen reaksjoner mot en slik bok?

-- Vel, leserne delte seg i to, noen likte den godt og fant den morsom, mens andre likte den svært dårlig og mente omtrent at det var blasfemisk av meg å bruke Laxness som modell, og de tok det virkelig bokstavelig at jeg skrev om Laxness, som om jeg opphøyde meg selv. Slik ble romanen en succès de scandale, simpelthen fordi jeg kunne våge å skrive om Laxness på den måten. Men hovedfokuset i diskusjonen var det faktum at han var stalinist og at jeg skriver om det i boken. Jeg skriver at han angrer det etter sin død, alt han så og visste, men hold tett om, og slik gjorde seg skyldig i løgn fordi han ikke ville tilsmusse det hellige bildet av den rene kommunismen, jeg skriver at han ikke fortalte sannheten om Sovjetunionen før tyve år senere, og folk var virkelig sinte fordi jeg nevnte dette. For å ta et ekstremt eksempel: Hvis en far har mishandlet ungene sine og så slutter med det, vil alle holde kjeft om det og late som ingenting. Man vil ikke bringe det på banen igjen. Og så, når noen likevel tar det opp igjen, oppstår det gjerne en aggressiv reaksjon.

-- Og så har vi jo denne Fridthjófur, som også dukker opp i Heljardal nokså plutselig. Grimsson ser på ham som en slags nemesis, hvorfor det?

-- Han er summen av alle Grimssons fiender, imaginære eller faktiske. Han er en litteraturkritiker og en moderne poet som skriver dikt på en måte og i en stil som hovedpersonen aldri har hatt noe til overs for, slik kritikeren/poeten heller aldri har hatt noe til overs for Grimssons skrivemåte. Slik utgjør de to av ytterpunktene i islandsk litteratur i det tyvende århundret, de to evige fiendene, på den ene siden Einar Grimsson, den tradisjonelle historiefortelleren, og på den andre siden den avantgardistiske og franskinspirerte poeten. På et punkt beskriver også Grimsson Fridthjófur som en fisk i mudret vann som forsøker å se verden over seg, men som på grunn av sine møkkete omgivelser ikke er i stand til å beskrive eller se verden på riktig måte.

-- Vil du si at du deler det synet på litteraturkritikere generelt?

-- Nei, ikke egentlig. Med mindre de ikke liker mine bøker ...

-- Eínar Grimsson skriver ironisk, sarkastisk og innimellom svært humoristisk om konflikten mellom modernismen og realismen, og på et tidspunkt sier han også – nokså forbannet – at han ble tildelt det vanskeligste og mest håpløse århundret å jobbe i. Hvilke tanker gjør du deg om det nylig avsluttede århundret?

-- Det er selvfølgelig det beste århundret i menneskets historie, men det samtidig også det verste. Vi hadde den største progresjonen i materialistisme og velferd siden tidenes morgen, vi fikk elektisitet og derigjennom oppvarmede hus og så videre, tv og slikt, men det har heller aldri vært så mange drap og væpnede konflikter som i det 20. århundret, og de to store ideologiene, kommunismen og fascismen stod bak mange av dem. Jeg skammer meg noen ganger over hvordan det 20. århundret så på seg selv, det var så selvelskende. Vi trodde vi gjorde så mye for aller første gang, malerne, forfatterne, det var en selvsentrert egoisme ved det århundret som jeg ikke liker. Fem hundre år gamle tradisjoner ble liksom revet vekk i løpet av få dager, og vi ble sittende igjen med denne merkverdige, moderne kunsten som av og til fungerer og av og til ikke gjør det i det hele tatt. Men det pussige er at romanen muligens er den eneste kunstformen som har overlevd uten de helt store forandringene, man ser for eksempel romaner i dag som ikke er så ulike bøker av Flaubert eller Balzac. Det later til at romanen har sneket seg usett gjennom hele denne kunstrevolusjonen. Det er rare greier.

-- Kan det ha noe med dette at romanen i utgangspunktet er en uren form og alt det der, at ingen bryr seg om bastarden?

-- Men så skulle man tro at bastarden kunne utvikle seg og ta all verdens former og fasonger, så det gir liksom heller ingen mening, gjør det vel? Jeg vet ikke. Kanskje det har noe med tid å gjøre, for å lese en roman trenger du tid, interesse, og en vilje til å fortsette så lenge verket krever det, akkurat som en film, en slags formel som er nødvendig: tidselementet. Kan hende har det med det å gjøre -- når du leser et dikt eller ser et bilde har du ikke behov for den samme tiden, det holder kanskje med noe sånt som ti minutter, og det forandrer jo saken, da er man kanskje mer åpen for hva det skal være, nye ting.

-- I romanen forstår vi at Grimsson også hater Kafka, han mener at man burde vokse fra seg behovet for å lese ham ved attenårsalderen, senest, og at Kafka burde ha forsvunnet da Hitler og Stalin ble borte, siden de var de to som i hovedsak var skyld i at hans tekster ble så populære og presise.

-- Ja, Kafka har jo fått mye av æren for å ha forutsett det store byråkratiet som disse to var med på å utvikle. Jeg tror jeg syntes det var morsomt å rive ned et par hellige figurer som for eksempel Kafka, liksom bare si at han var en forferdelig forfatter.

-- Det er interessant, fordi det later til å være hugget i stein at man som voksen ikke kan si at Kafka er dårlig, som om det var en lov mot det. Og det samme med Ibsen, du skriver jo også at Ibsen hadde talent, men skrev kjedelig? Grimsson levner i det store og hele ikke andre forfattere særlig stor ære?

-- Jeg forsøkte å fokusere på egoismen og paranoiaen hos forfatteren Han er bare i stand til å se seg selv og utskiller seg selv fra alle andre forfattere, han er egentlig ikke interessert i andre folks arbeid eller skriblerier, han konsentrerer seg bare om seg selv. Og kanskje er det nødvendig på et vis.
-- Tror du også Laxness hadde slike tanker om seg selv?

-- Til en viss grad kanskje, men sikkert ikke så ekstremt. Jeg lot forfatteren i boken rive ned andre forfattere, fordi Laxness på sin side ikke kunne fordra Hamsun. Og det er derfor Grimsson også har Hamsun på hjernen hele tiden, litt sånn hvorfor er den der fyren så berømt og ikke jeg? Og han klager og syter om det hele tiden. Men det var bare en morsom greie.

-- Grimsson sier også at han ikke ble berømt i hele verden, men i hele landet, det er noe som opprører ham endel, er det ikke?

-- Jo, forskjellen mellom Grimsson og Laxness er at Grimssson aldri fikk Nobelprisen. så han er bitrere, en bitter gammel mann. Han mente at han hadde fortjent mer enn det han fikk.

-- Romanen utspiller seg på flere nivåer, Grimssons minne er springende, frem og tilbake i tid, hans gamle liv og dette livet etter døden blandes sammen med livet i bøkene hans. Som leser kan man ikke hjelpe at man fra tid til annen overveldes av denne, hva skal jeg si, veggen av historier, minner, fragmenter som kryssklipper hverandre og interfererer. Hvordan planla du dette, er det meningen å skape denne følelsen av nesten-forvirring, eller vil du bare at jeg som leser skal følge ekstra godt med? Lagde du kart over det hele?

-- Vel, jeg hadde i grunn ingen plan i begynnelsen, det kom mer eller mindre av seg selv. Jeg pleier å starte med en kort oversikt, for å huske hva som skal skje, og så forsøker jeg å sette inn alle elementene mens jeg jobber.

-- Så du setter deg ikke ned og lager noen store oversiktskart?

-- Jeg har jeg begynt å gjøre det nå. Jeg har kjøpt en sånn svær skoletavle som jeg kan notere på.

-- Men du gjorde det etter Islands forfatter?

-- Ja. Nå kan jeg ”mappe” ut hele romanen, omtrent som et filmmanus.

-- Islands forfatter er veldig forskjellig fra 101 Reykjavik og karakterene kunne ikke ha vært mer ulike, men det ser likevel ut til å finnes en sammenheng mellom dem. Jeg husker fra lesningen av 101 Reykjavik -- og igjen da jeg leste Islands forfatter -- en tanke om at magien, om det er et ord å bruke på dette, igrunn ligger i bruken av språket, ordene. Enkelte kritikere sier blant annet at ”Helgason skriver som en vulkan i utbrudd.” Det må være et helvete å oversette bøkene dine?

-- Den italienske oversetteren ble nesten skilt av å oversette 101 Reykjavik, visstnok fordi hun ikke klarte å få Hlynur Bjørn ut av hodet, og ektemannen hennes klagde over at det plutselig var tre personer i ekteskapet. Og den svenske oversetteren ga til slutt opp Islands forfatter. Så ja, jeg har alltid litt dårlig samvittighet for oversetterne.

-- Det er merkelig, dette med oversettelse og ekteskap, jeg holdt visst også på å splitte en familie i et av disse landene på grunn av en bok. Man skal jo ikke gjøre slikt. Men på den annen side er det jo en slags fin superheltevne å ha, muligheten til å havarere ekteskap i andre land?

-- Ja, det må jo vise at karakteren lever, og det er den største gleden jeg har som forfatter, å se at karakteren(e) får sitt eget liv, at folk snakker om dem som om de var faktiske personer. Og det har skjedd med 101 Reykjavik, særlig med den.

-- Tekstene dine er ofte svært intense, rytmiske, korte, poengterte, gjerne nesten hardhendte, kombinert med lange utbrudd som nesten kan minne om Thomas Bernard, jeg merker gjerne at jeg tvinges til å lese raskt, som om ordene bare vil bestå en begrenset periode og det er om å gjøre å få med seg mest mulig. Hvor viktig er selve komposisjonsformen for deg?

-- Jeg tror musikaliteten er veldig viktig, og rytmen må ligge i bunn. Noen ganger må jeg for eksempel finne et ord med to stavelser utelukkende på grunn av lyden det frembringer, eller rytmen fra det. Denne rytmen finnes i hodet, og for å skrive boken blir jeg nødt til å tilpassse meg den.

-- Når jeg leser tar jeg meg noen ganger i å sitte der og trampe takten.

-- Det er en god ting. Jeg bodde i New York på åttitallet og hørte mye rap-musikk, måten svarte snakker på, rytmen i språket, kan hende hadde det en påvirkning på meg, samtidig som jeg tenker at det kommer fra meg, inni der et sted.

-- I begynnelsen av romanen er Grimsson stort sett sarkastisk, irritert eller likeglad til det hele, men etterhvert virker det nesten som om han finner en slags glede i dette absurde, semilitterære etterlivet?

-- Ja, det er ganske underholdende for ham å se at fiksjonen hans er så levende, det gir ham et kick å være i sin egen roman. På et punkt lurer han også på hvor langt fiksjonen strekker seg, han befinner seg i en liten dal på østkanten av Island hvor han går ned til en liten bygd ved fjorden, en fiktiv bygd skapt av ham selv, og der lurer han på hva som vil skje om han reiser helt til Reykjavik, vil byen være annerledes? Og på et annet tidspunkt vil han ringe konen sin for å fortelle at han har det bra, men så er jo problemet at han er innestengt i sin egen roman, som foregår på femtitallet, hvor han ikke kjenner henne, og han kan derfor ikke ringe, så han slår opp sitt eget nummer i telefonkatalogen og ender opp med å snakke med seg selv. Så ja, han har det forsåvidt underholdende, men det utvikler seg gradvis til å bli et mareritt for ham.

-- I tilegg til å være forfatter er du også maler, tegneserieskaper, dramatiker, stand up-komiker og poet. I flere år publiserete du en ukentlig stripe i islandske aviser kalt "Grim". Du har også brukt ham i malerier og grafikk. Han ser ut til å ha en viss likhet med deg, som en ond tvilling eller noe. Hvordan fikk du ideen til karakteren Grim?

-- Han kom til meg mens jeg satt og tegnet og er en fusjon av forskjellige ting. En av mine tidligere kjærester sa ofte at tennene mine minnet om hoggtenner og da jeg var yngre gikk jeg blant venner under navnet "Løgneren" på grunn av en tendens til å gjøre historier bedre ved å overdrive dem. Så jeg antar disse to tingene var de underliggende (og ubevisste) faktorene for unnfangelsen av Grim, mannen med hvalross-tenner og Pinocchio-nese. Som gutt var jeg stor fan av av MAD og jeg drømte ofte om å lage min egen tegneseriefigur. Da Grim ble til, i 1995, bodde jeg i Paris, jeg viste tegningene til venner av meg som likte ham umiddelbart og ba meg finne et navn til ham. Etter litt diskusjon frem og tilbake kom vi frem til Grim, som jo også inngår i mitt eget navn.

-- Du har publisert én bok om Grim, som består av både utdrag fra de ukentlige avisstripene og grafiske trykk og malerier fra diverse utstillinger. Grim følger deg altså gjennom flere uttrykksformer. Vil det bli en bok nummer to, eller anser du deg som ferdig med ham?

-- Jeg har satt ham på vent for øyeblikket. Jeg jobber nå med en ny grafisk serie om hjemmet og familien, forholdet mellom kjønnene osv. Men hvem vet ... Jeg har jo tenkt på det. Enkelte har også bedt meg lage en animasjonsfilm om ham, men jeg har ikke funnet energien til å gjøre det. Selv har jeg aldri vært noen stor fan av tegneseriebøker, jeg digga aldri Asterix eller Tin-Tin. Jeg var nok mer interessert i den enkeltsående, visuelle morsomheten.
-- Opplever du at du kan trekke veksler på denne muligheten til å jobbe både visuelt og tekstlig?

-- Absolutt, noen har sagt at romanene er rike på bilder, at de har et svært visuelt uttrykk og dermed er enkle å filmatisere, og jeg har bakgrunn fra visuell kunst, så jeg tenderer nok mot å skrive veldig visuelt. Og tegneseriene er en bro mellom billedkunsten og litteraturen.

-- Du har tegnet siden du var barn?

-- Ja, jeg gikk på kunstskole fra starten av.

-- Men du skrev ikke da?

-- Nei, skrivingen begynte jeg med på videregående, jeg var om lag atten år og hadde influensa, førti i feber eller noe, jeg skrev nærmest i transe en artikkel for skolevaisen, og slik skjønte jeg at jeg også kunne skrive.

-- Du har også utgitt en diktsamling, Samlede dikt 1978-1998. Det var en ganske vågal utgivelse, med en slik tittel, på over tre hundre sider, og de fleste av diktene skrevet i tradisjonell stil med klassisk rimmønster?

-- Ja, old school. Den fikk blandet mottagelse, kan du si. Poetene hatet den, noen trodde det var en spøk. At det bare var en slags kunstbok.

-- En del kritikere mente også, som en positiv innvending, at det var umulig å ta deg for den boken, rett og slett fordi du hadde, hva skal vi si ...

-- ... sikret meg selv på alle fronter. Ja, kort tid før denne utgivelsen hadde jeg kritisert islandske poeter for å være selvsentrerte og ikke skrive om det virkelige livet, bare om kaffekoppene sine. Det var en ganske skandaløs artikkel, jeg angrep flere av mine kolleger på en forholdsvis slem måte og gjorde narr av dem.Noen av dem ble nok såret av dette, og kort tid etter kom jeg med min bok og da ble det bråk.

-- Du debuterte som romanforfatter i 1990 med en bok ved navn Hella. Den har ikke blitt oversatt til norsk, men ut fra det jeg har lest om den, ser den ut til å være mye strammere i formen enn dine øvrige romaner, er du enig i det? Hva var bakgrunnen for denne utgivelsen?

-- Jeg bodde i New York på det tidspunktet og levde av å skrive ukentlige artikler for islandske aviser. Folk elsket dem og fortalte at jeg absolutt burde skrive en bok. Jeg var niogtyve og kunne ikke helt finne kapasiteten i meg til å skrive en roman, jeg kunne ikke se meg selv gjøre det, komme opp med en historie som kunne vare 150--200 sider. Artiklene var én ting, en hel roman noe ganske annet. Men likevel, jeg ville jo skrive en roman. En dag, mens vi kjørte gjennom sør-Island sammen med noen venner, fortalte jeg dem at jeg skulle skrive en roman. "Om hva da?" spurte de. Vi passerte en liten bygd akkurat da, berømt for sin veikro (som også var kjent for å være landets mest lugubre), og jeg sa: "Jeg skal skrive om en fjorten år gammel jente som jobber der, på kroa." Denne bygden var Hella, og det ble tittelen, der og da. Og så tvang jeg meg selv til å skrive boken. Jeg tok arbeidet veldig alvorlig og det ble en ganske seriøs bok ut av det. Den er relativt poetisk, ikke helt en roman, det er mer som konseptkunst å regne. På det tidspunktet var jeg helt oppslukt av litteratur skrevet om Marcel Duchamp og hans store glassarbeid, The Bride Stripped Bare. Hella handler i det store og hele om å miste jomfrudommen. Hovedpersonen er fjorten og tar sin første sommerjobb på kroa, hvor hun debuterer seksuelt under den årlige Hestemarknaden. Skrivestilen er svært kjølig og distansert. Jeg går aldri inn i hodet til jenta eller noen av de andre karakterene, jeg lar istedet følelsene deres komme frem gjennom beskrivelsene av landskapet. Det var et ganske ambisiøst prosjekt, og det var ikke alle som "tok det".
-- I 1994 kom du med Þetta er allt að koma (Things are going great), en 430 sider fiktiv biografi om en talentløs kvinnelig kunstner fra Island som blant annet vant prisen for Årets bok i den islandske avisen Morgenposten. Boken er veldig forskjellig fra debuten, den virker å være mer ironisk, sarkastisk og i det hele tatt mye morsommere enn Hella. Hva var ideen denne gangen?

-- Ideen var å gjøre narr av kunstnerisk pretensiøsitet, ambisjoner og kunstscenen generelt. Til slutt endte det det med å bli et forsøk på å gjøre narr av hele Island gjennom livet mitt; perioden fra 1959 da jeg ble født, til 1994, da boken kom ut. Biografien var en slags eksplosjon. Jeg hadde funnet våpenet mitt, jeg hadde funnet denne ironiske stemmen som virkelig fungerte. Og ting flommet rett og slett bare ut etter det, som en fra en ødelagt demning, vann som hadde ligget der hele livet. Hovedproblemet var å kontrollere det hele. Noen ganger var det rett og slett helt umulig. Av og til endte jeg opp med femten sider om dagen, og den første reaksjonen fra redaktøren min var "alt for mange ord". Min eneste trøst var at det også var den første reaksjonen Mozart fikk ("for mange noter"), men jeg stupte inn i teksten igjen og kom opp til overflaten med en mer disiplinert versjon, som fremdeles, av mange, ble ansett for å være for lang, for barokk. "For mange ord" har vært hovedinnvendingen mot mine bøker siden det. Men andre igjen holdt boken frem som den morsomste boken i islandsk litteratur, og jeg tenker fortsatt at det er avsnitt i den som jeg aldri vil kunne overgå. Boken inneholder en sånn enorm energi som hadde bygget seg opp gjennom tretti år, selv om jeg var helt uvitende om det frem til det kom fossende ut. Tittelen, Þetta er allt að koma, er tatt fra en populær frase på Island som vi bruker når ting går trått, i et forsøk på å trøste oss selv og overbevise oss om at det vil bli bedre. Den er en ganske ondskapsfull komedie, men den er også tragisk. Biografien omhandler Ragga Birna, som gjerne vil bli kunstner, men som er fullstendig talentløs. Hun ofrer det meste på veien og ender nesten opp med å ta livet av seg i forsøket på å oppnå den store suksessen. På åttitallet forsøkte alle å få til det helt store, meg selv inkludert, i mitt forsøk på bryte gjennom i New Yorks kunstverden, uten noen særlig suksess. Så det er enkelte spor av selvbiografi der, selv om jeg ikke akkurat vil si Ragga Birna, c´est moi!, som Flaubert jo sa om Madame Bovary.

-- Biografien kom et år eller så etter Björks solodebut og interessen for islandsk kulturliv nærmest eksploderte i Europa. Det var selvsagt ikke bare hennes fortjeneste, det hadde jo foregått mye i mange år, både innenfor litteratur, dramatikk og musikk. Men Björk hadde sin del av skylden, The Sugarcubes oppnådde popularitet utenlands og det samme gjaldt Kukl (Björk var vokalist i begge) til en viss grad. Og så var det Medusa-kollektivet fra åttiårene, og islandske forfattere som Einar Már Gudmundsson, deg selv og Sjón som sakte, men sikkert oppnådde popularitet også i andre land. Var Þetta er allt að koma også en kommentar til det plutselig hurtigvoksende kulturlivet og den like plutselige og massive kultureksporten, eller hadde boken en helt annen agenda?
- Boken ignorerte på mange måter det faktum at islandsk kultur var i ferd med å bli internasjonal. Den fokuserte på å gjøre narr av det lokale dagliglivet, og der var ingenting hellig. Heller ikke Medusa-kollektivet. Den gjorde også narr av moderne, "vanskelig" poesi, eller "vanskelig" konseptkunst, pretensiøs samtidsmusikk og performance, overivrig viking-filmproduksjon såvel som gammeldags opera og overnaturalistisk islandsk kultur slik den ble presentert for utlendinger. Den gjorde narr av syttiårenes nyrike eiendomsutviklere, åttiårenes jappetid og old school-kommunistene. Den gjorde i det hele tatt narr av alt, inkludert den første forelskelsen og kvinnefødsler!
-- Jeg har hørt at det var vanlig på at islendingene skrev sine egne biografier og publiserte dem privat. Er det noe som fremdeles foregår?

-- Nei, ikke så mye som før. Min bok om Ragga Birna var et forsøk på å lage en sånn b-kjendisbiografi, en genre som nådde sin popularitetstopp på midten av nittitallet, i det minste på Island. Boken var en parodi på den typen litteratur. Hvert kapittel inneholder et "intervju" med hovedpersonen. Her gis Ragga Birna en sjanse til å kaste sitt eget lys over alle sine skuffelser. Hun beholder den grenseløse optimismen, alltid insisterende på at den og den katastrofen var en veldig viktig erfaring for henne og at den gjorde livet hennes rikere. Faktisk, det som trigget ideen til denne boken, var Voltaires Candide. Jeg ville skrive en moderne versjon av Candide; en person som var blind nok til alltid å tro på de beste resultatene, uavhengig av hvor dårlig alt gikk. Derav tittelen Þetta er allt að koma

-- Hva er dine tanker om biografien som genre?

-- Jeg tror jeg leser mer biografier enn romaner for tiden. De fascinerer meg virkelig. Jeg foretrekker særlig biografier om forfattere. Jeg tror jeg har lest ti Shakespeare-biografier og jeg fortsatt sulten på mer.

-- Og så er det denne mystiske boken Herra Alheimur fra 2003. Den er mystisk fordi min islandsk er, uh, litt rusten, og det er bortimot umulig å finne noe om den på www. Hva handler Herra Alheimur om?

-- Det er en slags sci fi-komedie om Gud. Gud er Mister Universe. Han bor på en liten planet i midten av universet (om du ikke visste det) sammen med de døde fra alle planetene hans. Som du sikkert vet, Gud har 714 planeter. Hver morgen har Gud møter med sine assistenter og rådgivere hvor han mottar siste nytt om menneskeheten. Og en morgen hører han at beboerne på planet 607 (Jorden) har begynt å klone seg selv. Dette gjør Gud veldig forbannet og han bestemmer seg for å ta livet av menneskehet 607 og plassere en ny rase på denne planeten. Vår representant i Guds kabinett er en mann ved navn Napoleon Nixon (det vil si han var begge disse i sitt jordiske liv). Han blir rasende på Gud og bestemmer seg for å redde sitt folk. Hele boken er skrevet som om det var en film, en svær Hollywoodfilm med tilhørende budsjett og store stjerner i alle roller, samt den klisjéfylte undertittelen "When the Creator becomes the Destroyer". Gud spilles av Marlon Brando. Hans assistent er Woody Allen. Den gale vitenskapsmannen som er ansvarlig for produksjonen av nye mennesker, spilles av Salman Rushdie og Napoleon Nixon er selvsagt Anthony Hopkins. Napolenon Nixon legger ut på en typisk hollywoodistisk en-mann-redder-hele-verden-ferd, sammen med med den tidligere romerske gladiatoren Eliban (Mike Tyson). De reiser til det indre av Guds planet i håp om å få hjelp fra mørkets prins (Leonardo di Caprio). Denne boken er jo ganske annerledes fra mine andre bøker, så den ligger ikke mitt hjerte så nær. Men skrivingen av den var stor moro.

-- Din foreløpig siste roman, Rókland* ble utgitt på Island i 2005. Den er under oversettelse til norsk, og har blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, som er din andre nominasjon (101 Reykjavik ble også nominert). Kan du fortelle litt om den?

-- Denne boken var tilbake til start for meg. Her er jeg tilbake på jorden. På en måte er jeg nesten tilbake til 101 her. Hovedpersonen i begge bøkene har ting til felles, de er begge uten arbeid de lever begge med mødrene sine og de har begge gjort feil jente gravid. Men ut over det er de nokså forskjellige fra hverandre. Hlynur fra 101 Reykjavik er jo et offer av forbrukersamfunnet, mens Böddi i Rokland slåss mot det. Hlynur er passiv, Böddi er særdeles aktiv. Rokland er en sosial satire om denne sinte bloggeren på landsbygda som hater vårt fabelaktige moderne samfunn i sin helhet. Böddi har tilbrakt ti år i Tyskland hvor han har studert litteratur og filosofi (han er fan av Nietzsche og Hölderlin) da han flytter tilbake til Island og begynner å undervise. Men allerede på bokens første side har han mistet jobben fordi han tok med ungene på en helgetur i fjellet og tvang dem til å sove i en grotte midtvinters, en grotte hvor Grettir den Sterke (kjent fra Sagaene) tilbrakte en vinter. Han ville gi barna en mulighet til å forstår Grettir bedre. Noen av ungene kommer tilbake med lungebetennelse, men den egentlige skandalen er at den lokale skjønnhetsdronningen brakk foten. Så Böddi får sparken. Dette gjør ham veldig sint og han lar sitt vrede få uttømming på bloggen, hvor han angriper rektoren så vel som hver eneste person i hele bygda. Sakte, men sikkert blir han gjort lovløs i lokalmiljøet. Böddi er i grunn en ekstrem karakter, en umuligus på alle måter. Men han har likevel et poeng. Han er en mann av ånd i en verden hvor materialismen har gått fullstendig av skaftet. Han er et talerør for Goethe og Schiller i en verden som foretrekker Alex Ferguson og Bono. Så, som du sikkert forstår, situasjonen hans er ganske håpløs. Rokland er en fortelling om en mann som mister alt. Først jobben, så kjæresten og moren, og da han mister enda en ting, klikker det for ham og han legger ut, til hest, på hovedveien sørover mot Reykjavik, med pistol i lommen. Han skal drepe statsministeren og starte sin egen revolusjon. Jeg sier ikke mer.

-- Ok. Hva blir så det neste fra din kant?

-- For tiden jobber jeg med en liten og morsom roman og jeg har allerede en idé til en annen, også den liten og morsom. I februar skal jeg endelig ha åpning av den store grafikkserien om familieliv, som jeg har jobbet med av og på i et par år. Etter det planlegger jeg å gå tilbake til malingen, som jeg har neglisjert de siste tre årene. Jeg arbeider også med en historisk musical om kollisjonen mellom punk og disko, på bestilling fra et teater i Reykjavik. Videre har jeg jobbet med et filmmanus på engelsk som forhåpentligvis vil bære frukter i den nærmeste fremtid. Og så sitter det to store romaner ute på venterommet. Jeg kan høre at de blir mer og mer utålmodige.

-- Du har sagt i et intervju at den beste litteraturen blir skrevet i overgangsperioder mellom to æraer, eksempelvis at sagaene ble skrevet mens kristendommen gjorde sitt inntog og vikingene la hjelmene på hylla. Er vi i en overgangsfase nå, og i så fall, i en overgangsfase mellom hva da? Er det en god tid å skrive litteratur i?

-- Jeg tror det, i det minste på Island. Fordi Island er i en forvandlingsfase for tiden. Vi ser våre byer bli bygget. Mens når man kommer til Firenze eller Paris, får man fort følelsen av at denne byen har allerede blitt bygget, man er to hundre år for sent ute og ingenting foregår lenger. Alle de store romanene har blitt skrevet, alle de store poetene har skrevet sine dikt, maleriene har blitt malt. Historien er ferdig med denne byen. Men på Island, eller i Skandinavia generelt, er vi fremdeles unge, vi forsøker å hevde oss overfor de store verden, og dette gir oss energi. Jeg leste nylig en bok om Shakespeare hvor forfatteren hevdet at stor litteratur blir skrevet når en nasjon er ung og i ferd med å vise seg frem, og det var jo tilfelle med Shakespare, som skrev sine ting mens England var i ferd med å spre vingene sine ut over verden. Og det samme gjelder med Ibsen for Norges del, Ibsen vokste frem samtidig og i samarbeid med nasjonen, ikke sant, teatrene i Norge ble bygget mens han var i live og så videre, så alt var nytt, og folk hadde energi til å hevde seg Og jeg tror vi har den energien på Island nå. I tusen år var det ikke en kjeft som visste om oss, vi var overlatt til oss selv ute i det kalde nordatlantiske havet, ingen ga en god dag i oss, og vi var fullstendig isolert, og nå, i løpet av de siste femti årene har vi oppnådd kontakt med omverdenen, og vi forsøker derfor å benytte sjansen til å imponere andre land. Halve nyhetsbildet på Island handler alltid om hvordan Island blir sett på i utlandet, eller at han eller han gjorde det bra i det eller det landet.
-- Det ser ut til å gå ganske så bra der borte på Island?**

-- Ja, det er utrolig hvor mange talenter vi har for øyeblikket, det gir meg noen ganger en følelse av at vi lever i Islands gullalder, og at folk om femti år vil se tilbake på denne tiden og si at den var fantastisk. Så jeg forsøker å si til folk at de bør nyte det mens det varer i stedet for å klage.



NOTER:
*Siden sist er Rókland (på norsk: Stormland) utgitt av Cappelen Damm. Hans siste bok, "The Hitman's Guide to House Cleaning" (skrevet av forfatteren på engelsk og så oversatt til islandsk av ham selv) antas oversatt til norsk. Før eller senere.

**Unødvendig å nevne, svaret på det siste spørsmålet er ganske annerledes nå. Men slik så altså verden ut den gang.