mandag, februar 23, 2009

Fra Arkivet IX: Kushner

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2008. Nummer ni ut er en artikkel om Tony Kushners skuespill Engler i Amerika fra 1994.




Politiske, dramatiske engler
Johan Harstad

Det er et dramatisk år, 2009, tegn tyder på det. De siste måneders tragedier i Gaza, Kongo, på Sri Lanka (osv.) og den økonomiske krisen som stadig slår hardere fra seg er bare noen av eksemplene. Things are out of whack! som det heter (jeg satser her på å nå flest mulig ved å skrive dette på engelsk, vel vitende om at f.eks en japaner, for ikke å snakke om en amerikaner, akkurat i dag befinner seg på f.eks et fly med norske aviser, og, i mangel av noe bedre å ta seg til, blar gjennom Klassekampen, og så, lettet over å finne noen ord hun eller han forstår, overrasket over å finne ord som dekker følelsen han eller henne har hatt den siste tiden, leser dette: THINGS ARE OUT OF WHACK! Personlig er 2009 også et dramatisk år på en annen måte. Jeg har for bare få dager siden tatt det lange stedet fra å være en mann i tjueåra til å bli en mann i tredveåra. Og så har jeg fått meg jobb. Min første jobb. Som sagt, things are i bunn og grunn out of whack. Min første jobb, som foreløpig bare varer frem til 31. desember 2009, går ut på å fungere som husdramatiker på Nationaltheatret. I forbindelse med denne jobben forsøker jeg å se mest mulig teater. I tillegg leser jeg mye dramatikk. Både nye ting og gamle ting, skuespill jeg har lest tidligere, tekster som viser akkurat hvor bra teater kan være, på sitt beste. Dramatikk av en slik kvalitet at en nesten blir utslitt av å lese dem. Et av disse skuespillene er Tony Kushners Engler i Amerika, skrevet i perioden 1992-1995.

Skal man være helt korrekt, er Engler i Amerika to helaftens skuespill, bestående av første del, ”Tusenårsriket” (”Millenium Approaches”) og ”Perestroika”. Siden den første workshop-visningen av ”Millenium” i San Francisco, 1990, har oppsetninger av Engler i Amerika blitt gjort både med og uten andre del. Da Rogaland Teater satte opp hele verket i 1994 varte forestillingen i over syv timer. Det er mye skuespill for pengene. Nationaltheatret satte også opp Kushners skuespill i 1994, men jeg er i skrivende stund ikke sikker på om det var en oppsetning som også inkulderte ”Perestroika”.

Jeg leste det før jeg så det, det må være nesten ti år siden nå, første gangen, og det gjorde uutslettelig inntrykk. Siden har jeg leste det igjen og igjen, og det er nå helt klart at det er et skuespill som muligens kommer til å følge meg resten av livet. Men jeg har altså ikke sett det på teater. Da jeg endelig fikk se det, var det ikke på teater i det hele tatt, men i form av Mike Nichols riktignok fabelaktige HBO-filmatisering (fåes for 99,- på Platekompaniet). Men likevel … noe mangler. Jeg vil se det spilt, jeg vil ha muligheten til å få se stykket slik det var ment å bli opplevd, på en scene. Og det er derfor jeg nå, akkurat i dette øyeblikket, har startet kampanjen ”Engler i Amerika tilbake til Nationaltheatret”. Det er femten år siden sist nå. På tide med et gjensyn.

Men uavhengig av hvor lenge vi må vente på å få se Engler i Amerika på en norsk scene igjen, det går an å lese Kushners dramatikk i bokform. Det er i det hele tatt en myte at dramatikk skal være så vanskelig, eller direkte kjedelig, å lese. Det krever en annen tilnærming, helt klart, men det er altså min menig at Engler i Amerika i høyeste grad er mulig å oppleve som lesestykke, og det er derfor jeg tar det inn i denne spalten. Verket, som i sin fulle tittellengde lyder slik : Angels in America – A Gay Fantasia on National Themes, Part 1: Millenium Approaches & Part 2: Perestroika er utgitt av Theatre Communications Group og kan sannsynligvis skaffes i enkelte velassorterte bokhandeler, og i alle fall via nettbokhandeler.

Så hva handler Engler i Amerika om? Som tittelen, den lange tittelen antyder, er det et skuespill om homofili og store amerikanske temaer. Vi befinner oss i New York på midten av åttitallet, hvor Prior Walter avslører for kjæresten sin, Louis, at han har utviklet AIDS og at de første lesjonene allerede er synlige. AIDS er naturligvis alvorlig nok i seg selv, men på åttitallet var HIV og AIDS for verden generelt, og den homofile delen av befolkningen spesielt, hva Voldemort er for Harry Potter. Le Cancer gay som det ble kalt i Frankrike. Dermed er scenen satt: Kjæresten får vite at partneren kommer til å dø av datidens farligste sykdom. Hva gjør han? Vel, han stikker. Louis har problemer med å takle realitetene og velger feigingens utvei, han rømmer. Prior etterlates, tvinges til å ta vare på seg selv, i et New York, i en verden, hvor det er mer enn hans liv som er på vei utfor stupet. Things are, for å si det mildt, out of whack. Og dette er bare deler av historien. Engler i Amerika handler også om Joe, som riktignok er mormon, men som sannynligvis også er homo, hvilket ikke er forenelig med verken mormoneriet eller det faktum at han er gift med Harper, som på sin side er en skjør, pilleavhengig psykiatrisk pasient uten tilsyn og med et litt for stor tillit til sin innbilte hjelper, Mr. Lies. Of the International Order of Travel. Det handler også om advokaten Roy Cohn og avdøde Ethel Rosenberg, om en sykepleier (Belize) med bakgrunn som transvestitt, om jødisk historie, politikk, migrasjon, og muligheten for at englene er på vei til jorden, ikke for å redde oss, men for å be verden sette seg selv på pause inntil Gud, som åpenbart har dratt sin kos, dukker opp igjen. Hvis Han da noen gang finner det for godt. Det kan virke forvirrende, omfattende, og det er det for så vidt. Mangslungent. Men det finnes system i det hele, sammenhenger mellom alle hendelsene. Og Prior Walter, den døende, er universets sentrum, det er han det står på. Dessverre kan man si, for hans del. Det siste han trenger i sykdommen er å bli utpekt som profet av en kvinnelig engel med manglende manerer som attpåtil prakker på ham ansvaret for hele verdens framtid. Og mens skuespillet skrider fram, forsvinner skillet mellom den objektivt virkelige verden og den nær sagt guddommelige mer og mer, i alle fall for Prior, noe som uheldigvis sammenfaller med forverringen i hans helsetilstand, til fortvilelse og bekymring for hans omgangskrets.

Engler i Amerika er et skuespill som tidvis opphever realismen, lar de forskjellige lagene av bevissthet og virkelighet spilles ut mot hverandre, det er et stykke som krever mot og vilje, ikke bare av skuespillerne, men av publikum, og i dette tilfellet, leseren. Det er en forholdsvis intrikat kontrakt man inngår, som krever at man stadig veksler mellom (noen ganger bokstavelig talt) blodig alvor og realisme og surrealisme. Kushners tekst balanserer de to verdenene med slik kontroll at det ikke bare ga ham Pulitzerprisen, men også en haug andre. Kushners skuespill er tidvis ekstravagant, overlesset og enkelt, ambisiøst uten å bli negativt pretensiøst. Dialogen er ofte uhyre fortettet, nesten eksplosiv, og han sjonglerer mellom et høyt antall forskjellige scener og kortere episoder. Det er også et svært optimistisk stykke, det vil godt, det vil alt og alle godt, og det kan nok også irritere enkelte. Slik sett er ikke Engler i Amerika for alle. Det er også et stykke om å leve i USA på åttitallet, i den blåeste Reagan-tiden, i endetiden for den kalde krigen, hvor ingen ante hva som kom til å skje, hvor verden later til å stå på kanten av et eller annet, og hvor det ikke er utenkelig at verden som sådan lider av et virus ikke ulikt det som herjer Prior Walter. Kushner lar også tidvis karakterene uttrykke sin fulle kritikk mot de veiene landet har tatt, som her, gjennom karakteren Belize:

BELIZE:
I hate America, Louis. I hate this country. It’s just big ideas, and stories, and people dying, and people like you. The white cracker who wrote the national anthem knew what he was doing. He set the word 'free' to a note so high nobody can reach it. That was deliberate. Nothing on earth sounds less like freedom to me. You come to room 1013 over at the hospital, I'll show you America. Terminal, crazy and mean. I live in America, Louis, that’s hard enough, I don’t have to love it. You do that. Everybody’s got to love something.

Når jeg stadig leser dette skuespillet, er det fordi oppsettet, den dramaturgiske oppbygningen er enestående, men også fordi replikkene overraskende ofte er så gode at det er til å bli regelrett matt av. Som for eksempel i dialogen mellom sykepleier Belize og Roy Cohn, mens sistnevnte ligger neddopet, for døden, på et fancy sykehus i New York, i ferd med å bli nok et offer for AIDS. Roy Cohn, som aldri har gjort noe sympatisk i hele sitt liv, som har gjort levebrød av å sørge for å ødelegge livene til andre, som til og med har prøvd av hele sitt hjerte å gjøre Belize’ dag så jævlig som mulig, innser at han kommer til å dø, og våger seg på det store spørsmålet om livet etter døden, et spørsmål han aldri skulle ha stilt:



ROY COHN:
[under the impression that Belize is the Angel of Death] Can I ask you something, sir?

BELIZE:
[going along with it] "Sir"?
ROY COHN:
What's it like? After?

BELIZE:
After...?

ROY COHN:
This misery ends?

BELIZE:
Hell or heaven?

ROY COHN:
...heh...

BELIZE:
Like San Francisco.

ROY COHN:
A city! Good! I was worried... it'd be a garden. I hate that shit.

BELIZE:
Mmmm. Big city. Overgrown with weeds, but flowering weeds.
On every corner a wrecking crew and something new and crooked going up catty corner to that.
Windows missing in every edifice like broken teeth, gritty wind, and a gray high sky full of ravens.

ROY COHN:
Isaiah.

BELIZE:
Prophet birds, Roy. Piles of trash, but lapidary like rubies and obsidian, and diamond-colored cowspit streamers in the wind. And voting booths. And everyone in Balenciaga gowns with red corsages, and big dance palaces full of music and lights and racial impurity and gender confusion. And all the deities are creole, mulatto, brown as the mouths of rivers. Race, taste and history finally overcome.
And you ain't there.

ROY COHN:
And Heaven?

BELIZE:
That was Heaven, Roy.

ROY COHN:
The fuck it was!

Eller som her, i en tidligere replikkveksling mellom Roy Cohn og hans lege:

ROY COHN:
No. I have clout. A lot. I can pick up this phone, punch fifteen numbers, and you know who will be on the other end in under five minutes, Henry?

HENRY:
The President.

ROY COHN:
Even better, Henry. His wife.

HENRY:
I’m impressed.

ROY COHN:
I don’t want you to be impressed. I want you to understand. This is not sophisty. And this is not hypocrisy. This is reality. I have sex with men. But unlike nearly every othe man of whom this is true, I bring the guy I’m screwing to the White House and President Ragan smiles at us and shakes his hand. Because WHAT I am is defined entirely by WHO I am. Roy Cohn is not a homosexual. Roy Cohn is a heterosexual man, Henry, who fucks around with guys.

HENRY:
Ok, Roy.

ROY COHN:
And what is my diagnosis, Henry?

HENRY:
You have AIDS, Roy.

ROY COHN:
No, Henry, no. AIDS is what homosexuals have. I have liver cancer.

(og, siden dette ikke er papirutgaven, og vi derfor ikke er begrenset av antall tegn, tar vi også med karakteren Harpers siste monolog:)



HARPER:
Night Flight to San Francisco. Chase the moon across America. God! It's been years since I was on a plane!
When we hit 35,000 feet we'll have reached the tropopause, the great belt of calm air, as close as I'll ever get to the ozone.
I dreamed we were there. The plane leapt the tropopause, the safe air, and attained the outer rim, the ozone, which was ragged and torn, patches of it threadbare as old cheesecloth, and that was frightening...
But I saw something that only I could see, because of my astonishing ability to see such things:
Souls were rising, from the earth far below, souls of the dead, of people who had perished, from famine, from war, from the plague, and they floated up, like skydivers in reverse, limbs all akimbo, wheeling and spinning. And the souls of these departed joined hands, clasped ankles, and formed a web, a great net of souls, and the souls were three-atom oxygen molecules, of the stuff of ozone, and the outer rim absorbed them, and was repaired. Nothing's lost forever. In this world, there's a kind of painful progress. Longing for what we've left behind, and dreaming ahead. At least I think that's so.


Kushners Engler i Amerika er , for den som vil lese det, et godt innblikk i dramatikk med en helt egen følelse for rytmikk, tempokontroll, store, overveldende følelser og iskald, svart humor. Skrevet med en energi, raseri og kjærlighet til mediet og karakterene, med en slags viktighet, en utbasunerende viktighet som også er gjeldende i dag. Det er, som de beste skuespill, fortsatt ekstremt aktuelt, og heller ikke så lite framsynt. Skrevet på slutten av forrige årtusen, inneholder det en profeti som kanskje ikke var helt på jordet:

WOMAN:
Oh Yeah. In the new century I think we will all be insane.