søndag, september 11, 2011

Fra Arkivet XIX: Syklisten


Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2011. Nummer nitten ut er en artikkel om David Byrnes bok Bicycle Diaries.


Sykkeltur med David Byrne

Johan Harstad

Noe av det som virkelig gleder meg, er øyeblikk hvor jeg får sjansen til å gjenoppdage saker og ting jeg allerede hadde avskrevet som uinteressante. Interessant, og optimistisk nok, later det til å skje oftere og oftere med årene og jeg setter mentale haker ved hver eneste objekt eller tema som med ett framstår for meg i et nytt lys, som om de var personlige triumfer, levende bevis på at jeg har forlatt skråsikkerhetens tjueår og beveget meg over i de mer undersøkende trettiårene. Eksempelvis har jeg satt en mental hake ved kvantemekanikk, selve kvintessensen av tørr nerdisme, grensende til astronomisk konspirasjonsteori, ved Rothko, som jeg i årevis hadde avfeid som husmorkunst etter å ha vokst opp i en tilværelse hvor annenhver mor hadde Rothkokalendere på kjøkkenet, men som jeg nå har innsett er bilder med en innebygd aggresjon, fortvilelse og intensitet som jeg aldri vil være i nærheten av å kunne kopiere, og senest i sommer ble en mental hake satt ved bandet Hüsker Dü, som jeg siden barndommen hadde sett på som et for meg uviktig band med et lett fjollete navn, men som jeg etter å ha gjort en opplesning sammen med frontfigur Bob Mould i Minneapolis innså var et band jeg skulle ha ønsket jeg fant på tidlig nittitall, men som jeg likevel er glad for at endelig har funnet sin plass i hjernen, hvor det åpenbart hele tiden har vært en ledig parkeringsplass for akkurat den musikken.

Disse endringene i holdninger, eller interessefelt, kommer sjelden av seg selv, det kan jeg ikke skryte på meg. Det trengs vanligvis en katalysator, oftest en person som på et eller annet tidspunkt, gjennom et eller annet medium klarer å nå gjennom til meg og slik endre oppfattelsen og holdningene. Og det er gjennom en slik katalysator, et slikt møte, at jeg det siste året har blitt foruroligende opptatt av sykling. Altså, ikke sportssykling, jeg har fortsatt mer spørsmål enn svar når det kommer til ting som Tour de France, og selv om jeg i år fikk med meg både Hushovds og Boasson Hagens etappeseire, har jeg ikke snøring på de forskjellige trøyene, taktikken eller hvordan lagene opererer. Jeg er nok, når alt kommer til alt, som salig Jokke, svak for sport så lenge den er på skjermen og bare når vi vinner. Utover det mistenker jeg at jeg ser på Tour de France i påvente av at en eller annen skal ramle.

Den delen av syklingen jeg har blitt svært opptatt av, som har initiert interesseendringen, og så langt også avfødt innkjøp av underlige titler som The Bicycle – A History og The Lost Cyclist (om en syklist som på slutten av 1800-tallet bestemte seg for å sykle verden rundt, bare for å fordufte fra jordens overflate kort tid før målet var nådd), er hverdagssyklingen. Det skyldes i sin helhet David Byrnes bok Bicycle Diaries fra 2009. Den puster, mildt sagt, nytt liv i syklingens finesse og handlingens biprodukt - hjerneaktiviteten.

David Byrne, frontfigur i Talking Heads, solomusiker, grafisk designer, fotograf, billed- og installasjonsmusiker med mer og en av de nålevende kunstnerene jeg setter absolutt høyest, har vært en ivrig syklist i store deler av sitt voksne liv, de siste årene har han også fungert som en svært aktiv sykkellobbyist i New York, spesialtegnet sykkelstativer som er tilpasset byens forskjellige områder, auksjonert bort en av sine sammenleggbare sykler til inntekt for Londons sykkelkampanje i 2009, og vært drivkraften bak utstillingen ”Bike Rides” ved Aldrich museum for samtidskunst i Ridgefield, Connecticut.

Hans egen sykkelentusiasme startet tidlig på åttitallet – han kom over en gammel tohjuling fra oppveksten i Baltimore og bestemte seg for å gi den et forsøk, for slik å komme seg lettere rundt på Manhattan. Et selvmordprosjekt den gang, da øya ikke var vant til å dele gaten med myke trafikanter, og et risikoprosjekt også den dag i dag, i Manhattans tungt trafikkerte gater, hvor tre mennesker mister livet hver eneste dag blant de 12.700 gatekryssene. Siden den gang har Byrne benyttet sykkelen som sitt foretrukne framkomstmiddel for å gjøre ærend, besøke parker og museer, venner, dra på møter, konserter og ellers det aller meste. Ikke bare har det frigjort ham fra den evinnelige kampen om å få praiet en taxi, det har også, som han beskriver i Bicycle Diaries, gitt ham et helt nytt perspektiv på bybildet. Sittende marginalt høyere enn man gjør i en vanlig bil, med panoramautsikt over omgivelsene, med tydeligere tilstedeværelse i byens lukter, lyder og temperatur, har han skaffet seg et opplevelsesfortrinn som stadig ser ut til å overraske og glede ham. Dette er også en av grunnene til at han tidlig på nittitallet skaffet seg en sammenleggbar sykkel som han siden den gang har tatt med seg på sine reiser og turneer verden rundt. Dermed er vi ved kjernen av hva Bicycle Diaries handler om. Gjennom sine sykkelturer i forskjellige byer i USA, i Berlin, Istanbul, Buenos Aires, Manila, Sydney og London diskuterer han ikke bare opplevelsen av å være trafikkant og turist på én og samme tid, eller de forskjellige byenes tilretteleggelse for syklistene, han merker også hvordan den fysiske forflytningen åpner øynene hans for byenes rytme og infrastruktur. Det fører ham videre til observasjoner og innsikter omkring urbane landskap, arkitektur, byplanlegging og kulturell isolasjon, i tillegg til at han som tilgjengelig og tilstedeværende på en helt annen måte enn han ville vært i en bil, også kommer i kontakt med en rekke mennesker. For dem som arbeider med byutvikling bringer han fram en rekke nye momenter som bør tas med i betraktningen, og han taler alltid de syklende og fotfolkets sak. Eksempelvis diskuterer han hvordan mange amerikanske byer aktivt har fortrengt framkommeligheten for dem som ikke besitter motoriserte kjøretøy. Ringveier som omkranser byene og bejubles for å sirkulere trafikken til de forskjellige avkjørslene har blitt konstruert på bekostning av den syklende, som ofte må krysse en motorvei eller tungt trafikkert ringvei for å komme fra A til B. Et annet tankevekkende moment som tidlig nevnes er knyttet til utbyggingen av havnene i de store byene, ikke ulikt slik vi opplever det i Oslo. Havnene og sjøsiden har for lengst blitt tatt fra folket og overtatt av industrien, som ikke bare har okkupert arealet med containerstabler og fabrikker, men som også aktivt holder byens beboere ute fra området med alt fra omkransende jernbanelinjer til piggtråd og skilt som i korte trekk ber en om å komme seg til helvete vekk. Slik har byutviklingen tatt fra innbyggerne det som ikke bare ofte er den vakreste delen av byen, men det som stort sett også er den historisk viktigste delen, dens utgangspunkt, en gang arnested for produksjon og foredling som krevde lett tilgang til havet og elvene av transporthensyn, men som nå langt på vei benytter fly og veifrakt i stedet.

Sykkelturer i industriforfalne Detroit, hans belastede barndoms by Baltimore, i Manila, Buenos Aires eller i New Orleans gir også et innblikk i landskap man vanligvis verken hører om eller selv oppsøker. Nesten uten frykt benytter han muligheten sykkelen gir ham til å oppsøke steder hvor biler har begrenset framkommelighet, industriområder hvor det en gang var levende folkeliv, nå omgjort til spøkelsesbyer. En sjelden gang innser han likevel sykkelens begrensninger som da han i forbindelse med en reise i Australia leier seg en bil og drar inn i villmarken, inn i aboroginerland, for, som han sier, å møte kritikken fra australiere som mener at man ikke har opplevd landet før man har besøkt ”innsiden” av det. I et landskap hvor han overraskes over å se ville kameler, innser at det eneste som er mer kjedelig enn å se en cricket-kamp er å høre den på bilradioen, redder han en Melbourne-familie med motorstopp og bryter senere sammen i gråt et sted i ingenmannsland, uten at han helt skjønner hvorfor.

Bicycle Diaries er også interessant utover dens blikk på bygeografi og framkommelighet, Byrne viser stor interesse for stedene han besøker, innbyggerne og menneskene som har formet dem, det er i det hele tatt en bok som bobler over av et ønske om å formidle stort og smått, uten at det noen gang føles plaprende. Snarere er det som å lese en reisebok hvor forfatteren ikke er ute i et ærend hvor han skal beskrive alle severdighetene og de skjulte perlene (som alle andre guidebøker for lengst har nevnt), men hvor han sykler med leseren på bagga og forteller om hva han ser og hva han tror det betyr.

Ikke overraskende nevner Byrne W.G. Sebald som inspirasjon for bokprosjektet. Særlig trekker han fram Saturns ringer og den vandrende tankestrømmen som preger boken. Og bildene. Også Byrne benytter seg av en rekke fotografier, de fleste tatt av ham selv, som enten utfyller observasjonene og diskusjonene hans, eller som referer til historiske hendelser i teksten. En annen bok han muligens kunne ha nevnt, er Robert Walsers Spaserturen, som i det minste idémessig kan tenkes å ha visse likheter.

David Byrne påpeker ydmykt i forordet at han, selv om han er påvirket av Sebald, nok ikke har kommet i nærheten av den samme litterære kvaliteten som ham, vel vitende om at det ikke er noen automatikk i at låtskrivere som til fingerspissene behersker formen tre vers og ett refreng også skal kunne klare å formulere seg vettugt i tekster av mer omfattende lengde. Men Byrnes essayistiske språk er det i seg selv ingenting galt med. Tvert imot, han skriver godt, tidvis skremmende godt og presist, aldri kjedelig og alltid med et eksepsjonelt godt blikk for den verden som omgir ham. Så er det da heller ikke hans første bok, David Byrne har utgitt flere titler, både tekstbaserte og mer grafiske verk, blant annet på det anerkjente forlaget McSweeney’s. Han har også skrevet filmanus til den pussige kunst/komedie/musikalfilmen True Stories fra 1986 hvor han selv spilte hovedrollen og har hatt en spalte i New York Times, hovedsaklig knyttet til sin aktivitet som syklist.

Det startet altså med David Byrne og Bicycle Diaries. Jeg innså at jeg hadde tatt feil. Igjen. Sykling er i virkeligheten det helt store. Ikke proffsyklingen, ikke velodromsyklingen, men den dagligdagse, transporterende formen, gjerne med en skranglete modell med kurv både foran og bak (Byrne påpeker mot slutten av boka, at selv om det kan se tåpelig ut, unngår man å bli klam i ryggen fra en sekk hvis man i stedet putter sakene sine i kørja. Han vet vel best). Og så har det fortsatt til både sykkelens egen biografi og en nylig påbegynt bok om den forsvundne syklisten (den nevnte Lost Cyclist). Men har det selv ført til at jeg har blitt en ivrig syklist? Neeei. Jeg har ikke eid en sykkel på sikkert femten år. Siste gang jeg syklet var antageligvis i Trondheim, på en bysykkel for fem, seks år siden. Det har seg nemlig slik at jeg lett skjems når jeg sykler. Ikke at jeg er en dårlig syklist, jeg trenger ikke støttehjul eller noe. Men knærne mine knirker noe voldsomt, jeg finner det dypt sjenerende og frykter at også andre, dem jeg sykler forbi, vil komme til å plages, at de vil kunne bli uoppmerksomme av den plutselige, invaderende lyden og derfor vase ut i trafikken og bli påkjørt. Skranglete knær er antageligvis prisen jeg betaler for å ha vært friidrettsmann på min hals til jeg bråstoppet som sekstenåring. Jeg tror knærne mine ble kronisk fornærmet over den abrupte kursendringen. Tross alt, jeg hadde jo tross alt en gang Stavangerrekorden på 80m hekk i klassen Gutter 14 år, vunnet under gode forhold på Stavanger Stadion, selv om jeg aldri før, ikke en eneste gang hadde så mye som øvd på å forsere hekkehindre. Men jeg vant, like forbanna. Så var jeg også den eneste som løp og ville dermed ha fått rekorden, om jeg så hadde brukt hele helgen på å komme i mål.

Men en dag skal jeg ut på sykkel igjen. Snart. Uansett. Enn så lenge sitter jeg på bagga til David Byrne.