fredag, juni 12, 2009

Fra Arkivet X: Filmfolk

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2009. Nummer ti ut er en artikkel om tre intervjubøker med regissørene Woody Allen, Lars von Trier og David Lynch.

1001 sider arbeid

Johan Harstad

Det er en noe bakstreversk tanke i disse tider hvor vi nærmer oss e-boka med usikre skritt og hver eneste bok på et eller annet (muligens ikke så alt for fjernt, heller) tidspunkt vil være tilgjengelig for nedlasting ved et par tastetrykk, men jeg har altså tenkt at hvis det skulle begynne å brenne i leiligheten, og jeg allerede har fått ut eventuelle andre levende, maskinen og opptakskassetten med det ubehjelpelige bandet jeg spilte i en gang på tidlig nittitall – vil jeg altså, såfremt det ikke har blitt full overtenning, gjerne ta en tur nummer to inn og hente ut noe mer. Tre bøker. Jeg er villig til å svi for dem, så å si, selv om jeg for så vidt kunne ha kjøpt dem på ny minutter senere, bestilt dem fra Amazon eller lastet dem ned til et av de latterlige, klossete lesebrettene som visstnok representerer fremtiden (se også: LaserDisc, MD, DAT m.m.) . Det er ikke det at de tre bøkene det gjelder er uerstattelige på noe vis, jeg har knapt nok notert et eneste ord i dem, uhyre få setninger er streket under og eselørene kan telles på én hånd. Men jeg holder dem likevel høyt, om ikke for annet så fordi rynkene på bokryggene er som årringer, de viser at dette er bøker som har blitt lest mye, de vitner om sider hvor bøkene har blitt tvunget åpne, slik at man kan få i seg et måltid samtidig som man leser uten å måtte bedrive komplisert akrobatikk og pådra seg nakkeskader. De tre bøkene det dreier seg om, er:

Woody Allen on Woody Allen. Trier on Von Trier. Og Lynch on Lynch. Redigert av henholdsvis Stig Björkman (Allen, Trier) og Chris Rodley (Lynch).

Allerede her stusser jeg selvsagt over meg selv, det må da være andre bøker å redde før disse? Ja visst. Det er et problem, jeg ser det. En løsning kan være å raskt bygge en rampe av sofabordet, skyfle bokhyllene ut i fritt fall mot asfalten og tryggheten. Det er mye som skal reddes. Men i dag, akkurat nå, tenker jeg at disse tre bøkene må få prioritet, av følgende enkle årsak: Skulle jeg være så uheldig å stå med en leilighet i full fyr, vil jeg bli nødt til å få fart på skrivingen ganske raskt. Naturligvis fordi jeg vil trenge noen kroner til å kjøpe en del nytt, blant annet stuebord, ettersom det antageligvis gikk samme vei som bokhyllene, men også fordi jeg sikkert vil ha godt av å jobbe i stedet for å tenke for mye på at jeg nå bor på gata. Og her kommer bøkene til sin rett. Siden jeg kjøpte dem i 2005 har de hatt en viktig funksjon i arbeidet med å skrive bøker. Det vil si, to viktige funksjoner:

1. INPUT:

Von Trier, Lynch og Allen. Tre mannlige filmregissører, manusforfattere og kunstnere som sammen med Wes Anderson, som ennå ikke har fått sin Anderson on Anderson, danner et slags kvadrat rundt det jeg skriver. Eller kanskje er det slik at jeg forsøker å få dem til å gjøre det. Det er i alle fall fire regissører jeg har nesten bunnløs respekt for, på tross av at de alle fire også har laget minst ett makkverk i løpet av karrieren. Det er fire svært forskjellige regissører, som samtidig har ett og annet til felles. Et åpenbart ønske om å fortelle, naturligvis. Formidle. En grunnleggende godhet som også gjør dem i stand til å skrive filmer som tidvis peker mot det motsatte. Og en forståelse for tekst som alltid er noe å strekke seg etter. Jeg kunne derfor like gjerne ha skrevet en artikkel om noen av manuskriptene deres, for eksempel en artikkel som på snedig vis fant sammenhenger mellom Allens Annie Hall, Lynchs Inland Empire, von Triers Dogville og Andersons The Royal Tenenbaums. Men det har jeg ikke gjort. Det får bli til en annen gang. Det jeg i stedet forsøker å beskrive er hvordan tre bøker som utelukkende består av intervjuer med de respektive regissørene, kan ha slik påvirkning som de i mitt tilfelle har hatt de siste fire årene. Med unntak av Lynchs tv-serie Twin Peaks som jeg stjal grådig fra til romanen Hässelby, har ikke disse fire regissørenes filmer smittet direkte av på teksten. Indirekte, sannynligvis, forhåpentligvis, men altså ikke som resultat av noe kalkulert, en tanke om å skrive film som litteratur. Til det er jeg alt for lite opptatt av protagonister, antagonister, utviklingskurver og heltens hinder langs veien. Det er ikke slik jeg jobber. Mer enn noe annet er den inputen jeg henter fra disse intervjuene som kronologisk og i til tider uttværende detaljrikdom tar for seg de forskjellige filmene, informasjonen om hvordan regissørene har utløst tankene sine i ferdige ideer, for så å omforme dem til ferdige filmer. Hvordan de jobber seg fram til resultatet. Det finner jeg grenseløst interessant. Og beroligende.

2. TRØST:

Av og til kan man bli nervøs. Alle som har forsøkt å lage noe som krever utstrekning i tid for å bli sånn noenlunde ok, har sannsynligvis opplevd det. Nervøs for at man ikke helt vet hvor man kommer til å ende opp, selv om planene, skissene, kartene er aldri så gode og forhåndstegnet. Nervøs for at det ikke vil bli som en hadde tenkt, som det skulle, at det ikke skal bli ferdig i det hele tatt, at bunnen skal ramle ut før alt er på plass. At man skal bli drept i en flyulykke før siste korrektur. Til en viss grad våger jeg å påstå at det blir bedre. Jeg tror jeg vet noe mer nå enn jeg gjorde for ti år siden med tanke på når man bør presse på og når det er best å holde igjen, vente og se det hele an. Men samtidig, nervøsiteten ligger der jo. Den er regelrett grunnleggende. Og den blir ikke mindre av å lese intervjuene med Woody Allen. Fyren kverner ut en film i året, og har gjort akkurat det i en mannsalder. Von Trier bruker noe lengre tid, men kommer alltid til kinoen med et fullstendig konsept, et gjennomarbeidet produkt som ikke bare betyr alt for ham selv, men som også er laget for å treffe mottageren. Og til sist, David Lynch, som i stadig større grad setter sin lit til tilfeldighetene, de plutselige løsningene, innfallene som kommer i riktig tid og får brikkene til å falle på plass. Jeg tror, i et øyeblikk av selvanalyse, at min tilnærming til litteratur befinner seg et sted i krysningen mellom disse tre metodene. Jeg tenker på Woody Allen og sier til meg selv: Gjør som Allen, styr med dine egne saker, i ditt eget tempo, hold rytmen og ikke la deg påvirke av vær og vind utenfra. Jeg tenker på von Trier og sier til meg selv: Hver bok må bety alt for deg. Den må være så bunnsolid du bare orker å få den, så får det være det samme om folk liker det eller ei. Noen vil sannsynligvis gjøre det uansett. Og da er det verdt det. Men vit hva du gjør, og gjør det. Og så tenker jeg på David Lynch, og sier til meg selv: Go with the flow. Ikke vær redd for at du ikke har alle løsningene når du presenterer en idé for redaktøren din og hun stiller en lang rekke spørsmål hvor du hele tiden må svare det samme: Jeg aner ikke. Ennå.

En annen ting som blir tydelig i parallellesningen av disse tre intervjubøkene, er hvor forskjellig tilnærming regissørene har til arbeidet sitt. Mens Allen på sett og vis driver endeløs perfeksjon av samme film, dog med noen sidesprang, jobber Lynch seg dypere og dypere inn i materien og von Trier, på sin side, later til å ønske å gjøre noe helt annerledes hver gang, samtidig som han ikke helt slipper unna en viss sammenheng mellom filmene sine. Videre er de alle flinke til å innrømme graden av tilfeldigheter i sitt arbeid, tilfeldigheter, feil og slumptreff som viste seg å være av avgjørende betydning for det ferdige verket. Dette er et felt jeg alltid har satt høyt, og som jeg irriterte meg grenseløst over var et fornektet, ikkeeksisterende element da jeg studerte litteraturvitenskap og alltid ble møtt med skuldertrekk fra professorer hvis jeg slo et slag for at forfatteren her eller der muligens hadde truffet sitt valg på bakgrunn av en eller annen i øyeblikket ubetydelig tilfeldighet. Kort sagt, flaks. Men flaks skal man ikke snakke høyt om, later det til, i det minste ikke i forbindelse med tilblivelse av kunst, selv om aldri så store deler av den kulturen vi omgir oss med, har fått sin posisjon på bakgrunn av det. Et eksempel, som Lynch forteller om i sin intervjubok, er blant annet hvordan scenografiassistenten Frank Silva endte opp med å bli selve überdemonen, BOB, i Twin Peaks, simpelthen fordi han kom i skade for feilaktig å befinne seg i bildet ved en tagning, og fordi han, som gudhjelpemeg hver eneste levende sjel i L.A., selvsagt også var skuespiller.

Og så er det rausheten som finnes i disse bøkene når det kommer til inspirasjonskilder, hvilke bøker de har lest, hvilke filmer de så, hvilken musikk de hørte, hva som i sin tid satte i gang de forskjellige prosjektene. Hvordan en eller annen person de møtte sa noe som sådde et frø til en idé. De er alle sammen hjertelig åpne om dette, og beviser sånn sett den fine tanken om at det er slik vi alle jobber. I sirkel, symbiotisk.

I disse tider hvor det knapt er tid for fordypning, hvor debattprogrammene er så korte at du knapt rekker registrere at det finnes gjester i studio før reklamen bryter inn, er det mildt sagt befriende å kunne lese 405 sider intervjuer med Woody Allen, 322 sider med Lynch og 274 sider med von Trier, til sammen 1001 sider innsikt i hvordan man lager ting. Det burde bli laget flere slike bøker. Selvfølgelig, det finnes flere i denne serien, blant annet Herzog on Herzog, Cassavetes on Cassavetes, Fellini on Fellini, til sammen tjuefire stykk per 2005. Men i Norge? Når kommer Solstad om Solstad? Fløgstad om Fløgstad? Ørstavik om Ørstavik, Marstein om Marstein? Saabye Christensen? Ole Robert Sunde? Jan Erik Vold, Thure Erik Lund, Jan Kjærstad. John Erik Riley. Olaug Nilssen. Listen kunne vært riktig så lang. Kanskje er det noe for Flamme Forlag, hvem vet? I perioden 1993-2000 utkomkom riktignok tre bøker på Tiden, kalt Dialoger 1,2,3, som alle inneholdt Alf van Der Hagens dybdeintervjuer med diverse forfattere, og som var strålende bøker. Eksempelvis betydde Dialoger 3, inneholdende intervjuer med Loe, Renberg, Knausgård og Grøndahl, mye for meg mens jeg prøvde å bli forfatter. Like mye som de tre foreliggende intervjubøkene gjør nå. Jeg tror på dem, jeg tror på viktigheten av slike bøker. Ikke fordi de skal kikke kunstneren opp under skjørtene og gjennomforklare hva man mente her og der, men diskursen, bevisstgjøringen av prosessen, hvordan det ble som det ble. For vi ser film, vi hører på musikk og vi leser bøker delvis for å bekrefte at vi ikke er alene. Men det kunne også være fint å ha et visst utvalg av bøker som de nevnte mens man sitter og jobber også, av akkurat samme grunn. Se der ja, Solstad hadde det jobbigt med den boka, ja. Han satt oppe om nettene. Ok, så Marstein holdt på å gi opp midtveis? Knausgård og Sunde fikk ideen etter å ha sovet middag (ikke sammen)? Da er det kanskje greit at jeg strever litt med å få dette prosjektet til å stå på to bein akkurat nå. At jeg ikke helt vet hvor jeg skal. Ennå. Da er alt på sin rette plass. Da er det bare å kjøre på.