mandag, mai 20, 2013

Ray Manzarek (1939-2013)

Ray Manzarek og Profetens Skjegg

Man kan si mye om The Doors. Og mye har også blitt sagt. Nok til at det ikke skal mye til for å innse at The Doors ikke står musikalsk like høyt i kurs blant en rekke mennesker i 2013 som de gjorde i 1960-årene, i 1970-årene og senere på begynnelsen av nittitallet. Mye av skylden for usnakket må antageligvis Jim Morrison ta, som fikk den tvilsomme gleden av å utgjøre det eksistensielle livsgrunnlaget og erotiske peileutstyret for en haug jenter i tillegg til å være det personlige soundtracket for alt fra idealistiske backpackere i Goa til pannebåndfriserte Bærumsgutter på jakt etter etter ekstra kreativ coolness ved å kunne tre Doors-låter sånn halvveis på gitar, til bruk for å imponere nevnte jenter som drømte om å feie over øglekongen eller jenter som ikke drømte om dette, men som i stedet tilhørte den kvinnelige delen av De Pannebåndsfrisertes Forening og dermed opplevde Doors som forfriskende alternativt. Så lenge det bare var snakk om den der 'Light my Fire' eller 'Riders On The Storm' og ikke det andre bråket.

Å være glad i Doors har ikke alltid vært like ukomplisert.
Ofte har nok heller behovet for å holde tett om det meldt seg.

Men det er heller ikke til å komme unna at få band betydde mer for meg enn The Doors gjorde, fra jeg var 10 til jeg var 20. Kanskje enda, jeg vet ikke. Noe har nok forandret seg i løpet av årene, deriblant synet på Morrisons lyrikkproduksjon, som jeg en gang holdt høyere enn det aller meste og som jeg nå har et ambivalent, eller uavklart, forhold til, samtidig som jeg ikke kommer unna at hans tekster var blant de aller, aller viktigste grunnene til at jeg begynte å skrive selv. Og senere spille i band.

Én gang i tiden fantes det ingenting viktigere enn The Doors. Det var en fabelaktig tid med et voldsomt raseri og engasjement. Jeg forsøkte å dykke helt ned til bunnen av det. Jeg har min far å takke for at jeg fant bandet så tidlig, han lot meg arve førsteutgaven av Strange Days da jeg var ti og dermed forandret alt seg. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Eller mer skremmende. Gjennom ham ble jeg kjent med bandet, men i første omgang heldigvis utelukkende musikalsk. I ettertid er jeg takknemlig for det, at han ikke solgte bandet inn som en Morrison-greie, men i stedet som noe han var opptatt av rent musikalsk.

Selv om han fortsatt, den dag i dag, liker å si at Ray Manzarek bare spilte med to fingre, og at det i høyden var tre toner han varierte mellom.

Mens mine klassekamerater tok med NKOTB, Prince og Vanilla Ice til klassens Ti på Topp, kom jeg med et liveopptak av 'Unknown Soldier', komplett med en åpenbart ravende full Morrison på vokal som førte til at lærerinnen bare spilte de første 90 sekundene. 'Unknown Soldier' vant aldri noen musikkonkurranse på Gausel skole.

Men The Doors vant meg. Via Morrisons tekster oppdaget jeg snart andre lyrikere og forfattere, levende og døde, norske og amerikanske, franske. Via Doors oppdaget jeg en haug andre band, fra sekstiårene, fra søttitallet, rocken og jazzen. Og filmen. Jeg jaktet i nesten halvannet år på min aller viktigste film, Apocalypse Now, fordi jeg hadde lest at Coppola kjente Manzarek og Morrison og hadde brukt Doors i filmen (i den ferdige versjonen riktignok bare i starten og slutten, men den 5,5t lange arbeidsversjonen av AP som finnes tilgjengelig i en avkrok på nettet tydeliggjør at det på et tidlig tidspunkt var meningen å bruke en hel bukett Doors-musikk til lydsporet).

Jeg var elleve da jeg så Apocalypse Now. Jeg brukte hver anledning når vi var på ferie til å bruke opp feriepengene mine på Doors-plater. Jeg skjønte at jeg var født tretti år for sent, også det har hengt ved siden.

Jeg leste mine biografier. Jeg gjorde min research. Jeg dro til Paris og trakk foreldrene mine med til Pére Lachaise for å legge blomster ved Morrisons grav. Senere trakk jeg dem med til William Blakes grav i London av omtrent samme grunn.

Jeg skrev dikt til krampa tok meg.

Og så hørte jeg på Doors. På tekstene. Og musikken.

Man kan si mye om The Doors, om teatraliteten, om visvaset og mytebyggingen, og man kan si mye om Morrisons tekster, noen av dem storslått litteratur, noen av dem ubetydeligheter og kidnappinger av stofer fra grunnfag i litteraturvitenskap.

Men musikken!

Jeg står klippefast ved at The Doors på sitt beste fortsatt er blant det mest interessante og nyskapende innen moderne musikk. Og at flere band enn dem som våger å innrømme at de slekter på dem, slekter på dem (til deres forsvar, når til og med band som Danzig påberoper seg Doors-slektskap gjør man ofte karrieremessig rett i å holde kjeft).

Man kan si mye om The Doors. Om The Soft Parade, for eksempel. Og man kan si mye om Jim Morrisons vokal, som vokser fra første til andre album og senere går dukken mot slutten av det siste albumet, like før han drar til Paris for å skrive eller dø. Man kan si mye om John Densmores trommespill også, som er påvirket mer av jazz enn av rock og som vanskelig lar seg etterligne. Eller om Robbie Krigers gitarspill og bidrag til den doors'ke katalogen. Men Ray Manzarek! Mer enn alle de andre har jeg alltid tenkt at Ray Manzarek VAR Doors. Ikke bare var han den som forsvarte dem mest iherdig i etterkant av karrieren, og som ga Oliver Stone tyn for sin fantasifulle biografifilm i 1991, Manzarek var både bandleder og pappa, den eldste og rareste av dem alle, som holdt bandet sammen og unnskyldte vokalisten som satte fyr på studioet eller kom fullere enn Gud inn inn i vokalboksen. Og han var lyden av Doors. Du hører det med en gang, etter bare én strofe: det umiskjennelige orgelet. Det høres ut som om han spiller med bare to fingre.
Men han spiller med tyve. Manzarek. Musikkens Vishnu.

Det er en betydelig musiker som har gått bort, en av de aller viktigste i min dannelse.

Johan

Her er (1) et lite knippe Doors, med (2) Manzarek i det helt rette (3) humøret.