fredag, juni 24, 2011

Fra Arkivet XVIII: Napoleon




Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2011. Nummer attenn ut er en artikkel om Taschen’s bok om Stanley Kubricks uffullførte filmprosjekt, Napoleon.

Trollet i eskene
Johan Harstad


Jeg tenkte mye på Stanley Kubrick på midten av nittitallet. Mye. Hva var det den fyren holdt på med? Jeg var naturligvis ikke den eneste som lurte på det. Helt siden sekstitallet hadde en ny Kubrick-film vært en svær begivenhet. Fra tid til annen dukket det derfor opp rykter i aviser og tidsskrifter, i intervjuer med skuespillere og andre som gjennom årene hadde hatt møter med ham, alltid hjemme hos ham, om hva som muligens var temaet for neste prosjekt. Og ofte, mens vi tok en øl etter nok en kveld på filmklubben i Stavanger, dreide diskusjonen seg mot Kubrick: Hvor har det blitt av ham? Fra å ha brukt et par år på hver film gjennom femti- og sekstitallet, sank frekvensen på mistenksomt vis til bare to filmer per tiår gjennom søtti- og åttiårene, og etter Full Metal Jacket i 1987 ble det helt stilt. Vi skjønte ikke en meter. Men vi visste at han gjorde få intervjuer, at han sjelden snakket offentlig og hadde store aversjoner mot å reise. Å få ham på et fly var visstnok helt utenkelig, til tross for at han selv hadde flysertifikat (det sies at det var flygelederne han var engstelig for.) I det store og hele forlot han ikke England de siste førti årene av sitt liv, og ettersigende forlot han også sjelden det enorme godset i Hertfordshire utenfor London som han kjøpte i 1978. I stedet sørget han for å skape et sted hvor han kunne kombinere arbeidet og livet med familien. Han hadde det ypperste innen kamera- og klippeutstyr i eget eie og arbeidet med både The Shining og Full Metal Jacket ble avsluttet her. Gjennom årene forholdt han seg til omverdenen ved å ta imot besøk fra venner og potensielle samarbeidspartnere på godset, samt ved utstrakt bruk av telefonen, visstnok til alle døgnets tider. Men noen ny film kom liksom aldri. Det så ut til at det kanskje var over for godt. Men så, i 1999, tolv år etter Full Metal Jacket, var det endelig klart for hans nye film. Det ble også hans siste. Stanley Kubrick døde bare noen dager etter den første lukkede visningen av Eyes Wide Shut. Tilbake stod vi med en lang rekke spørsmål, på mange måter komprimert til dette ene: Hva i all verden var det han hadde bedrevet tiden med?

Svarene begynte å nå overflaten i 2005, i form av boken The Stanley Kubrick Archives, en svinetung, fem hundre siders bok utgitt av Taschen, hvor første halvdel av boken gjenga høykvalitetsstills fra alle hans tolv filmer og andre halvdel besto av essays og utdrag fra manussider, notater og annet researchmateriale. Det var i ferd med å bli tydelig, det vi lenge hadde ant: Kubrick gjorde omfattende og detaljert bakgrunnsarbeid til alle sine filmer. Mer enn de fleste trodde. Mye, mye mer. Urovekkende mye mer. Og da forfatter og journalist Jon Ronson fikk fri tilgang til rommene i Kubricks gods, ble det klart hvor mye MYE var. Rom etter rom, i hovedhuset, i stallen, utenfor bygningen, i mobile enheter, fra gulv til tak, fylt av esker. I enorme kvanta. Ikke nok med det, Kubrick hadde selv regnet ut de optimale målene for den perfekte eske, hvor lokket heller ikke satt for trangt eller løst på, og fått dem spesialprodusert til eget bruk. Kubricks kuber, fylt av manusutkast, korrespondanse, skisser, researchmateriale og alle mulige og umulige gjenstander knyttet til de forskjellige produksjonene, alt sammen nøye merket og forsvarlig arkivert. I tillegg til de enorme mengdene esker, inneholdt Kubricks bygninger et stort antall bøker. Av de tolv spillefilmene han lagde, var ti av dem basert på eksisterende litteratur, ni av dem på romaner. I jakten på sitt neste prosjekt leste Kubrick mengder av skjønnlitteratur, enten ting han selv oppdaget eller som andre ga ham. Han bevegde seg sømløst og naturlig mellom Nabokov og Stephen King, Burgess og Thackeray, Gustav Hasford og Arthur Schnitzlers m.fl. Han hadde også et stort forbruk av sakprosa, og ett av rommene Jon Ronson fikk tilgang til, som han først trodde var biblioteket, viste seg å utelukkende inneholde bøker om ett eneste emne, én eneste person: Napoleon.



Etter å ha fullført 2001: A Space Oddyssey i 1968 hadde Kubrick planer om å lage ’den beste filmen noensinne’, en film om Napoleons liv. I årevis hadde han gjort forarbeid til det som skulle bli et ubestridt mesterverk. Han hadde lest (i følge ham selv) nærmere fem hundre bøker om mannen, epoken og felttogene, han hadde opparbeidet og satt sammen et gigantisk, kryssrefererende arkivsystem med over 25.000 bibliotekkort som gjorde brukeren i stand til å raskt finne ut av hva Napoleon gjorde, en hvilken som helst gitt dag, eller sted, på omtrentlig nøyaktig tidspunkt. Unødvendig å nevne, kanskje, men dette var mildt sagt lenge før internett eller datamaskinens tidsalder, så alt arbeidet var gjort manuelt, enten av ham selv eller hans assistenter. Og så var det lysbildene. Litt over 15.000 locationfotografier og ytterligere 17.000 epokebilder, hvert eneste av dem nummerert og knyttet til Napoleonprosjektet. Det var bilder av Napoleon selv, slagene han deltok i, locationfotografier fra mulige opptakssteder og kostymeprøver. Til slutt, naturligvis, eskene. Som med alle de andre filmene ble det gjort massivt og målrettet forhåndsarbeid for å sørge for at alle detaljer ble slik de skulle, The Shining-materialet inneholder eksempelvis de fleste utgitte spøkelsesromaner og eksteriørbilder av nær sagt hvert eneste fjellhotell i USA, myriader av fotografier av hotellkorridorer og teppemønster. Men Napoleonsprosjektet må likevel sies å utgjøre en skremmende stor del av arkivet. Hundrevis av esker, alle sammen tilknyttet det som skulle bli Napoleonsfilmen. Men som det aldri ble noe av. Til tross for at MGM hadde godkjent prosjektet, manuset var klart og innspillingen i ferd med å starte. Kubrick og medarbeiderne hadde saumfart bilder fra forskjellige steder i Europa og om lag femti tusen rumenske soldater var innleid som statister til de store kampscenene som skulle gjenskapes på så realistisk og historisk korrekt vis som overhodet mulig. Dessverre for Kubrick fikk filmselskapet kalde føtter i siste liten og det hjalp heller ikke at Bondarchucks Waterloo ble en filmatisk fiasko. MGM trakk støtten, og Kubrick snudde ryggen til filmselskapet for resten av karrieren. Det er ikke vanskelig å forstå at skuffelsen må ha vært like monumental som prosjektets opprinnelige størrelse, det er heller ikke vanskelig å se for seg at han aldri helt ga slipp på det.

Tolv år etter hans død dukker Kubricks Napoleon opp igjen. Ikke så overraskende, kanskje, i årene etter hans død har enken Christiane Kubrick og hans svoger Jan Harlan gjort sitt beste for å bestyre boet etter filmskaperen. De har både lagt til rette for en bejublet vandreutstilling i regi av det tyske filmmuseet og det tyske arkitekturmuseet i Frankfurt og en permanent forskningssamling på mer enn tusen av eskene, rekvisitter, manusutkast, fotografier og researchmateriale ved navn Stanley Kubrick-arkivet som befinner seg på kunstuniversitetet i London.

Nå er det jo imidlertid slik at de færreste av oss har anledning til å dra til Frankfurt eller London i tide og utide, og jeg antar det er en av grunnene til at Kubrickfamilien i samarbeid med det franske designbyrået M/M Paris og Taschen i fjor laget boken Stanley Kubrick’s Napoleon: The Greatest Movie Never Made. Den inneholder en fullstendig katalogisering av arkivmaterialet, et rikholdig utvalg fra billedarkivet knyttet til prosjektet, gjengivelser av korrespondanse, skisser, notater, bestillinger, treatment, produksjonsnotater, det originale manuset, transkripsjoner av researchsamtaler Kubrick hadde og diverse essays. Blant annet. Som utgivelse er det et overveldende og unikt dokument på flere plan. Det viser Kubricks nesten monomane interesse som lå til grunn for det hele, en følelse av omfanget og størrelsen det var snakk om, men også det nære forholdet mellom litteratur og film som preget hans liv. På sett og vis er det blant de ypperste eksemplene på film som litteratur. Å lese manuskriptet, som åpenbart har gjennomgått utallige omskrivninger, sammen med det øvrige materialet, er et siste dykk inn i en kunstner som kanskje gikk usunt langt inn i forhåndsarbeidet, men alltid med et ønske om å gjøre sitt aller ytterste, å skape en film som ville bli stående. Og det er, etter å ha gjennomgått materialet, liten tvil om at det ville blitt stort. Napoleon. Det hadde kanskje blitt det aller største. Kanskje hadde han drømt om det hele livet. Det er derfor et visst vemod knyttet til lesningen eller gjennomgangen av denne boken, som likevel bare rommer en liten del av dokumentene. Det ble ingenting av det annet enn skuffelse, og man kan ikke hjelpe at man får vondt av mannen som til slutt, sammen med familien, måtte pakke bort det som i årevis hadde fylt livene og rommene deres fordi han ikke fikk finansieringen på plass. Men en del av meg tenker at det muligens også var til det beste. Ville filmen noen gang kunne ha levd opp til hans forentninger til den? Det er ikke sikkert. Og det finnes det ikke også ofte noe vakkert i det kolossale nederlagene, alt det aldri ble noe av, prosjektene som havarerer i startgropen, snubler i trappene, ramler i svingen, lander på kulen og ikke oppnår applaus hos noen? De har en helt egen verdi og sin helt egen indre skuffelse. Hva kunne det ikke ha blitt!

Førsteopplaget av Stanley Kubrick’s Napoleon: The Greatest Movie Never Made på 1000 eksemplar besto av en enorm bok som ved nærmere ettersyn viste seg å inneholde ti mindre bøker av varierende størrelse og utforming. Prisen for denne utgivelsen var 10.000 norske kroner og ble raskt utsolgt, men hvis man har enorme mengder penger å kaste bort og er fullstendig blottet for skamfølelse, kan man selvsagt gå på Amazon og kjøpe et pent brukt eksemplar av førsteutgaven til rundt 30.000 norske kroner. Eventuelt kan man gi 29.600 i veldedighet og glede seg over at Taschen nylig utga en firehundrekroners variant som, ironisk nok, er langt mer å foretrekke.


Den er som førsteopplaget utformet som en et gedigent eksemplar av en Napoleonsbok, men i stedet for å inneholde småbøker, er disse gjengitt som faksimile i ett bind, med strålende, gjennomgående firefargerstrykk. Et forbehold, dog: Boken er på over 1100 sider og med en vekt på rundt fem kilo vil postmannen hate deg fram til jul. Et annet, om enn litt underlig forbehold er kanskje også på sin plass: trykkvaliteten som nevnt er regelrett fantastisk, men ellevehundre sider massivt fargetrykk gjør at, vel, du bør ha vinduet åpent når du blar for å unngå svimmelhet og hodepine. Det dunster rett og slett av denne boken og den er neppe svanemerket!


Jeg tenkte mye på Stanley Kubrick på nittitallet. Jeg tenker nok enda mer på Kubrick på ti-tallet. Hans respekt for arbeidet, det møysommelige arbeidet, den tidvis nødvendige langsomheten for å oppnå det ønskede uttrykket har betydd mye for meg, og det hender en gang i mellom at jeg tenker: Hadde Kubrick godtatt dette? Og så kverner jeg gjerne videre. Men, på den annen side, det hender også iblant at jeg tenker: Vel, la oss ikke bli helt Kubrick nå. Det er lov å ha det moro på jobben også!