lørdag, januar 02, 2010

FRa Arkivet XII: Arbeideren



Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2009. Nummer tolv ut er en artikkel om Tomas Espedals bøker.




MAN SKRIVER. MAN ARBEIDER.

Av Johan Harstad


Tomas Espedal kommer med ny bok.

Det er en av de hyggeligste setningene jeg vet om.

Den kom tidlig i høst tror jeg. Den nye romanen hans. Imot kunsten (notatbøkene). Jeg leste den for bare noen uker siden.

Jeg venter på neste bok av Tomas Espedal som Kim Karlsen ventet på neste Beatles-album. Det har jeg holdt på med i nesten ti år nå. Og når de kommer, bøkene, forsøker jeg å vente videre før jeg går i gang, til det helt riktige tidspunktet, det helt riktige stedet, til de helt riktige forutsetningene er på plass.

Og så leser jeg sakte.


Sammen med Karl Ove Knausgårds Min Kamp (to strålende, utmattende bind er lest) ble Tomas Espedals nye bok nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Det forsterker den følelsen jeg har hatt de siste årene, vi lever i gode litterære tider.


Espedals bøker de siste ti årene har bare blitt bedre, side for side, jeg er bekymret for hvor det skal ende. Den nyeste, Imot kunsten (notatbøkene) er en av de vakreste, viktigste bøkene jeg har lest på mange år, skrevet så presist, så gjennomført dyktig, så lydløst eksplosivt og nådeløst kvalitativt utmattende at jeg ikke unngå å tenke omtrent det samme som Sigmund Jensen skrev i Stavanger Aftenblad for fire år siden: Det er komplett ubegripelig at skjønnlitteratur av en så høy kvalitet som det Espedal gang på gang leverer, ikke skal kunne nå et bredere publikum.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Men jeg har mine antagelser. Antagelsene går ut på at Espedals litteratur vanskelig lar seg favne i en kort tekst, slik avisene krever, han er vanskelig å selge inn på ingressen, bøkene hans er ofte korte, men de brer om seg, utover i rommet, supernovaer. Et kort øyeblikk lyser de opp i media når anmeldelsene står på trykk, når intervjuene gjøres. Etterpå står teksten alene igjen.

Tomas Espedal, antar jeg, tar det hele med knusende ro.

Tomas Espedal mister neppe et eneste minutts nattesøvn over dette.

Tvert imot, jeg tror han sover bedre, tryggere. For det handler ikke om salgstall, signeringskøer, metervis med intervjuer eller priser i øst og vest. Espedal har en trofast leserskare, hans forrige Nordiskrådsprisnominerte Gå. (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) har blitt utgitt i ti land.

Tomas Espedal selv får stort sett være i fred. Heldigvis. For det er dette det handler om:

Man arbeider. Man skriver.

Framover, framover.


I 2006 utga Gyldendal en pocketutgave av de tre bøkene Biografi (glemsel) (1999), Dagbok (epitafer) (2003) og Brev (et forsøk) (2005), med omslag nøkternt og passende utformet av forfatteren selv. De tre bøkene kan gjerne leses i ett, og er man klar for Espedal-bonanza, kan de også leses sammen med både Gå. (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) (2006) og i særdeleshet Imot kunsten (notatbøkene) (2009). Det espedalske arbeid de siste ti årene er et sammenhengende arbeid, et forsoningsarbeid på alle måter, med Gå som en velfortjent ferie for forfatteren (altså tematisk), en distraksjon, hjulpet av fysisk bevegelse og annen litteratur, men som likevel ikke gir helt slipp på tilhørigheten til de andre bøkene. Det går tråder gjennom dem alle sammen, flere og flere for hver gang jeg undersøker.



Som Knausgård, er også Espedals bøker personlige, selvbiografiske, tidvis hudløse. Han utforsker språket, sjangrene biografien, dagboken, brevet. Romanen. Livet som litteratur, språk. Han går langt. Imot kunsten, kanskje den mest selvbiografiske til nå, står med sine 164 sider neppe tilbake for et lignende prosjekt på 3000. Det er ingen konkurranse. Det er bare to forskjellige framgangsmåter. Mens Dagbok (epitafer) i stor grad handler om tiden like før og like etter samboerens dødsfall, skriver han i Imot kunsten fra et annet ståsted, i etterkant, om konsekvensene, for ham som person, for ham som forfatter. Han forsøker å være en far for sin morløse datter. Han gjør feilen ved også å forsøke å være en mor for henne, slik han innbiller seg morsrollen, den hjemmeværende morsrollen, han slutter å gå ut, og når den femten år gamle datteren tvinger ham ut en dag kan han ikke tenke på annet enn at han vil gå hjem igjen, til henne. For han står foran et nytt tap. Han skriver:


Når hun går ut døren, på vei til skolen, sitter jeg og venter på at hun skal komme hjem. Jeg venter på at hun skal komme hjem: en dag ringer hun og sier at hun skal overnatte hos en venninne, en dag ringer hun og sier at hun skal sove over hos en venn, en dag ringer hun og sier at hun skal flytte inn til byen, at hun skal flytte til en annen by; jeg venter på det.


Jeg venter på å bli forlatt. En dag ringer telefonen og hun sier at hun skal flytte til et annet land, det er ikke sikkert at vi vil se hverandre så ofte, sjelden, antakelig, sjeldnere og sjeldnere, sannsynligvis, hun vet ikke når det blir, kanskje til jul, kanskje til nyttår, muligens ikke. Til sommeren, sier hun.


Jeg venter på sommeren.


Imot kunsten er kanskje på under 170 sider, men som alltid er sideantallet uinteressant, dette er en omfattende roman om å bli forfatter, om arbeidet, om å flytte eller bli værende, oppbrudd og forsøket på å få leve stille og rolig, om å leve med døtre som har blitt fratatt sin mor, om sin familie, de tidligere generasjoners bumerke på hans eget liv. Jeg mener det er en av de aller, aller beste norske romanene i år. Jeg tør ikke tenke på hva den hadde gjort med meg om jeg leste den som syttenåring. Det er også en merkelig bok på mange måter, hans merkeligste, den veksler mellom alle disse fortellingene, om ham selv, om foreldrene, arbeidet og livet, forskjellige leiligheter, alt glidende, som om alt er samme side av samme sak, og kanskje er det også det, det er i alle fall dypt suggererende, uten at jeg aner eller kan forklare hvorfor. Eksemplaret av boken jeg har foran meg er full av eselører på alle bauger og kanter, likevel har jeg problemer med å finne fram til sitater, uten at de må gå over flere sider for å få med alt. Så la meg heller si, Espedals bøker beskriver usedvanlig godt og nøyaktig det fysiske arbeidet skriving er, men det betyr ikke at det verken er ment for eller bare er relevant for andre forfattere, det peker langt utover seg selv. Og så er det så mye mer. Imot kunsten kan altså leses som en roman om å bli forfatter, om å skrive, men den kan også leses som en roman om konsekvensene ved å flytte, eller som en fabelaktig oppvekstroman, generasjonsroman. Om ikke annet så bør den i det minste leses for beskrivelsene av to generasjoners liv i en blokkleilighet, først hans mor, siden ham selv. Jeg vil ikke si mer om det, men det er noe av det beste jeg har lest. For ikke å snakke om partiet om campingvognen han etter hvert anskaffer seg og flytter ut i. Det er i høyeste grad en bok jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å skrive.



Min nærmeste venn sa for et par år siden til meg at det var først etter tre bøker fra min side og ørten avslag på spørsmålene hans om å bli med ut og ta en øl at han innså at det å skrive faktisk var et arbeid. Så enkelt som dette: Bøker må også skrives. De blir ikke til av seg selv. De skal jobbes ut, fra ingenmannsland, og i sin nyeste roman, Imot kunsten (notatbøkene), kommer Tomas Espedal nærmere enn noen gang i beskrivelsen (og forklaringen) av forfatteren som arbeider, det fysiske i det å skrive. En industriarbeider i språket. Skrivemaskinen som akkurat det – en maskin, og jeg kan selv kjenne meg igjen i det, også jeg skrev på en skrivemaskin (som sist var inne på service våren 1967) i mer enn fem år, mens jeg bodde hjemme. Tastene måtte hamres inn for å sette avtrykk, min far har sagt at han likte å sovne i huset til lyden av dette metalliske arbeidet. Men denne måten å se det på, som Espedal skriver om, har, så vidt jeg kan se, ikke den samme betydningen som å si at det å være forfatter utelukkende er et håndverk av den typen man simpelthen kan tilegne seg gjennom trening, at det koker ned til et spørsmål om mestring snarere enn et yrke som fordrer en viss form for … støpning. Jeg tror i alle fall ikke det. At man blir forfatter fordi man har så lyst til å bli forfatter. Jeg tror man blir forfatter fordi man ville gått til grunne hvis man ikke skrev. På en eller annen måte. I en eller annen form. På et eller annet tidspunkt. Det er ikke ment romantisk, eller dramatisk. Det er ikke ment å bety at jeg for eksempel ikke tror på forfatterskoler. Det gjør jeg. Men jeg tror bare det er en helt klar grunn til at man gjør det man gjør. Det språklige Arbeidet, og dets meningsfulle meningsløshet (igjen ikke ulikt mye av det monotone industriarbeidet), er han også inne på i Dagbok (epitafer): Jeg tenker med hånden (…) Man arbeider med språket. Språket arbeider mot et uttrykk. Det er aldri avgjørende at det finnes lesere og bøker. Språket arbeider ikke for å oppfylle konvensjoner eller for å bli lest. Språket er en maskin som produserer språk. Maskinen overrasker arbeidet, en ulykke, det er dette som kan bli litteratur. (…) Maskinen arbeider, språket går. Jeg tenner en sigarett. Det er overskyet. Det er lenge siden jeg sluttet å skrive bøker. Jeg skriver, det er alt.

Tomas Espedal er en industriarbeider, omtrent som Jan Erik Vold en gang sa det (”sjæl står jeg på ordgølvet”), og som en arbeider med respekt for sin arbeidsplass, skriverommet, kler han seg i sitt fineste tøy før han går på jobb. Det samme gjelder opplesningene. Eller når han går, i fjellet, langs landeveien, som i Gå. Tomas Espedal går i dress, jeg har aldri sett ham uten.



Denne måten å betrakte, og ikke minst beskrive det arbeidet det er å skrive, og ikke altså det arbeidet man gjør ved eventuell research eller disponering av stoffet, utmapping av handling eller slikt, men altså det konkrete skrivearbeidet, som vi vanligvis bare, litt tafatt, etter utallige møter med folk som ikke kan begripe hva i all verden en forfatter egentlig gjør, gjerne bare refererer til som skriveprosessen, kommer Espedal også her nærmere enn de fleste, og jeg tror det er mulig å lese hans tilnærming til det som et slags korrektiv, eller kanskje mer i retning av en innføring. For dette er selve skrivearbeidet, ikke romantisert, ikke abstrahert, men altså slik, fysisk, tidvis utmattende og frustrerende, men også hele tiden betalende. Og nødvendig. Man må skrive. Man må arbeide. Man må gjøre så godt man kan.