fredag, mars 18, 2011

Fra Arkivet XVII: Be kind rewind


Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2011. Nummer sytten ut er en artikkel om 11.september-kommisjonsrapporten.



Vi har noen fly ...

Johan Harstad

Velg et ord, et hvilket som helst ord, velg ordet sofapute om du vil, gjenta det høyt for deg selv hundre ganger, to hundre ganger. Merker du hvordan ordet etter hvert tømmes for mening, hvordan, for å bruke Saussures semiotiske inndeling, tegnets kobling av den mentale forestillingen om ordet og uttrykket for det skiller lag? Prøv det samme med disse ordene: 11. september. World Trade Center. Islam. Terrorisme. Husker du hva de engang betydde? Husker du den tiden da 11. september ikke betydde noe annet enn at det gikk mot høst, at World Trade Center bare var to veldig høye og ikke særlig vakre bygninger i New York og terrorisme fikk oss til å tenke på Souhaila Andrawes eller Baader-Meinhof? Da Islam bare var en av flere religioner, en religion hvor de troende holdt seg unna svin og alkohol, og som i enkelte land praktiserte et kvinnesyn vesten opplevde som dypt undertrykkende og derfor på sikt ønsket å endre. Husker du hvordan verden så ut? Akkurat i det du hadde slått deg til ro med at paranoiaen og virkelighetsforvrengningen fra den kalde krigen var borte for godt. Husker du den tiden hvor man forsøkte å sette seg inn i og forstå begrepene framfor å gjenta dem så ofte og så mange ganger for seg selv, for hverandre, i aviser, på radio, tv, på gaten, at helt man sluttet å stille spørsmålstegn ved dem og i stedet opplevde seg som skråsikker, sittende på en enorm ekspertise og en følelse av at verden likevel, når alt kom til alt, virkelig var i svart/hvitt? Hvordan ord som terrorist, muslim, terrorisme, islam ble loopet med en slik intensitet at de snart ble brukt om hverandre, som synonymer, umulige å skille fra hverandre, hvordan islamist til slutt fikk passere som et annet ord for muslim, uten at noen protesterte (med unntak av dem som ble omtalt, naturligvis)? Kanskje har vi ikke siden Tyskland på trettitallet i så stor grad sett en slik oppblomstring av rigid inndeling av folk (oss og de andre, de ikke-vestlige, muslimene, de ikke-etniske nordmennene), et så grunnleggende behov for skyldplassering for vår daglige misére. Vår høna-og-egget-situasjon. Man kan begynne å lure på om vi er på vei mot en tid hvor vi skuler anklagende mot muslimene når vi har dårlige hårdager, når den gode jobben glipper og ferien blir preget av dårlig vær, når veistandarden er under pari, sykehuskøene for lange og skattene for høye. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke tror at det finnes muslimske terrorister eller at den amerikanske regjering (med halve resten av verden halsende bak) har skyld i alt sammen, enten med eller uten Abu Grahib, Guantanamo, FN og NATO i minnet. Jeg skriver det fordi jeg merker at hukommelsen begynner å svikte. Jeg skriver det fordi jeg tror jeg er nødt til å begynne forfra om jeg skal forstå det igjen, hvordan det egentlig hang sammen, for få øye på skogen blant trærne i en debatt som i sin gjensidige demonisering er i ferd med å gå fullstendig av skaftet på begge sider, hos oss ikke minst med oppblomstring av folk som aldri har satt sine bein i nærheten av en kirke, men som over natten vil forsvare Kristendommen på sin hals, og verne den norske kulturarven som visstnok er i full ferd med å raseres, i alle fall så lenge man slipper å betale et øre for opprettholdelsen av den og kan fortsette å svinge seg til køntri og løfte cowboyhatten fra panseret av cadillac’en sin til sola går ned over den siste lutende elgen i skogbrynet.

Husker du hvordan det var før vi ble så redde for hverandre?

Husker du hvordan det startet?

Med det som utgangspunkt er den femhundreogseksti sider lange The 9/11 Commission Report noe i nærheten av en forsøkt skapelsesberetning, ført i pennen av mer eller mindre troverdige og påvirkede vitnebærere, åpen for tolkning og innfallsvinkler, med gode og dårlige råd for et lykkelig liv, mulig å lese for bokstavelig og mulig å kritisere for mangler, feilslutninger, unndragelser og egne agendaer. Men likevel, den tar sikte på å gi et mer sammenhengende, mer kronologisk bilde av hendelsene i forkant av og i løpet av denne septemberdagen enn alle de avisutklippene, youtube-snuttene, visvasuttalelsene fra politisk hold og utdragene man har rasket sammen i løpet av årene.

11. september, med den påfølgende invasjonen av Afghanistan og Irak, og den stadig mer islamkritiske (eller fiendtlige, om man vil) tonen i vesten, er blant det aller mest betente emnet man kan begi seg ut på i disse dager. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal snakke om det, men også når man leser om det. I møtet med en bok som The 9/11 Commission Report gjelder dette i høyeste grad. Som med alt annet finnes den hele sannheten sjelden på ett sted, og rapporten nevner eksempelvis kun i en bisetning at USAs framferd i Libanon på åttitallet kan ha vært en medvirkende årsak til bin Ladens vrede (en nærmere beskrivelse av dette kan leses i det som visstnok er bin Ladens egen skriftlige forklaring til hva tanken bak 11. septemberangrepet var og ikke var). Denne viktigheten av å våge og se nødvendigheten i å sette seg inn i saken fra flere perspektiver, understrekes blant annet også i kommisjonens påpekning av at bin Ladens verdenssyn antas å være sterkt farget av den egyptiske forfatteren Sayyid Qutb, hvis tankegods består av en blanding av islamsk lærdom og en svært overfladisk forståelse av vestlig historie og tenkning. Som igjen må sies å være et av hovedproblemene i vår tid – tendensen til å handle på bakgrunn av overfladisk forståelse av saken, samtidig som man er sikker på å ha skjønt det hele. Videre, i lesning av rapporten, er det nok også lurt å ha i bakhodet at en del av informasjonen kan ha kommet kommisjonen i hende via relativt brutale CIA-avhør av fanger, med tilhørende varierende sannhetsgehalt, at rapporten i for liten grad går inn på USA og Bush-administrasjonens forhold til Saudi-Arabia, hvor 15 av de 19 terroristene kom fra. Og så, som vi kjenner til, spørsmålet omkring hvor mye Bush-administrasjonen visste på forhånd, Condoleezza Rice’ dulgte innrømmelse av innholdet i augustbriefingen fra 2001 og det faktum at både Bush og Cheney satte som kriterier for å snakke med kommisjonen (de selv hadde nedsatt), at de: a) fikk vitne sammen, b) at de slapp å gjøre det under ed, c) at vitnebyrdet ikke ble tatt opp på bånd eller transkribert og d) at notatene som ble tatt av kommisjonen i samtalen med dem ikke ble gjort offentlige. Det er slik sett ikke vanskelig å forstå at mange mener at kommisjonen var dømt til å mislykkes, at rapporten ville bli, og er, mangelfull, at den i bunn og grunn handlet om å hindre at hovedskylden ble lagt på Bush, og i stedet flyttet den til CIA, FBI og de føderale luftfartsmyndighetene. De to lederne av kommisjonen har i ettertid utgitt boken Without Precedent: The Inside Story of the 9/11 Comission, som tar opp noen av de hindringene som ble lagt i veien for dem, eksempelvis det mangelfulle budsjettet og den korte tidsfristen kommisjonen ble gitt, i tillegg til de mange stengte dørene. Philip Shenon, journalist i New York Times, har også utgitt boken The Comission: The Uncensored History of The 9/11 Investigation, med noe av den samme kritikken.

Så hvorfor, med alle disse forbeholdene, i det hele tatt lese rapporten? Vel, av to grunner. For det første gir den, sine mangler til tross, antageligvis en ganske god og detaljert gjengivelse av hendelsesforløpet fram til og i løpet av 11. september, med vekt på hvordan Al-Qaida planla og gjennomførte aksjonene, hva som skjedde på de forskjellige flyplassene, ombord i flyene, blant de forskjellige luftromskontrollørene og flygelederne, og ikke minst kontorarbeiderne, brannemennene, havnemyndighetene og politiet på Manhattan den aktuelle tirsdagen. For det andre, i rapporten trer også en helt annen fortelling fram, en fortelling som slutter hundre siden før boken er ferdig, forut for analysen av hvordan USA bør møte den globale terrortrusselen i framtiden. Det er en fortelling om helt ordinære mennesker som plutselig blir kastet inn i noe de verken har evne til å forutse eller hanskes med der og da, en hjerteskjærende fortelling om folk som gjør så godt de kan, om dem som ikke innser alvoret, kommunikasjonstrøbbel og menneskelig svikt, gruppementalitet og mennesker som trasker oppover til 80. etasje, med femti kilo brannutstyr på ryggen, mens kontoransatte passerer dem på vei ned, mens skurrete stemmer på et overbelastet radiosamband gir dem direkte ordre om å komme seg ut, sekunder før den nye tiden ubarmhjertelig startet.

Hva Islam som religion angår, er kommisjonsrapporten også interessant lesning, tatt i betraktning at den er forfattet av amerikanere (fem demokrater og fem republikanere) og at USA langt på vei har banet vei for endringene i synet på Islam som religion (og Koranen, en bok som i vesten nok lider under Sofies Verden-syndromet – få har lest hele, men alle har en mening om den). Kommisjonsrapporten gjør noe veldig enkelt, nesten pedagogisk, men likefullt viktig: Den understreker at de aller fleste muslimer ”foretrekker en fredelig og inkluderende form av sin tro, ikke den voldelige sekteriske formen bin Laden står for. Blant arabere omtales bin Ladens tilhengere som takfiri – dem som definerer andre muslimer som ikketroende (...) Bak teologien ligger det enkle menneskelige faktum at muslimer, som de aller fleste andre mennesker, frastøtes av massemord og barbari, uansett hvilken rettferdiggjøring som blir framsatt.” (min overs.) Videre påpeker den at ikke alle muslimer ønsker å avskaffe den sekulære staten i det hele tatt, men ønsker å bruke religionen som en verdimessig rettesnor. Og aller viktigst, rapporten skiller mellom muslimer og muslimske ekstremister og til sist Al-Qaida. Det ligger viktig kunnskap der som er i ferd med å bli glemt. Det er ikke oss mot dem. Det er kristne, muslimer og de av oss som bare tror på Stephen Hawking mot grupperinger. Vi må ikke miste det av synet, i så fall står vi i fare for å utøve egenbeskytning.

Og så, til sist, da. Hvis du er blant dem som ikke orker tanken på fem hundre sider politisk historie: The 9/11 Commision Report er, til kommisjonsrapport å være, underlig velskrevet. Det er en nesten ubehagelig refleksjon, all den tid dette er hendelser som tok livet av tusenvis av mennesker, enda flere tusen i årene etter, og som har ødelagt flere familier enn man kan orke telle. Men på samme måte som vi ble sittende og se flyene treffe bygningene, igjen og igjen, uten å ville innrømme for oss selv at det nesten fantes en slags forskrudd, djevelsk – estetikk – midt i elendigheten, på samme måte tvinges man tidvis til å lese rapporten som en litt for realistisk ... spenningsfortelling. Kanskje er det ikke så farlig, hvis det er det som skal til for at man orker gå inn i det igjen, gå tilbake til start. Da rapporten utkom i bokform, ble den også rost for sin prosa, New York Times gikk så langt som å kalle den en litterær triumf. Boken endte opp på flere bestselgerlister og var blant kandidatene til National Book Awards sakprosakategori i 2004. På den annen side, denne mulige ufarliggjøringen ved å redusere innholdet til en fortelling, et godt stykke litteratur, kanskje er det også en fallitterklæring for virkeligheten. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Det eneste jeg vet er at jeg skjønte mer i 2001 enn jeg gjør i 2011.