fredag, november 25, 2011

Fra Arkivet XX: Språkpause



Ingenting er eldre enn aviser fra i går. Eller fra i fjor. Dette tar LACKTR på alvor og presenterer derfor i den kommende tid enkelte artikler denne Johan Hostade (eller hva han nå heter) har skrevet om litteratur for Klassekampen i 2006-2011. Nummer tjue (og siste, i denne omgang) ut er en artikkel om Gilles Peress fotobøker Farewell to Bosnia og The Silene.

Mens vi venter på Språket

Johan Hrstd


Det var som en film.

Det er ufattelig, uvirkelig, det er ubeskrivelig, jeg har ikke ord.

Og så videre. I møte med utallige menneskelige lidelser, enten som følge av naturkatastrofer eller katastrofer vi på egen hånd har klart å skape, finnes det mengder av slike utsagn, alle like tomme. Felles for dem er at de er godt ment (vel, noen ganger også uttalt av politikere hvis rådgivere har foreslått at det mest passende vil være å komme med en slik generell beskrivelse og dermed også en praktisk ansvarsfraskrivelse, men altså, i de fleste tilfeller er det genuint godt ment, man vil forklare, sette ord på det, men språket har hengt seg opp, det er bevisstløst og på avveie.) Håpet er at denne påpekingen av hvor umulig det er å forme språk rundt hendelsen, skal sørge for at det gitte utsagnet likevel makter å uttale alt, romme det hele, men det inneholder samtidig ikke annet enn fravær av forståelse, fravær av innhold og bekreftelsen på at språket som sådan, i det minste for øyeblikket, har trukket seg tilbake, gått i bunkeren, selvpreserverende.

Problemstillingen er kjent. Hvordan skrive lyrikk etter Holocaust? Hvordan skrive noe i det hele tatt etter det? Hvor stor skade tar språket av verden? Poeten Paul Celan forsøkte, som mange husker, allerede mot slutten av andre verdenskrig, gjennom tidlige utkast av sitt dikt ”Dødsfuge”, å sette ord på det rapportene som begynte å komme ut fra nylig frigjorte konsentrasjonsleire i Polen fortalte om. Senere sa han om språket etter Auschwitz: ”Kun én ting beholdt sin håndgripelighet, nært og sikkert gjennom alt tapet: Språket. (…) Men det ble tvunget til å gjennomgå sitt eget mangel på svar, gjennom forferdelig stillhet, gjennom de tusen mørker av morderisk tale. Det gjennomgikk det. Det ga meg ingen ord for det som hendte, men det gjennomgikk det. Gjennomgikk det og kunne komme til overflaten igjen, ’beriket’ av det hele.”

Siden har språket blitt utsatt for de samme overgrepene igjen og igjen, det være seg i Bosnia og Tsjetsjenia, Rwanda og Afghanistan, Irak og 11. september, gjennom tsunamier og jordskjelv, hungersnød og orkaner. Noen ganger blir konkrete ord frarøvet sin egentlige betydning, ’spesialbehandling’ er ikke like fullt av positivitet som det var før 1940. Og i sommer mistet vi også midlertidig kontakten med det norske språket. Vi leter fortsatt etter ordene våre, for øyeblikket utenfor dekning, eller simpelthen avslått.

Bare dager etter angrepene 11. september 2001, dukket spørsmålet opp i avisene, også i de norske: Hvor er forfatterne? Kravet etter noen som kunne håndtere tragediene på en måte som ikke nødvendigvis gjorde det bedre, men som, i all sin umulige enkelhet, var i stand til ’å sette ord på det’ vokste. De tusenvis av avisartiklene, kronikkene, nyhetssakene og intervjuene som ble publisert ga informasjon, men ingen kroppslig forståelse av det som hadde skjedd. Ingen erkjennelse. Jeg husker det som om forfatterne kollektivt holdt seg unna, som et utslag av respekt, men også som et resultat av en defekt: Man var ikke i stand til det. Det var for nært, for uoversiktlig. Også de skrivende er nødt til å overleve før de kan jobbe. Symptomatisk nok, på nesten alle bildene vi så fra New Yorks finansdistrikt i ruiner, svevde papirene i luften, dalte stille mot bakken, som om det var et enormt manuskript som ville måtte reddes og settes sammen igjen, redigeres og restartes før det på ny fikk gyldighet og ble brukbart.

Men bildene. Vi husker bildene, videobildene og stillbildene. Den fallende mannen. Papirene som flyter i New Yorks gater. Mennesker dekket av støv, med blikk som om de hadde fått øyne påmalt av Munch sjøl. Flyene som gang på gang på gang på gang på gang braste inn i World Trade Center.

Slik kom vi oss videre? Det er ikke utenkelig. Slik vi også fikk bildene fra Auschwitz, fra Srebrenica, fra Rwanda?

Bildene, fotografiene, det er språkets vikarer, språkets kuratorer og redningsmannskap i en tid hvor teksten ikke taler. Et bilde sier mer enn tusen ord. Vel, det kommer helt an på bildet. Tusen bilder i Se&Hør sier sjelden mer enn et kort avsnitt i en gjennomsnittlig norsk, skjønnlitterær utgivelse. I beste fall. Og det fotografiene sier omhandler ikke de avbildede objektene, men oftere personene som velger å trykke dem.

Men fotografiene av det vi ennå ikke makter å språklegge? Det er fotografiene som hjelper til ved å gi skriften hjertemassasje.

(forts etter bildene)


Høsten 1998 ble jeg kjent med bildene til den franske fotografen Gilles Peress. Hans overdimensjonerte bok Farewell to Bosnia traff meg som en stein i magen og forandret ikke bare måten jeg forholdt meg til krigene i det tidligere Jugoslavia på, det åpnet også opp for et slags språk knyttet til det, både litterært og et til bruk i samtalen omkring den katastrofen Bosnia og senere Kosovo hadde utviklet seg til å bli. I boken, som med unntak av noen få avsnitt på de siste to sidene, er helt blottet for tekst, er det fotografiene som utgjør fortellingen. To på hver side, i kontrasterende svart-hvitt. Bildene er, i det minste ved første øyekast, ikke særlig kunstnerisk komponert, de ligner snapshots vi selv hadde tatt, om det var oss som befant oss i situasjonen, slik han nesten får oss til å tro at vi gjør også. I tillegg finnes det på de fleste bildene et inntrykk av tidsnød, han må ta bildene før de forsvinner, ikke før det blir bedre, men før menneskene er borte for alltid, før elendigheten når slikt omfang at blenderåpningen ikke lenger klarer å hanskes med motivet. Slik blir fotografiene også nesten umulige å kategorisere, de representerer ikke kunstfotografi, men ikke nødvendigvis heller fotojournalistikk, snarere er de en enkel form for dokumentasjon, tilsynelatende tilfeldige avfotograferinger av den verden han erfarer, men likevel med et slikt innhold, og et øye for det vesentlige, at det fra hvert eneste fotografi, enten det er av ødelagte bygninger, mennesker på flukt, maltrakterte lik, halvveis innpakket i plast, barn med alvorlige splintskader i provisoriske sykesenger eller kvinner med plastkanner på jakt etter en vannkilde i Sarajevo, oppstår formidling, oppstår språk.

Siden den gang har Peress’ bøker vært blant de viktigste eiendelene mine, og i de to årene jeg arbeidet med skuespillet Osv. utgjorde de selve kjernen, noe å skrive opp mot. Osv. er et skuespill som tar utgangspunkt i krigene i Bosnia og Tsjetsjenia og folkemordet i Rwanda som krevde nær 800.000 menneskeliv på bare nitti dager, og hovedpersonen i skuespillet, Alan, er langt på vei modellert etter Peress. Som Peress drar Alan fra Bosnia til Rwanda og også i romanen Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? er karakteren Carl, en krigsfotograf, delvis basert på Peress’ og hans arbeid med boken The Graves, som tar for seg utgravningen av massegravene etter Srebrenica-massakren. I motsetning til Bosnia-scenene i Buzz Aldrin var målet med Osv. å komme helt inn, å klare å tvinge språket på noe som fortsatt manglet et språk, særlig med tanke på Rwanda. I måned etter måned satt jeg med Peress’ bok The Silence, en utgivelse som rommer bildene han tok i Rwanda og Kongo like etter folkemordet i 1994 og som må være blant de aller, aller mørkeste utgivelsene noensinne, og gjorde mitt beste for å oversette materialet til noe som kunne ha den samme kraften, betydningen, gyldigheten. Jeg gjorde det jeg mente var det eneste riktige for å gi folkemordet i Rwanda et språk, jeg ga det en monotoni, en bevisst flathet og rett-fram-form hvor karakterene uten store fakter redegjorde for hva som hadde skjedd, hva de hadde vært med på. Jeg gjorde det fordi det var slik jeg opplevde The Silence, med sine svart-hvitt-bilder som med sin, som tittelen antyder, øredøvende stillhet, nøkternt gjengir haugene av oppblåste lik, etterlatt hvor de ble hugget i hjel, i klasserom og kirker, på gata, i myrene, omgitt av fluer og larver, dekomposterende, noen ganger bare skjelettene, en sparkebukse hvor bare kragebeinet avslører at det var et barn inni den en gang, et par bukser og en ryggrad stikkende opp fra midjen, rekken av lik langs veien og bildene fra den påfølgende flyktningeleiren Goma, den afrikanske skjærsilden, med ungene som allerede har opparbeidet seg et tusenmetersblikk som ser rett gjennom de døende som står, går og ligger mellom dem, som ser rett gjennom gravemaskinen noen få meter foran dem, med en uløselig floke av voksne og et spedbarn hengende fra grabben. Men jeg feilet. I møte med Rwanda begynte språket å slure før det til slutt ga opp, jeg trodde ikke det gjorde det, men jeg ser nå at virkeligheten vant, nok en gang. Kan hende var det for tidlig, kanskje var det mine evner som ikke strakk til. Ved to anledninger sensurerte jeg også meg selv fordi jeg mente at volden ikke ville bli trodd på, men bli avfeid som en makaber overdrivelse, fotografiene jeg hadde foran meg som dokumenterte det jeg ville skrive lot seg ikke oversette til tekst. Og slik feilet jeg. I møtet med Rwanda og en bok som The Silence kom jeg til slutt til kort. Betyr det at språket har tapt? Det gjør ikke det. Jeg tror klippefast på at språket rommer enda større potensial enn fotografiet, men at språket oftere har lenger, mer komplisert framkallingstid. Det betyr ikke at teksten er mislykket. Det betyr bare at den må sees på som en begynnelse, et spadestikk i jorda som før eller senere skal snus enda mer omhyggelig, uavhengig av ubehaget som ligger nedfelt i den. Et åpenbart argument vil naturligvis også være å si: Men du var der ikke, så hvordan kan du da skrive om det? Det er et legitimt spørsmål. Men det er også spørsmålet: Hvorfor har nesten ingen av dem som faktisk var der heller klart å gjøre det? Jeg tror kanskje ikke øyeblikkets tilstedeværelse er det eneste avgjørende, men at det i stedet er språket det står på. Tiden det tar.

Gilles Peress er autodidakt fotograf, han vokste opp i Paris og studerte politisk idéhistorie og filosofi, noe som passende nok gjorde ham ’ekstremt skeptisk til språk’ og ’avgrunnen mellom språk og virkelighet’. Som igjen gjorde ham til fotograf, dokumenterende overgrep i blant annet Bosnia, Rwanda, Nord-Irland og Iran. Selv anser han fotograferingen sin som mer beslektet med rettsmedisinerens arbeidsmetoder enn kunstfotografens. ”Jeg bryr meg ikke lenger om ’det gode fotografiet’. Jeg samler bevis for historien, slik at vi skal huske.” Går man inn på YouTube og søker etter Conversations With History: Gilles Peress, vil man finne et timeslangt intervju med Peress gjort på Berkely, hvor han formidler sine tanker omkring det å ferdes i de avgrunnene han har oppsøkt, og hvordan hans problem langt på vei ligner litteraturens: Hvordan gjengi noe som helst med midlene vi har til rådighet? Kanskje er det slik at de mest innholdsrike bøkene noen ganger er dem som er skrevet uten bokstaver. I alle fall inntil språket ankommer. Enn så lenge sover det. Med lyset på.