torsdag, juni 25, 2009

Brødmannens Memoarer, del 2: Ellis Iland


Teater / live radioteater- forestillingen Brødmannens Memoarer, del 2: Ellis Iland ble vist som prøveforestilling one night only på Podium/Hausmania i kveld. Dette var et ledd i arbeidet med utviklingen av del to av Brødmannen-trilogien, skrevet av Johan H"#$%&/ og utviklet i samarbeid med Bjørn Erik Haugen og Håkon Mathias Vassvik. Forestillingen må sies å ha gått svært bra, og det er åpenbart at siste ord fra Brødmannen ikke er sagt. Arbeidet med denne trilogien har vært et av sideprosjektene til de involverte de seneste årene. En prøvevisning av Brødmannens Memoarer, del 1: Akapulco (finnes i en lett utvidet utgave i boken Bsider, Gyldendal 2008), ble vist på Atelier Nord i Oslo, august 2007. Planen er å utvikle de tre stykkene (det er en viss sjanse for at trilogien vil komme til å bestå av fire skuespill ...) til én maratonforestilling, som enten vil kunne oppleves på et eller annet teater eller via radio. Eller noe sånt. Det er ikke godt å si. Det jobbes med forskjellige løsninger.

Fra programmet:

Kveldens forestilling er en prøve. Et eksperiment. En publikumslesning. Og et utdrag. Den foreløpige samlede teksten for Ellis Iland krever antageligvis en fem timer lang forestilling, kveldens utdrag (på omkring to timer) er sånn sett en slags lakmustest. Men utdraget danner likevel en sluttet enhet. På sett og vis.

Vi har valgt å gjøre det for et utvalgt publikum, du er herved en av de utvalgte.

Så litt om stykket:

I den like feilstavede oppfølgeren til den første produksjonen, Del 1: Akapulco, beveger vi oss bakover i tid, til New York anno 1912.

Vi følger Dave Barker, bokførersønnen fra Cleveland som ankommer New York sommeren 1912 og slår seg ned på nedre Manhattan i påvente av en jobb. Her møter han den talentløse, kvintfikserte og deprimerte musikeren Stoklitsky og ikke minst Rosalita Martinez, den allerede beryktede kvinnen som senere skal bli hans ektefelle, enten han vil eller ei. Fru Martinezs foreldre har monopol på byen renholdsvesen og lange tradisjoner med å ferdes i kloakksystemene under gatene. Sakte, men sikkert tvinges han bort fra drømmene om bokføring og inn i underjordiske ganger hvor lyset aldri slipper inn og det blir snart klart for ham at forholdene over og under bakken er i ferd med å bli skremmende like. I tillegg er det ting som tyder på at den lokale bakeren har for stor makt i nabolaget, og at det muligens finnes ubehagelige sammenhenger mellom de lange køene utenfor bakeriet, de stadig renere kloakkene og den plutselige oppblomstringen av ledige leiligheter i byen, til salgs for en alt for høy pris fra Martinez & Co Eien-domsmegling.

Del 2: Ellis Iland handler riktignok også om fru Martinez, men det er mammaen til den fru Martinez vi ble kjent med i Akapulco. Historien denne gang gir oss et utydelig bilde av et New York i samtidig utvikling og forfall, og kompliserer den delen av historien vi kjenner fra før, ytterligere. Vi blir nå i stand til å forstå hvordan Akapulcos Martinez ble som hun ble, og hvordan bakerens foreldre la grunnlag for den virksomheten og tyranniet han driver i Akapulco. Og viktigst av alt: Vi blir kjent med den opprinnelige Brødmannen, Dave Barker.

Ellis Iland er skrevet av Johan Harstad og er (en frittstående) del 2 av en trilogi, hvor del 1, Akapulco, ble vist som prøveforestilling på Atelier Nord i Oslo sensommeren 2007, og hvor del 3, Mattrhorn, er under utvikling.

I kveldens lesning medvirker:

Håkon Mathias Vassvik (Barker/Brødmannen)

Marika Enstad (Fru Martinez, mor Barker)

Terje Ranes (Stoklitsky, Eckelmann, far Barker)

Bjørn Erik Haugen (Lydkulisser)

Rune Andreassen (Lydkulisser)

Johan Harstad (Foto / Lydmix).

(Den alternative plakaten, for dem som bryr seg om slikt. Av LACKTR)

Vi feirer dagens innsats med to utdrag fra stykket, en monolog av Brødmannen sjøl, og en monolog av den fryktelige Fru Martinez.

BARKER:

(Til publikum) Fru Martinez har lagt to og to sammen. Det vil si, hun har lagt meg og Rasputin sammen. Det vil faktisk si, hun har sett meg og Rasputin ligge sammen. De hele var like overraskende for alle involverte. Jeg hadde avtalt med Eckelmann om å komme en time senere den kvelden og helt uforvarende braste plutselig fru Martinez inn i rommet vårt, med Rasputins kveldssuppe i hendene. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at hun aldri rakk å servere ham den suppen, men at vi istdet ble nødt til å tørke den opp fra gulvet. Selv visste jeg ikke hva jeg skulle si. Til noen. Det hele er ikke grundig nok gjennomtenkt fra min side. Jeg hadde ingen planer eller ideer om at ting skulle utvikle seg som dette. Det hele kom svært brått på, det skled ut, en ettermiddag hvor vi hadde sittet sammen i en uvanlig dyp og nær samtale om forskjellige tresorter i våre hjemland. Spesielt interessert var vi nok begge i den lett tandre dvergbjørken, som ingen av oss har sett særlig mye til. Derfra tok det ene det andre, og før vi visste om det befant vi oss altså under teppene... på en nokså ny måte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det – at det var forfriskende på et vis? Interessant? Sannheten er nok i alle fall at jeg, uten helt å ha vært klar over det – har et – hva heter det - nokså uavklart forhold til min egen seksualitet. Men det får nå være. Jeg har til gjengjeld et meget avklart forhold til mye annet. Blant annet til temaet dvergbjørk. Der er jeg mildt sagt urokkelig. Men altså, det har pågått noen dager nå, og vi har begynt å få en slags rutine på vårt merkverdige samliv. Selv ser jeg ingen umiddelbar framtid i det, men livet i denne byen så langt har lært meg å gjøre det beste ut av forholdene som rår og de sjansene som oppstår. Og om ikke annet burde det holde Rosalita fra livet enn så lenge. Og det er mer enn jeg kunne ha håpet på. Men dessverre hindret det altså ikke fru Martinez i å komme busende inn på rommet vårt midt i... seansen. Rasputin fløy opp i stram givakt og jeg gjemte meg så godt det lot seg gjøre i teppene, men hun var utvilsomt i stand til å gjekjenne konturene av meg under det grønne stoffet, og det oppskjørtete skriket hennes var ikke mulig å feiltolke, ei heller lyden av suppeskålen som traff gulvet. Eller stemmen hennes som hveste at med så mye som likevel sto rett opp i dette rommet, burde det ikke være et problem for oss at husleien nå gikk samme vei. Så forsvant hun pesende ut og slamret døren igjen etter seg.


fra et senere sted i forestillingen:

FRU MARTINEZ:

(Til publikum) Den snikende følelsen har fått sin bekreftelse i dag ved at også Rosalita fortalte meg om ryktene som verserer rundt min person i denne byen. Tomme sjeler, utvilsomt misunnelige på den suksess jeg og min familie nyter på Manhattan, vil ha det til at vi, som alle andre, så vidt klarte å spare nok penger til å karre oss over havet på en av båtene og at jeg ustanselig solgte kroppen min under overfarten for å få tak i noe å spise. Men la oss nå bare ha én ting klinkende klar for oss: Om vi så reiste på fjerde klasse, var det selvsagt ikke på grunn av økonomiske vansker. Tvert imot. Tvert. I. Mot, sier jeg. Det var simpelthen et bevisst valg fra vår side. Verken jeg eller herr Martinez, stakkars salige sjel, hadde noe behov for å flagge vår oppsparte rikdommer for resten av undermålerne som kravlet ombord fra enhver bygd og by. Og naboene våre, de fordømte Hernandezene som aldri holdt fred, men kranglet ustanselig og konsekvent hang ut klesvasken om søndagene, de hadde i alle fall ingenting med hva vi hadde spart opp eller ikke hadde spart opp, helvetes folk. Derfor gjorde vi som vi gjorde. Fjerde klasse ga oss muligheten til å reise, hva heter det... inkognito. Herr Martinez oppbevarte alle sedlene og obligasjonene våre i de to slitte reisekistene han stablet ved siden av køya si ombord og plasserte skittentøyet sitt oppå dem, og ikke en kjeft mistenkte noe, aller minst Hernandezene. Men så var de ikke typene til å oppdage noe som helst med mindre det kom flygende mot dem og ga dem en solid rapp på kjeften og først da skjønte de kanskje, bare kanskje at noe var på ferde. For ikke å snakke om fru hernandez, dette motbydelige kvinnemennesket som aldri holdt kjeft et eneste minutt, men bare skvaldret og skvaldret og hang i skjørtet mitt under halve overfarten, lykkelig som en intetanende høne og overbevist om at vi, altså Martinezene og Hernandezene skulle komme til å slå oss opp sammen i den nye verden, kanskje finne en gård i California eller hvor de egentlig hadde tenkt seg. Jeg lot selvsagt som ingenting og stoppet henne ikke i å drømme om noe som aldri kom til å skje, tvert i mot lot jeg henne bare dure på, det var i det minste en slags underholdning og den lespende, monotone stemmen hennes gjorde det lettere å sovne om kveldene nederst i båten, i det store rommet hvor kvinnenes senger var stut og stablet tett som fangetransporter og hvor temperaturen lå jevnt over førti grader dag ut og dag inn, luften fylt av svette og oppkast, sykdom og engstelse som bare pakket seg tettere de tre ukene overfarten tok. Men. Hun døde da heldigvis etter et par uker. Verken jeg eller herr Martinez forsto helt hva det var, men hun spiste vel noe hun ikke tålte da, som jo var det meste – det mennesket levde stort sett på turnips og stekte poteter – og Hernandezen sjøl var selvsagt fra seg av fortvilelse, han ble bare sittende og tute på dekk i flere dager og da mannskapet endelig fikk hans tillatelse til å kaste liket over bord sluttet han å snakke for godt. Sikkert like greit det, han var ikke store samtalepartneren i utgangspunktet og dessuten: hva skulle han vel si? At det var synd at fru Hernandez måtte flyte avgårde så tidlig? Det hele var poengløst fra starten, penger ut av vinduet og ikke overraskende nok returnerte han med første båt tilbake til Polen etter knapt nok å ha satt sine ben på Ellis Iland. Herr Martinez og meg, derimot, hadde det strålende ombord. Vi møttes på dekk om morgenen og ble sittende og glo utover havet mens vi smilte av tanken på pengene som skulle få oss vel i havn, som det heter, og hvor morsomt det var å reise sammen med alle disse mistrøstige folkene som hadde solgt hestene og juene og besteforeldrene og ungene sine for å få råd til billettene. Det var rene forskningen. De fleste var syke og grønne i maskene allerede før de gikk ombord og bedre ble det ikke underveis. De falt fra én etter én og i kvinneavdelingen på fjerde klasse ble det etter hvert ganske så romslig, nok til at jeg fikk sneket inn herr Martinez noen netter til en og annen høylytt hyrdestund i de knirkende madrassene, til de andres søvnløse irritasjon og vår fornøyelse. Jaja, de hadde bare godt av å se det sier nå jeg. Og å høre det, ikke minst. Det var garantert det festligste de opplevde på den turen. Så hvorfor i all verden skulle vi ha kastet bort haugevis av penger og attpåtil la oss stikke ut som såre tomler bare for å reise første klasse? Hva i all verden skulle det ha gagnet oss? Ikke annet enn en uendelig strøm av tiggere, masekopper, bomser og folk med elendige forretningsideer som uten tvil og uten stans ville komme til å tråkke ned dørstokken vår i håp om å motta almisser. Til helvete med det! Dessuten, første klasse var ikke noe å trakte etter, det kan jeg bare hilse og si. Jeg fant nemlig en vei opp dit som jeg usett kunne benytte, og nå og da tok jeg også turen, bare for å slappe av litt og menge meg med mennesker av mitt eget kaliber. Og, det skal jeg ikke nekte for, sjansen til å ytterligere forhøye reisekassen vår. Herr Martinez, stakkars mann, var jo ikke noen travhest akkurat, etter en runde hurramegrundt lå han gjerne brakk i noen dager før han sakte var klar for nye runder og i mellomtiden lot jeg altså første klasse forsyne seg av fruktfatet – ikke uten å betale for ferskvarene, selvsagt. Faktisk drev vi inn relativt store summer på det, så fort vi utviklet et system. Jeg ville bevege meg opp i salongene på øverste dekk og diskré tilby mine svulmende tjenester og mitt kroppslige forlystelsestempel til høystbydende herremann med åpen lommebok og frigide kone, og herr Martinez tok senere på dagen turen opp og fant vedkommende som passet min beskrivelse, før han presset enda mer penger av ham for å la være å fortelle konen om den dampende seansen hennes ektemann nylig hadde vært med på. Ja, det var virkelig en fin tid, det var det, og vi manglet ikke noe underveis, ingenting. Første klasse hadde de reneste herremennene, de mest velfylte lommebøkene og den beste maten, og vi tok for oss av alt, det kan jeg love dere. Og da vi ankom Ellis Iland fremviste vi uten blygsel våre papirer som sørget for å få oss ut av de likevel ineffektive silingskøene, forbi overfylte venteværelser hvor legene etter beste evne forsøkte å luke ut de mest infiserte individene og de evneveike, stumme, døve og tilbakestående skapningene som ikke engang var i stand til å telle til ti eller plassere enkle geometriske former i sine respektive hull på trebrettene foran dem, forbi rekken av identitesløse med falske papirer og lamme og halte og forvirrede sjeler uten vettet i behold, og ut bar det med oss, ut til den ventende transporten inn til Manhattan. Og resten er, som dere vet, historie. Så disse ryktene om vårt stusselige utgangspunkt er i sin helhet falske, satt ut av dem som ikke unner oss det grann lykke i livet. Og jeg har bare én ting å si dem: Den skal ha tenkt seg godt om, den som legger seg ut med fru Martinez. For kloakk, mine damer og herrer, kan renne begge veier.