mandag, februar 21, 2011

Fra Arkivet XVI: Partiturlitteratur



Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2010. Nummer seksten ut er en artikkel om bokserien 33 1/3.


Minnealbum
Johan Harstad

Kan man se for seg et musikkbibliotek som ene og alene består av bøker som beskriver musikken? Og som også fungerer som bevis på at vi engang brukte penger på å utgi og kjøpe lp-er og cd-er, uten å nøle, at vi måtte bestemme om vi skulle kjøpe den plata eller den plata, og at vi sto utenfor platebutikken som holdt nattåpent slik at man kunne få et av de aller første eksemplarene idet klokka passerte midnatt.

I det siste har jeg tenkt: Jeg tilhører sannsynligvis den siste generasjonen som vokste opp med et dypt og inderlig forhold til musikk som albumbasert kunst. Det er en rar tanke. Som om jeg for en gangs skyld var på plass i tide, før noe smuldret bort for all uoverskuelig framtid. Jeg pleier vanligvis å dukke opp etter at alle har gått forlengst og bare vaktmesteren står igjen, mumlende om hva som en gang fant sted. Men så er jeg altså tidsnok denne gang, og typisk nok skulle jeg ønske at jeg ikke var det, at forandringen allerede hadde funnet sted og jeg dermed unngikk den vage sorgen som gjerne er forbundet med innføringen av helt nye handlingsmønstre. Fram til for tre, fire år siden var jeg på Platekompaniet en gang i uka, om ikke oftere. Jeg kjøpte et album, to, tre, alt ettersom hva økonomien tillot og dro hjem med fangsten, klar til å lytte meg gjennom platene mens jeg studerte innpakningen inntil det maniske. Med framveksten av iTunes, Spotify, Wimp, Gogoyoko og alle disse andre tjenestene er det i stor grad en tilbakevending til måten mine besteforeldre forholdt seg til musikk på – som enkeltlåter fra forskjellige artister – som foregår. Det har mye godt for seg, bevares, det har for eksempel gjort hverdagen min lettere, jeg bruker ikke lenger halve dagen på å mate cd’er inn og ut av datamaskinen, men har all musikken min (og all musikken jeg ikke har hatt, men alltid har trengt) tilgjengelig i spillelistene foran meg. Men det hender også at jeg går forbi stereoanlegget i stua og får dårlig samvittighet – for at jeg ikke bruker det oftere. For at jeg nesten aldri tar meg tid til å reise meg for å snu lp-en hvert tjuende minutt. For at jeg ikke sitter med en bunke cd’er jeg skal høre på før jeg til slutt reiser meg og plasserer dem i cd-hyllene, på sine tilmålte plasser. Jeg likte å se musikken min, slik jeg liker å se bøkene i bokhylla. Det gir meg en beroligende følelse av oversikt.

Det er ikke meningen å høres ut som en blanding av reaksjonær nostalgiker og påtroppende medlem av Herreklubben, jeg forsøker ikke å tviholde på fortidens måte å være musikkinteressert på eller boikotte nye løsninger. Jeg setter umåtelig pris på de nye mulighetene og tilgjengeligheten. Men som med vissheten om at ungdomstida aldri kommer tilbake (enten man skulle ønske den gjorde det eller bare priser seg lykkelig over at det ikke er noen fare for at det skjer), står det også klart for meg at en tid snart er ugjenkallelig forbi, og dermed fortjener en markering. Så dette er mer enn slags elegi for albumene, som betydde så mye, som man ventet seg skakk på, som forandret våre liv både én, to, tre fire og fem ganger. Eller mer.

Det er ikke gitt at albumet som format kommer til å dø ut med det første. Men det er allerede nå tydelig at fokuset endrer seg fra en helhetlig orientering om en artists utgivelse til delene av den, eksemplifisert av anmeldere som anbefaler enkeltspor til nedlasting og til den eksplosive veksten i spillelister, våre moderne mix tapes, som møter oss uansett hvor vi ferdes. I min glade ungdom kunne jeg for eksempel gå inn i en butikk, merke meg at de spilte den og den artisten over høyttalerne, finne en genser jeg ville prøve og vente i prøverommet til neste låt fra albumet startet, en låt som da antageligvis passet genseren atskillig bedre. Men nå kan jeg gå inn i et prøverom til Sonic Youths ’Silver Rocket’ og komme ut igjen på sokkelesten til Lady Gaga. Det er til å bli nervøs av. Ikke fordi jeg har noe imot mix tapes, min barndom og ungdom var fylt av dem, utslitte kassetter med overstrykninger i tusj og sirlig nedtegnede innholdsfortegnelser på pappen. Men i motsetning til kassettenes mix tapes, eller de første samlingene man satte sammen og ga venner den gangen cd-brenning var nytt og dyrt, som begge var ment til supplement for albumene og gjerne bar preg av at avsender hadde brukt dagevis på å bestemme utvalg og rekkefølge etter beinharde kriterier for overganger, samklang og et samtidig ønske om å formidle en mulig ny sammenheng mellom forskjellige artister og en musikalsk form for reklameplakat som senere kunne føre til at man oppsøkte albumene låtene kom fra, bærer mye av de spillelistene vi utsettes for i dag, hos venner, i butikken, på utesteder, preg av å være sammenrasket uten særlig hjerte og omtenksomhet, fra et overveldende utvalg. Det er ikke lenger noen valg å ta, verken for artisten eller lytteren, ingen krav til å få formidlet den man vil på seksti eller nitti minutter. En spilleliste? Javisst, her har du en, den varer tolv timer og har tjuetre spor av samme artist. Forresten, den samme sangen kommer tre ganger fordi den er så kul.

Men altså, platene. Selve ordet er også interessant. Album. De er også så ofte knyttet til helt spesielle perioder av livet. Det albumet jeg hørte på hele 1993, albumet vi ventet på i 94 og albumet som ble lyden av sommeren 95, jeg kan dessuten knytte ett album til hver av de bøkene jeg har skrevet. Jeg var aldeles oppslukt i omslaget til Doors’ ’Strange Days’ da jeg var elleve, jeg fikk livet forandret for alltid da jeg var fjorten og kjøpte den første cd-utgivelsen av The Velvet Underground & Nico uten å kjenne til dem fra før, men bestemte meg for å høre på den i butikken etter å ha glodd på den bananen i et kvarter. Jeg sjanglet ut av butikken og kom tilbake uken etter med oppsparte midler. Og den dag i dag, tretten år etter utgivelsen av Radioheads ’OK Computer’, tar jeg meg fortsatt i å finne nye inngangsvinkler til det intrikate omslagsdesignet og det forseggjorte plateheftet. Jeg tenker sånne ting som ’hvordan ville det ha hørtes ut om Fitter, Happier åpnet plata i stedet for å komme som spor nummer syv? Hvis ’Exit Music (for a film)’ avsluttet det hele? Hvis ’Palo Alto’ eller ’Talk Show Host’ hadde fått bli med? Og så tenker jeg at det er en grunn til låtene kommer i den rekkefølgen de gjør. På samme måte som en novelle etterfølger den forrige, ikke fordi det må være sånn, men fordi det var sånn det var ment å være. Jeg liker at det er system i galskapen, en klar idé bak det hele, en vilje til gjennomføring og sammenheng, et forsøk på å utvide, sy sammen. Å lage en hit er én ting, å lage et sammenhengende album, som oppleves sammenhengende, er noe helt annet. En låt er en button på jakka, et album er en hel jakke, en drakt, en personlighet. En musikalsk roman på sett og vis, noe man forsøker å finne en gjenspeiling av seg selv i. Det er kanskje derfor jeg er så fascinert av albumet som form, det representerer noe jeg aldri helt har fått til, en umiddelbarhet som romanen aldri vil få, en helt distinkt erkjennelse av at hver eneste lyd er hugget i stein, mens man i en roman, gjennom teksten, åpenbarer så mange andre potensielle like gode løsninger. Kobles disse forestillingene med en mild irritasjon opplevd i lesningen av alle disse bandbiografiene hvor det gjerne er et spesielt album som opptar en, og som man tråler gjennom hele boka på jakt etter opplysninger om, er det ikke så vanskelig å skjønne at de små bøkene i Continuum Books serie kalt 33 1/3 er det jeg har lett etter lenge. Bøker som isolerer et album, tar dem på alvor og går inn til kjernen av det uten å henfalle til sladder og visvas omkring bandmedlemmenes omgang med det ene og det andre. Dette er bøker som forteller hvorfor ting ble som de ble, hva det kan bety, hva meningen bak det hele kan tenkes å være, hvordan de forskjellige lydene ble skapt, de små detaljene, overlappingene, feilene, struktureringene og dekonstruksjonen av dem, gjennomføringene, litterære analyser og studionotater.


Man kan utvilsomt lære mye av å studere arbeidsprosessen til utøvere innenfor andre deler av kunstfeltet. Man snakker om likheten mellom litteratur og film, påpeker gjerne en romans filmatiske kvaliteter. Men kanskje burde man også få øynene opp for prosaens musikalske kvaliteter, hvordan den også på litterært vis er mikset og mastret. Redaktøren som produsenten. Take 2 av teksten. Demoer som viser mer vilje enn kvalitet. Screen Tests. Man skriver. Stryker. Skriver det en gang til, fra en annen vinkel. Går ut og røyker, kommer inn og ombestemmer seg nesten.

Det hele startet i Amsterdam. Jeg besøkte en bokhandel og kom over en bok med tittelen OK Computer. Det gjorde meg akutt skeptisk, redd for at det var en slags fanbok. En uautorisert biografi. OK Computer er uten tvil et av de albumene som har betydd aller mest i mitt liv, både som person og som tekstarbeider. Det er mitt Rubber Soul, mitt Pet Sounds, mitt Destroyer og London Calling. Men dette var altså en sober, nærmest nerdete tørr avhandling om albumet, og samtidig en form for personlig tappenstrek over den tiden da det spilte noen rolle hvilken rekkefølge sangene kom i, hvilken plate de hørte hjemme på og hvordan innpakningen så ut.

I kjølvannet av euforien over å ha funnet en bok som utelukkende behandlet ett eneste album, lette jeg rundt på nettet og bestilte flere av titlene i serien, samlet sammen noen av disse biografiene over plater som betyr ekstra mye. Totalt finnes det i overkant av sytti titler, alt fra Meat is Murder til Abba Gold, alle skrevet av forskjellige forfattere med en helt spesiell kompetanse på det enkelte album. Jeg gikk til innkjøp av fem av dem, som jeg anbefaler varmt og som jeg til stadighet tar meg i å bla i:

Unknown Pleasures / Joy Division
The Velvet Underground & Nico / The Velvet Underground & Nico
OK Computer / Radiohead
Loveless / My Bloody Valentine
Daydream Nation
/ Sonic Youth


Jeg skal ikke ljuge, det er ikke alle disse bøkene eller alle deler av dem som er like bra skrevet. Stort sett er det overraskende høy kvalitet på stoffet, men det er ikke til å komme unna at den hardeste fansen vil kjenne til deler av opplysningene på forhånd og nå og da være uenig i analysen. Men viktigere er det at disse små bøkene på 100-150 sider fungerer som skriftlige nedtegnelser av musikk, et litteraturpartitur slik at vi som engang kjøpte disse albumene, også vil klare å høre dem ved å lese bøkene, lenge etter at vi har blitt gamle nok til å gi opp å forstå oss på hvordan vi skal få lyd ut av apparatene i det hele tatt.