onsdag, september 23, 2009

Fra Arkivet XI: Huttetu

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2009. Nummer elleve ut er en artikkel om Maurice Sendaks barnebok "I huttetuenes land". Også kjent som "Where The Wild Things Are".

Tilbake til spetakkelet!
Johan Harstad

Det er en kjent følelse for de fleste av oss, og den er alltid like underlig. Man kommer over en bok fra sin barndom, en bok man hadde glemt eller bare husker som bilder. Du åpner boken, blar i den, og umiddelbart kommer det tilbake, alt sammen: alle tankene du hadde omkring boken, den gang, assosiasjonene, forståelsen, opplevelsen. Fortellingen. Du gjenkjenner bildene eller teksten som noe i nærheten av ditt eget, noe det nesten føles som om du selv har vært med på å skape. Fortellingen finnes fortsatt hos deg, du leser boken om igjen, ser på illustrasjonene, og vet intuitivt at dette fortsatt er en del av deg, din virkelighet, din erfaring, din bagasje. Men noe har også endret seg. For mens du før kunne forsvinne helt inn, virkelig helt inn i disse bøkene, gang på gang på gang, blir du nå stående utenfor, i stand til å gjenkjenne følelsene, men uten mulighet til å la deg blende av det på samme måte som før. Ugjenkallelig tvinges du til å rive forhenget tilbake og avsløre konstruksjonen, akkurat som Dorothy trekker forhenget tilbake i Trollmanen fra Oz og avslører magien som mekanikk. Det hender jeg håper at jeg aldri mer skal komme over bøker eller filmer fra barndommen igjen, for slik å kunne konservere dem. I enkelte tilfeller har jeg også aktivt unngått dem. Filmer som The Goonies og The Neverending Story, eller tv-serien Shagma, gjorde uutslettelig inntrykk på meg som barn, men ville neppe ha tålt møtet med voksenverdenens skeptiske virkelighetsfilter. Og bøker som Lööfs Morfar er sjørøver eller Fix’ Serafin og hans makeløse mesterverk har jeg bevisst lukket øyne og ører for når Gyldendal har utgitt dem på ny, ikke fordi jeg frykter at de ville framstå som tåpelige, ubetydelige for meg som voksen, tvert i mot. Men altså fordi jeg gjerne vil beholde de tankene om dem som jeg fikk den gang, det opprinnelige minnet om dem. Litterær preservering, med andre ord.

I tilfellet Til huttetuenes land, Maurice Sendaks fabelaktige barnebk fra 1963, var situasjonen annerledes. Jeg husket ikke at jeg husket den. Boka var glemt, fullstendig blåst ut av minnet fram til jeg en dag før sommeren kommer over traileren til Spike Jonze nye film, Where The Wild Things Are, skrevet i samarbeid med Dave Eggers. Jeg hadde bare sett noen sekunder av filmtraileren, før det slo meg at det naturligvis var en filmatisering av Til huttetuenes land det var snakk om. Og så kom det, som et ras, en helsikes svær, glinsende madeleinekake midt i fleisen: Denne boka husker jeg!

Jeg husket bildene, gutten i ulvedrakten, huttetuene, jeg husket hvor boken står i mine foreldres bokhylle i kjelleren, hvordan bokryggen er ødelagt, utslitt. Nysgjerrigheten tok overhånd like etterpå, og etter gledelig å ha oppdaget at CappelenDamm nylig ga ut boka på ny, måtte jeg ut av huset for å få tak i den.

Hvilket bringer oss til dette: Denne artikkelen handler om en av de viktigste bøkene fra min oppvekst, som jeg helt hadde glemt viktigheten av fram til det øyeblikket hvor en filmtrailer åpnet øynene mine og ga meg et glimt av boka nesten akkurat slik jeg husket den. Jeg har grunn til å tro at den igjen har hatt stor påvirkning på meg, og at den regelrett kommer til å forandre livet mitt og måten jeg reflekterer rundt det på.

I løpet av sommeren leste jeg Til huttetuenes land mange ganger, sittet pal og undersøkt illustrasjonene, samtidig som jeg har sett de nå to trailerne til den kommende filmatiseringen, og jeg opplever det slik at de to utfyller hverandre godt. På den ene siden har vi Sendaks bok, som er velkjent for meg, men likevel distansert, jeg kommer ikke gjennom den slik et barn gjør, jeg tvinges til å lese den som observatør snarere enn deltaker. Den sender ut sine signaler som jeg må dekode for å få noen glimt av den opprinnelige lesningen, påvirkningen. Mens filmtraileren tilbyr noe annet: Det den mangler som konkret referanse, sin mangel på visuell gjenkjennbarhet, tar den igjen ved å trekke bokens illustrasjoner ut fra papirer og tredimensjonalisere dem i en slik grad og på en slik måte at det korresponderer med mitt tidligere jeg’s oppfattelse og videreutvikling av det boklige materialet jeg hadde tilgang til gjennom boken som barn. Det former en interessant tanke, ny for meg, muligens velkjent for andre: Er det kanskje slik at illustrerte barnebøker mer er grunnlaget enn hele sannheten, fortellingen? Boken er bare starten, etterpå har du et helt liv til å videreutvikle det. Jeg liker den tanken, at disse bøkene er startskuddet, verktøykassen jeg trenger for senere den dagen, det livet fantasere om hva som skjedde i disse historiene, verdenene.

Men gjensynet med Til huttetuenes land i bokform har også hatt en annen innvirkning, en mer forutsigbar, men ikke mindre viktig og gjennomgripende. Men før det, noen ord om hva denne boken handler om:

Til huttetuenes land er på 36 sider, bestående av tjue setninger (ti på engelsk), og oversatt av Anne-Cath. Vestly. Boken forteller om Max, en gutt kledd i ulvedraktpysj som en kveld driver så mye hyperaktiv ugagn at han blir sent på rommet sitt uten kveldsmat. Innestengt på rommet sitt tar han, frivillige eller ufrivillig, sinnet sitt ut ved å fantasere / forvandle rommet sitt til en skog, og senere et hav, med en båt som etter et års seilas frakter ham til landet hvor huttetuene bor. Huttetuene er en blanding av monstre, troll og mytologiske dyr, smilende og fryktinngytende på samme tid. Deres første reaksjon på kulturkollisjonen er å forsøke å skremme Max, men han kjenner det gamle trylleknepet – å stirre dem rett inn i de gule øynene deres. Som et resultat av dette gjør de ham til konge, ettersom han åpenbart er villere og farligere enn dem. Max gir så sin første ordre: La spetakkelet begynne! Og det gjør det også. Fram til Max får nok, sender huttetuene til sengs uten kveldsmat samtidig som han begynner å føle seg ensom, lengtende tilbake til dem som er aller mest glad i ham. Han kjenner plutselig lukten av deilig mat et sted langt borte fra og bestemmer seg for å rømme, til huttetuenes fortvilelse. Men han lar dem klare seg selv, seiler hjem, og da han endelig kommer tilbake til rommet sitt venter kveldsmaten på ham, framdeles varm.

Til huttetuenes land regnes som et mesterverk innen amerikansk barnelitteratur og et nærmest perfekt psykologisk-litterært bilde på et barns sinneutbrudd. Til tross for dette fikk boken en heller treg start, og mange var bekymret over huttetuenes groteske, nærmest marerittaktige framtreden. Men få år etter utgivelsen vokste populariteten voldsomt, og flere og flere bibliotekarer og bokhandlere rapporterte om barn som slukte bokens innhold. Illustrasjonene er gjort med fargestifter og penn og grafisk er boken bygget opp slik at åpningen, hvor Max driver og ugagn og senere blir sendt på rommet, utelukkende benytter seg av bokens høyreside. Hvert bilde blir større og større til det dekker arket og han legger ut på reisen over havet til huttetuenes land. Herfra benyttes begge sidene, for å understreke størrelsen og intensiteten, i stadig større format, til bildene dekker begge sidene og trykkes utfallende, før de igjen minsker i størrelse fra spetakkelet er over og Max begynner å tenke på å reise hjem.

Opprinnelig skulle huttetuene være hester, men Sendak innså at han ikke var i stand til å tegne dem skikkelig. Dermed ble det huttetuer i stedet, visstnok modellert etter karikaturer av hans onkler og tanter. I forbindelse med en opera fra 1983, basert på boken, ga Sendak huttetuene navn, også dem basert på slektningers navn: Tzippy, Moishe, Bruno, Emile, and Bernard

Det mest åpenbare som skjer meg ved gjenlesning av Til huttetuenes land i voksen alder, er denne overveldende anerkjennelsen av at jeg ikke lenger er et barn. Gleden det medfører. Og sorgen. Jeg kan ikke lenger oppleve boken slik den seks, syv, åtte år gamle Johan gjorde det. Dens innerste hemmeligheter er kodet i et språk jeg ikke lenger har alle verktøyene til å dechiffrere. Men samtidig vokser boken og fortellingen også nå ut over sine egne bredder, om enn på en annen måte. I likhet med for eksempel Lindgrens Mio, min Mio, som jeg også leste igjen som voksen, vinner jeg en forståelse av hva boken også uttaler, rent utover sin umiddelbare historie. Jeg leser nå Til huttetuenes land som en bok om sinne, men også som en fortelling om energi, ensomhet, utholdenhet. Og håp. Oppdagelsen av, og overraskelsen over, hvor glad man blir i huttetuene, til tross for den korte tiden man tilbringer sammen med dem, og hvordan tidens utstrekning ser ut til å forvitre på øya hvor de bor, sender hodet mitt i alle mulige retninger. Men mer enn det, den åpner en bevissthet mot det som tidligere var, den man en gang var, muligens beslektet med den nye innsikten man kan få av å få barn. Men inntil da vil jeg påstå at forskjellen er at de åpenbaringene gjenlesning av denne fortellingen skaper, utelukkende er knyttet til meg selv, og ikke til meg selv stilt ovenfor et annet menneske som likner meg. Det har i alle fall blitt klart for meg, den siste tiden, at dette ikke bare er den rareste boken jeg kjenner, men helt klart også en av de aller viktigste, enten jeg ser tilbake eller framover i livet. Og summen av gjenlesningsinnsikten er denne: Vi har alle en huttetu i oss.

La spetakkelet begynne!