fredag, august 06, 2010

Fra Arkivet XIV: Til Panama! Til Panama!


Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2010. Nummer fjorten ut er en artikkel om Janoschs bøker. (Den observante leser vil legge merke til at forrige artikkel ut i denne serien bar nummer XII. Vi har ikke glemt hvordan man teller, men vi har oppdaget at de to første artiklene ikke ble nummerert, hvilket førte til at den tredje fikk nummeret II, og dermed har det gått ad undas. Vi forsøker derfor å starte på en ny frisk, og kaller derfor nummer fjorten for nummer fjorten.)


Til Panama! Til Panama!
Johan Harstad

Jeg er glad i dyr, og med unntak av de fjollete programmene på Animal Planet, kan se time etter time av opptak av dyrene på Serengetisletta, selv om det gjerne er de samme dyrene man alltid gjør opptak av der, og de dyrene etter hvert har blitt nokså blaserte hva tv-eksponering angår. I skrivende stund gjennomgår jeg den økonomiske situasjonen for å undersøke sjansene for å gå til innkjøp av de ni dokumentarene David Attenborough sto bak i perioden 1979-2008, til den nette sum av 1400 kroner. Det er 62 timer naturdokumentar, det, nok til å holde det gående en stund. I tillegg sitter man jo igjen med allverdens mer eller mindre nyttige kunnskap om alt fra gjødselsbillens daglige gjøren og laden til surikatenes sosialisme i praksis og pungsnutedyrets bemerkelsesverdige parringsritualer. Det blir kanskje ikke så mye god litteratur ut av det, rent direkte, men det gjør meg til et mer harmonisk menneske. Men altså, til tross for de smått voyeristiske tendensene rettet mot dyrs privatliv, er det mye der ute jeg ikke setter pris på å møte, sånn rent personlig. Eksempelvis er jeg redd for hester, og de fleste kyr. Og veps. Gjedde er jeg forresten heller ikke så begeistret for, når jeg tenker meg om. Eller huggorm og mannevonde måker. Listen fortsetter, til skapninger det kanskje er mer naturlig frykte, som for eksempel bjørn. Ikke noe hyggelig å støte på i marka. For ikke å snakke om tiger. Som barn kunne jeg bli liggende våken, livredd for å bli angrepet av tiger i de norske kratt og skoger. Men det finnes en bjørn og en tiger det aldri var noen grunn til å frykte, verken i barndommen eller nå. Ikke bare er de todimensjonale, de er også svært gode venner, evige optimister og med en enorm omsorgsevne. Slike bjørner og tigre er det vanskelig å unngå å bli glad i. Og en tanke i fortsettelsen av dette – er det her årsaken til at jeg liker naturprogrammer og barnebøker med dyr i hovedrollen ligger? Fordi dyrene ofte, i nesten hjerteskjærende grad, innehar noe av den godheten vi skulle ønske vi var fylt av? Jeg vet ikke, men jeg tror det.

Innenfor komboen sympatiske dyr/barnelitteratur er den tysk-polske forfatteren og illustratøren Janoschs folkekjære bøker om den vesle tigeren og den vesle bjørnen helt i førersetetet. Den mest kjente er nok
Til Panama! Til Panama! (på norsk i 1979) nærmest udødeliggjort gjennom Hildegunn Riises fabelaktige, vestlandslefseaktige stemmegivning i tegnefilmene som ble vist på NRK barne-tv for ganske mange år siden. Boka er også prisbelønt i det lange og breie, og ble allerede ved utgivelsen så populær at forfatteren så seg nødt til å skrive flere bøker. I 2004 ble seks av disse bøkene samlet i Samlagets utgivelse Med tigeren og bjørnen til Panama, og i tillegg til klassikeren Til Panama! Til Panama!, inneholder boka også Kom, la oss finne ein skatt, Tigerpost, Eg skal gjere deg frisk, sa bjørnen, God dag, vesle gris og Tigeren har fødselsdag. Det hele er et så vakkert stykke fortellerkunst, med enda vakrere illustrasjoner, at jeg blir andaktsfull av å lese det. I den verden vi lever i, med all den faenskapen vi omgir oss med og påfører hverandre, finnes også dette universet, disse mulighetene. Dyrene i Janoschs nydelig illustrerte bøker er sant nok slik jeg skulle ønske jeg var, men nok bare unntaksvis slik jeg faktisk er. Det er muligens like greit, for det er helt på grensen, dette, disse dyrene er fylt av en nesten umenneskelig godhet og de ytterst få menneskene som opptrer i bøkene (menneskerasen tilgodesees med én replikk i løpet av nesten tre hundre sider) er gjerne utseendemessig ekle, nedlatende og vulgære, som for ytterligere å forsterke dyrenes kvaliteter. Det hender nok også i dette dyreriket at man krangler litt, møter en byråkratisk elefant som krever beskyttelsespenger eller glemmer hverandres godhet en stakket stund, men det er alltid problemer som lar seg løse enkelt og greit. Konfliktlitteratur innpakket i dundyner og bomull. Noen vil nok føle en slags kvalme og motstand i møte med et litterært univers hvor det er godhet fra morgen til kveld, men grunnen til at det hele er utholdelig, er at kaoset, sorgen, døden og skuffelsen, avvisningen og faren for å miste de verdifulle vennskapene hele tiden lurer under overflaten. Det er bare ingen som nevner det. De holder ulven fra døren. Ta for eksempel Tigerpost - Forteljinga om korleis den vesle bjørnen og den vesle tigeren fann opp posten og telefonen: Som alltid er ansvaret godt fordelt – den vesle bjørnen har ansvar for fisking og kokekunst (han er en eksemplarisk kokk) mens tigeren plukker sopp i skogen, feier stuegolvet, tenner i ovnen og koker poteter. Da tigeren en dag innser at han ofte føler seg ensom når bjørnen er på fisketur, ber han sistnevnte om å sende ham et brev fra fiskestedet sitt. Dette gjør bjørnen med glede og forfatter et brev med instrukser om å skrelle løk og koke poteter til dagens middag. Men uten eksisterende postvesen, ser han ingen annen utvei enn å skrive brevet i felten, for så å ta det med seg hjem og personlig gi til tigeren. Ventetiden har naturligvis gjort tigeren deprimert. Han har ikke fått post, han føler seg alene og har derfor slettes ikke skrelt løk eller kokt poteter. Tigeren ber bjørnen sende et nytt brev litt tidligere neste dag, og, for å komme til saken: Haren med de raske skoene blir mellomleddet denne gang, posten kommer fram tidsnok. Senere blir det hele utvidet til et kollektivt prosjekt hvor alle dyrene deltar og logistikken ordnes. Posten og Bring kunne sikkert lært ett og annet av det, men det viktige er at det er nettopp fordi harmonien hele tiden står i fare for å gå i grus at det vakre blir så vakkert. Depresjonen lurer i pipa, og tigeren er jo også noe sykelig av seg, eksempelvis i Eg skal gjere deg frisk, sa bjørnen:

Ein gong kom den vesle tigeren sjanglande ut av skogen. Han klarte ikkje å gå lenger, klarte ikkje å stå, berre datt over ende. (...)
”Kvar omtrent er det du har vondt?” spurde den vesle bjørnen. ”Vis meg det!”
”Her,” sa den vesle tigeren og viste først den eine framlabben.”Og så i den andre framlabben. Og i bakbeina, og framme og bak og til høgre og venstre og øvst og nedst.”


Kjærligheten mellom de to dyrene forsterkes av den gjensidige avhengigheten de har for hverandre og innforståttheten med at de begge vil gå til grunne om de ikke finner ut av det. Dette ser man også i fortellingen God dag, vesle gris hvor tosomheten trues av utroskap. Tigeren møter en dag den vesle grisen, en skikkelig
porc fatale, som lokker ham med på leking i skogen, badeturer og annet gøy. Grisen smigrer seg innpå tigeren ved ustanselig å snakke om hvor fint de har det sammen, og tigeren, pushover som han tidvis er, begynner å juge der hjemme, og om natten drømmer han om grisen. De daglige pliktene forsømmes, bjørnen går uvitende og sliter mens tigeren til slutt ender opp med å overnatte hos grisen, og dagen etter står de ikke opp før klokka elleve! Bjørnen står i fare for å bli glemt fullstendig, helt til grisen kommer i skade for å nevne tigerens favorittrett som bjørnen pleier lage (”steikt aure med mandelkjernesaus og brødsmular”), hvorpå tigeren gripes av skrekk og akutt hjemlengsel og skynder seg tilbake til den vesle bjørnen hvor de heller enn å gå for full konfrontasjon og baluba velger å feire gjenforeningen med et festmåltid og musikalsk jamsession. Noe å foreslå for kona for mannen som kommer hjem fra motellelskov med sekretæren og finner ektefellen i oppløsning og raseri: Hei, hva om vi i stedet for å krangle og gå fra hverandre løser dette med tresleiv-feleslått og feiekost-bass? Vel, det er nok ingen anbefalt framgangsmåte, men i dette universet fungerer det altså. De lever i en verden, et skogholt, hvor de ikke kan unnslippe og derfor er prisgitt hverandres godhet.

Jeg liker altså dyr. Tegnede som virkelige. Men mer enn å være glad i dyr, er jeg glad i dyr som reiser. Dyr som skal steder. Elefantenes vandringer. Blåhvalens uendelige overfart. Reinens vårforflytning. Fuglenes migrasjon. Slike ting. Og for de aller fleste er det nok også reisefortellingen
Til Panama! Til Panama! som er er selve urfortellingen. På sin sedvanlige fisketur oppdager bjørnen en dag en kasse i elven, den lukter bananer og har ordet Panama skrevet på siden. Ganske raskt innser den vesle bjørnen at ”Panama er landet eg drøymer om”, og han drar straks hjem og forteller den vesle tigeren om Panama til langt på natt. I Panama er alt finere, større og bedre, og de to bestemmer seg for å emigrere straks. De innser riktignok at de ikke aner veien, og på ekte beckettsk vis lager de en veiviser til Panama av kassen bjørnen fant. Og, vel, lar den peke i riktig retning. Underveis møter de på forskjellige dyr som alle gir mer eller mindre dårlige tips om veien videre og fører dem ut på omveier. De tvinges til å overnatte ute i regnet før en hare og et pinnsvin forbarmer seg over dem og gir dem husly og opphold i en svært behagelig sofa (!). ”Ein slik sofa er det beste som fins,” sa den vesle tigeren. ”Vi kjøper oss ein slik i Panama, då har vi verkeleg alt som hjarta kan ønskje seg.” De bruker hele kvelden til å fortelle pinnsvinet og haren om Panama og om natten er de fire stykker som drømmer om det sagnomsuste stedet. Det blir til slutt kråka som får dem opp i et tre og viser dem utsikten over det forjettede land. Både den vesle tigeren og den vesle bjørnen er enige om at det er mye finere enn alt de har sett i hele sitt liv. På oppdagelsesferd i sitt nye hjemland kommer de over veiskiltet de lagde, nå blåst over ende. De leser bokstavene og tar det som et sikkert tegn på at de endelig har kommet til Panama. De finner også et hus de ønsker å slå seg ned i (”Eit vidunderleg fint og koseleg hus. Med skorstein. Det finaste huset i verda, bjørn.”), uten å innse at det er det samme huset de alltid har bodd i. De kjøper seg en sofa av myk plysj og er enige om at ”Herifrå treng vi aldri, aldri reise.”

Det som så til de grader fascinerer meg med denne fortellingen, er ikke at de to har vært hjemme hele tiden, til og med Planet of The Apes utnytter den ideen. Heller er det det at jeg mistenker dem for å vite at de har feilet, men at de enten innser at det ikke har noe poeng å kommentere det siden de ikke kan gjøre noe med det, eller at de i redsel for å skuffe den andre, holder tett. De opprettholder hverandres illusjon og utnytter muligheten til å skape seg et nytt og enda bedre liv. På samme måte som Sendaks
Til Huttetuenes land (som jeg har skrevet om her tidligere) resonnerer Janoschs fortellinger sterkt med min egen, og kanskje vår alles, barndom. En oppvekst hvor universets grenser var begrenset til gatene vi lekte i, vennskapene som var umistelige, hvor vår eksistens hele tiden syntes omgitt av muligheten for kollaps og katastrofe. Men som med den vesle tigeren og den vesle bjørnen, var vi ikke helt klar over det. Eller vi unngikk bare å snakke om det.