lørdag, august 07, 2010

Fra Arkivet XV: アキラ

Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2010. Nummer femten ut er en artikkel om Akira.


アキラ
av Johan Harstad

Søtten minutter over to, den 6. Desember 1992, eksploderte en ny type bombe over Japan. Ni timer senere startet 3. Verdenskrig. Leningrad, Moskva, Kazan, Irkutsk, Vladivostok, San Francisco, Los Angeles, Washington, New York, Okinawa, Berlin, Hamburg, Warszawa, London, Birmingham, Paris, New Delhi ... og så gikk verden i gang med gjenoppbyggingen.

Dette er Neo-Tokyo, 38 år etter slutten av tredje verdenskrig. (2030 e. Kr).

Det er slik det starter. På den aller første siden. Denne teksten og en helsides tegning av den nordlige halvkule, sett fra verdensrommet. Svart himmel. Ingen stjerner, bare en blå planet, delvis dekket av skyer. Og i midten, en begynnende soppformasjon på vei mot stratosfæren. Begynnelsen på slutten. Slik starter Katsuhiro Otomos omfattende manga/grafisk roman-saga Akira, publisert i det japanske mangabladet Young Magazine i perioden 1982-1990, utgitt samlet i seks bind i 2000. Skjønt, omfattende er ikke et dekkende ord. Monumentalt virker mer riktig. Akira er et monument, over 80-tallet, over post-apokalypselitteraturen, den postmoderne dystopien, den merkverdige japanske popkulturen, cyber-punken, tenåringsangsten. Akira er mangaens Campell’s Soup. Ikonisk, men heldigvis hakket mer smakfull. Som prosjekt er også Akira monumentalt, ikke bare på grunn av sine 2200 sider og sin status i japansk underholdningsindustri, men også på historiesiden. Dette er ikke et verk hvor det mest drastiske som skjer er at en mann snubler i fortauskanten. I Akira raser bygninger sammen, motorveier flerres opp som lagd av papir, det angripes med tungt artilleri og de kinetiske energien som frigis er av katastrofale dimensjoner. Miks dette med kaotiske skuddvekslinger, hasardiøs motorsykkelkjøring, tenåringsopprør, akrobatikk og mystiske krefter, hemmelige militærprosjekter, urbant byliv og en kamp om jordens fremtid og menneskenes eksistens, så nærmer oss hva dette egentlig handler om.

Det første bindet i Akira-sagaen starter altså med den store krigen og fargebilder over verden som på et øyeblikk rammes av den Store Bomben. Men den dveler ikke ved verken krigen eller gjenoppbyggingen. Etter et rask oversiktsbilde av Neo-Tokyo flyttes vi inn i nåtiden, år 2030. Kaneda og Tetsuo, to femten år gamle bestevenner i en lettere narkoman tenåringsgjeng av futuristiske motorsyklister, raser av gårde langs en forlatt og delvis ødelagt motorvei 26 innover mot gamlebyen og det veldige nedslagskrateret fra det store angrepet da Tetsuo plutselig oppdager et barn stående midt i veien, med tallet 26 trykket i håndflaten. Ute av stand til å stanse, kan Tetsuo ikke gjøre annet enn å se barnets ansikt stirre tilbake på ham i sekundet før kollisjonen. Og han oppdager at barnet har ansiktet til en olding. Så smeller det. En veldig eksplosjon, flammehav, Tetsuo kastes av motorsykkelen og slås i betongen, de andre rekker å vike unna, stanser og løper mot ham for å undersøke skadene. Også de oppdager barnet, før det dematerialiserer seg og forsvinner sporløst, etterlatende Kaneda & co. med et forklaringsproblem for politiet, eller hvem de nå egentlig er, de som like etterpå dukker opp og informerer dem om at området er forbudt for sivile. Tetsuo fraktes bort uten videre forklaring og i ukene etter er han som sunket i jorden. Kaneda har ikke annet valg enn å fortsette å gå på skolen, motvillig følge undervisningen og avvente situasjonen. Men herfra begynner problemene å spinne ut av kontroll. Et besøk på stambaren Harukiya en kveld leder til et møte med en jevngammel jente og en eldre mann som åpenbart er på jakt etter det samme barnet, eller oldingen, som nesten tok livet av Tetsuo. Det samme er en organisasjon med heller dulgte motiver. Og i midten av alt, barneoldingen sjøl, herr Nummer 26, som viser seg å være på flukt fra sine egne, en gruppe individer med enorme telekinetiske krefter. I kjølvannet av dette dukker Tetsuo en dag opp på skolen igjen, like plutselig som han forsvant. Han har surret bandasje rundt skallen, men er ellers tilsynelatende upåvirket av ulykken. Men noe har likevel hendt. Noe er i ferd med å utvikle seg. Fra å være uatskillelige bestevenner, viser Tetsuo nå Kaneda en annen, mer aggressiv side. Fra et sted langt inne i Tetsuo har noe begynt å våkne. Tilgangen på en ødeleggende og nærmest total psykokinetisk kraft, potensielt mye farligere enn noen kan kjenne rekkevidden av, en evne, en superkraft som inntil nå bare har vært en myte, kjent som Akira. Tetsuo kan være den man har ventet på. Eller den håpet aldri skulle komme.

På dette tidspunktet befinner vi oss fortsatt i første bind og utover i de neste fem vokser historien, antar enorme dimensjoner, inkludert et hundretalls karakterer, sideplot, en rekke nasjoner og en grad av ødeleggelse som etterlater leseren utslitt og rundjult. Selvfølgelig, historien er visvas fra ende til annen om man ikke har tatt på seg cyberbrillene og festet dem omhyggelig med gaffateip. 2200 sider med overnaturlige evner, japansk travelhet, aggresjon og harmageddon-bonanza krever sitt fra selv den beste leser. Personlig kan jeg vanligvis styre min begeistring for både genren generelt og superkrefter spesielt, men om man altså er villig til å gå med på kontrakten Akira krever underskrift på før start, er man med på en reise som, min manglende manga-ekspertise tatt i betraktning, må savne, eller i det minste nesten savne, sidestykke innenfor grafiske romanfortellinger. Mye av dette har også en sammenheng med tegner og forfatter Omotos stil i tegningene. Det hele er uhyre cinematisk, med et eget øye for vinkling og innramming som understreker den stort sett halsbrekkende klipprytmen, koblet med en nese for dramaturgi og en utmerket evne til å illustrere hurtighet og kraft i karakterenes bevegelser, alt sammen uten at det blir masete eller forvirrende, heller ikke alle de gangene tegningene endrer seg fra enorme oversiktsbilder til ulta-nært fra en rute til en annen. Det er som å lese eller se en actionfortelling på speed og syre, i fort film, men med sikkerhetsbeltet godt festet. Sannsynligvis er det noen som slutter å lese her. Hvem vil vel være med på en slik tur? Syre, speed og tolv bilder i sekundet? Takk, men nei takk. Vel, så er det vel ikke til å skyve under en stol at Akira ikke er for absolutt alle. Men for overraskende mange, vil jeg tro. Påstå. Som tekst minner Akira mye om dramatikk, med sin manglende narrasjon og totale tillit til boblereplikkene og de lydmalende ordene. Spesielt teksttungt er det heller ikke, som jeg noen ganger har sett i grafiske romaner hvor det til slutt blir tydelig at tegner/forfatter egentlig har ønsket å skrive en roman. I Akira-bøkene har teksten en sentral rolle, men den er samtidig begrenset, karakterene sier det de må, de snakker for å bære bildene og omvendt, det ligger en presisjon i begge uttrykk som er beundringsverdig og teksten harmonerer urovekkende godt med de realistiske tegningene som til tider får en til å tenke på arkitektur eller industridesign

Mens Ellis’ American Psycho kanskje er kvintessensen av 1980-årene for den generasjonen som var voksne nok til å se Wall Street på kino og forstå hva den handlet om, er jeg fristet til å si at Akira er det samme for oss som var barn gjennom hele dette pussige tiåret. Først og fremst skyldes det nok anime-versjonen av Akira fra 1988, som Katsuhiro Otomo selv skrev manus til og hadde regien på, den til da mest kostbare og avanserte animasjonsfilmen i Japan. Som manga, grafisk romansyklus eller anime-film, tar Akira 80-årene på kornet, men det er et annet 80-tall, som jeg mistenker den eldre generasjon aldri fikk det samme innblikket i. Otomos verk tilhører popkulturens ny-revolusjon, både den boklige og filmatiske varianten kom til i en tid hvor kultur og teknologi møttes på helt nye måter, i hjemmedatamaskinenes, videospillernes, kabel-tv og cd-platenes barndom. Som fortelling skrur den opp tempoet til elleve, og hadde vi ikke allerede vært vant med animerte midt-80-tallsserier som Transformers, M.A.S.K. og G.I. Joe , tør jeg ikke tenke på hva vi hadde eller ikke hadde fått ut av Akira, da ryktene om den begynte å svirre tidlig i 1989, omtrent samtidig med at den begynte å dukke opp på videokassetter hos noen få individer, stort sett fra tvilsomme familier. På tross av all den ballasten Super Channel og Sky-tv hadde gitt oss, var dette noe helt annet. Det manglet uskyldigheten og naiviteten til Inspector Gadget, men det manglet også det gjennomført umenneskelige aspektet fra Transformers. Akira var realisme dratt så langt at alt plutselig virket mulig, overdrivelsen og science-fiction-elementene så balansert med troverdigheten (eller våre barnlige sinn) at vi alle var lamslått etterpå. I tillegg var det vårt første møte med noe som ikke var verken norsk eller amerikansk kultur. Vi var tiåringer som drømte om å frese rundt på motorsykler, iført kjørehansker og rød skinndrakt, vi visste at atomkrig var noe helt reelt, muligens også uunngåelig, men kanskje gjorde også fortellingen inntrykk fordi vi innerst inne også drømte om å stå i midten av en slik etter-katastrofen-tilværelse som filmen, og senere bøkene (de første vi fikk tak i var på japansk og ingen skjønte et kvekk, naturligvis, men man kunne jo se på bildene!) portretterte. Kanskje drømte vi om en ny start. Det er forresten synd Andy Warhol døde i 1987, det ville ikke vært utenkelig at et 2x3 meter silketrykk av Kaneda på den røde motorsykkelen sin, komplett med reklameklistremerkene fra Canon, Citizen og Elf, hadde blitt solgt til høytsbydende på Sotheby’s i 2010.

Japansk kultur, får man ofte inntrykk av, er ikke lett å bli klok på. Jeg mistenker også japanerne selv for å klø seg i hodet over noen av dillene de pådrar seg. Men jeg kommer ikke unna at Akira har gjort meg en anelse mer i stand til å forstå hva det dreier seg om, eller kan dreie seg om, denne hangen til teknologi og destruktivitet, gjerne i skjønn forening med seksualitet av et eller annet slag. Jeg vet ikke, det er bare en plutselig innskytende tanke, men det er heller ikke umulig at en forfatter som f.eks Murakami også resonnerer i meg på en helt spesiell måte, fordi hans forfatterskap på så mange måter harmonerer med uttrykket i Otomos bøker. Jeg er overbevist om at Murakami er Akira-fan. Blant annet har slutten av Kafka på stranden noen for meg tydelige paralleller, på samme måte som Kaneda gjerne kunne vært en Murakami-karakter. På den annen side, det er ikke umulig at dette er tullprat og en søkt sammenligning på bakgrunn av min manglende allround-kunnskap når det gjelder japansk manga og litteratur. En sammenligning av de få japanske navnene jeg kan stave uten å bli nervøs. Men kanskje, bare kanskje, ligger det altså noe i det. Jeg har i alle fall inntrykk av at Akira som fortelling, som fenomen, som kulturdanner, neppe kan overvurderes, i det minste hva betydning for japansk kultur angår, fra mangaserier som Masamune Shirows Ghost in the Shell (Young Magazine, 1989-1997) til musikk, mote og den ene teknologiske duppeditten etter den andre. Men Akira har også hatt ringvirkninger utenfor de japanske øyer, det er eksempelvis vanskelig å se for se for seg The Matrix-filmene slik de er, uten påvirkning fra Akira (mens den gjennomgående, grønne matrix-koden er et lån fra Ghost in The Shell), det samme gjelder for eksempel musikkvideoen til Kanye Wests “Stronger”, som delvis legger seg tett opp til originalfortellingen.

Ah, 80-årene. Da fremtiden og tredje verdenskrig lå foran oss, og internett virket som en utelukkende god idé.

Jeg lar Tetsuo avslutte, i ukontrollert motorsykkelpanegyri: Twin ceramic rotor drives on each wheel! And these look like computer controlled anti-lock brakes! Wow, 200 horses at 12,000 rpm!

God tur!